mandag 28. mai 2012

Mer dyreliv

Jeg har tidligere skrevet om høner, slanger og insekter. Men ikke om større dyr. Her i Puglia finnes det to dyr som er spesifikke for området.
Det ene er hesterasen Murgese. Offisielt er den ytterst sjelden, men vi ser den rett så ofte her. Den brukes som kjørehest og når vi ser den er den forspent en lett kjørevogn. Kanskje med to hester foran en firehjulsvogn. Da med den ene hesten etter den andre.
I Martina Franca så vi flere forrige søndag. Uheldigvis hadde vi ikke kamera med så mobilen ble brukt i stedet.

Det var tydelig at de hadde kjørt langt. Flere av hestene var hvite av svette. Uansett, det er alltid kjekt og interessant å se disse vakre hestene.








Den andre rasen som er spesifikt for området er eselrasen Martinese. De er kanskje enda mer sjeldne enn hestene. De skal visstnok stamme fra spanske esler som ble importert da Puglia var under spansk herredømme. Men historien er, som de fleste gamle historier, uklar.

Jeg har sett ett eksemplar en eneste gang, da uten å vite hvor unikt dyret var.

Hestene derimot vises fram ofte. Og når vi først ser en, følger det mange. Det er sikkert et organisert treff av et eller annet slag, men vi opplever det tilfeldig for oss.
Hvis vi skulle slumpe til å se et opptog med helgenbæring så er det av og til ryttere med. Helgenbæring er store greier her i Italia.

I hagen er det også dyr. Vi har plantet en rekke med Peperoni dolce (søt chili) og erter. En dag oppdaget jeg at det var gravd et hull der to-tre erter var plantet. En Peperoni var dratt opp og lå uskadet ved siden av plantehullet. Jeg satte den nedi igjen. Neste dag var samme plante dratt opp igjen. Slik gjentok det seg flere dager. Ingen andre planter var rørt, bare denne ene. Nå har det skjedd så ofte at planten er satt tilbake, men den lever fortsatt.
Kanskje er det fugl, kanskje er det muldvarp som har flyttet tilbake til grønnsakhagen fra bakhagen etter at det ble pløyd der. Vi vet ikke, men har fått besøk av en ganske så stor slange som forhåpentligvis kan ta seg av problemet.  Den er minst fire år gammel, det vet man fordi de ikke blir helt sorte før etter fire år. Og da er lengden minst en meter! De lever av firfisler og muldvarp og andre smådyr. I tillegg kan de klatre i trær slik at de kan ta små egg og fugleunger.  Jeg tror hønseegg blir for store for den.










Vi har prøvd med kjemiske midler for å få fjernet muldvarp, men det er nytteløst. All gift som vi legger ut forsvinner, men det er maur som drar avgårde med det. Så først må mauren utryddes og det tar tid. Får man forgiftet et sted, dukker de opp et annet. Vi vinner nok noen slag, men taper krigen. Nå har jeg imidlertid fått tak i større enheter med gift som er såpass stor at maurene ikke klarer å dra det med seg.





onsdag 23. mai 2012

Omsnudd

Vi ser på værmeldingene i Norge at det er varmere der enn her. Det liker vi ikke.  Heldigvis er det ikke normalt at det er såvidt kaldt her på denne årstiden. Stort sett har vi hatt over 20 grader hver dag siden midten av april, med et og annet unntak. Og vi har hatt 30, akkurat såvidt.  Men, vi lider ingen nød. Vi kan fyre hvis vi får lyst og vi kan sitte ute i solveggen når vi har lyst til det.

Ute trives også de andre tobente. Nå har vi begynt å slippe dem ut på friland siden de har spist alt grønt der de normalt bor.

På nordsiden av huset ligger det gammelt løv mellom kaktusene. Der er det sikkert mye insektliv og der sparkes det og spises til den store gullmedalje.

I hagen modnes morellene. Selv om det ikke blir avling som i fjor, spiser vi litt hver dag og i tillegg har vi begynt å sylte litt.

Bare et par kilo til å begynne med, men det smaker bra og gir avveksling til den vanlige menyen. Sofie har syltet litt jordbær også, men det er kjøpebær. Vi har sikkert terpet på det til dere er leie, men prisnivået på frukt og grønt er relativt lavt her. Jordbærene kostet € 1,50 pr kurv, men da var det de peneste bærene.

På nabotomta har Franco slått graset og tirsdag kjørte han ballepressa og gjorde klar til hjemkjøring. Tomta er det ingen som vet hvem som eier, så her gjelder visst "først til møllen".
Franco driver med mye rart. Primært har han to gamle biler som brukes til vanntransport. I tillegg har han denne traktoren som drar slåmaskin og presse, så har han en hjullaster og skurtresker. Alle maskiner har sett sine beste dager og det drives reparasjon på en eller flere utenfor hos han jevnt.

Det drives litt arbeid her hos oss også. Her forleden skulle jeg flytte en slangeholder. Bak den var det to edderkopper som hadde lagt egg som de lå og passet på. Den største falt ned, men den minste satt og passet på slik at jeg kunne få tatt et bilde av den.
Det var imponerende så modig den var når den ble pirket borti.



Bassenget har endelig kommet på plass. Under monteringen oppdaget vi at det manglet deler og butikkeieren kom og leverte på døren mandag ettermiddag som lovet.  Franco's sønn kom med to tanker med vann på tirsdag, Så nå er alt klart til Lucas kommer på besøk om en liten måned. Det gjenstår bare å beskjære presenningene som ligger under. Det får vente litt, jeg har fått kink i ryggen og må være litt forsiktig med bøying og kryping.

I butikken på tirsdag ble vi tilsnakket av et eldre par. Det var tydelig at de var turister og det viste seg at de leide et hus ikke langt fra oss. De kom fra Nord-Irland og skulle være her i to uker. De ba oss med hjem på kaffe, noe vi selvsagt takket ja til. De hadde ikke GPS og kjørte en lang omvei når de skulle hjem. For den veien hadde utleiers representant tatt dem med når han skulle vise fram huset. Men han kom fra Alberobello og er vel neppe kjent i området.
Jack og Sandie tok seg ut på dagtid, men kjørte ikke bil etter at det var blitt mørkt. De hadde også hørt at man ikke fikk middag på restauranter før kl. 22!  Siden vi hadde planlagt å spise på Osteria Pugliese på onsdag kveld, spurte vi om de hadde lyst til å bli med oss. Vi kunne hente og bringe. Det forslaget falt i god jord. Når jeg ringte til Osteria Pugliese for å bestille bord, viste det seg at de hadde endret opplegget. Nå var det ikke lenger stengt på tirsdager, men på onsdager. Bestilling ble endret til tirsdag kl 20 og melding gitt til irene.
Vi tror at dette er noe av det de kommer til å huske fra Puglia. De har ikke noen skrevet meny, de bare forteller hva de serverer den aktuelle dagen. Og når irene ikke kunne et ord italiensk, kunne det fort bli nedtur. Det ble det ikke denne gangen. Først husets antipasti. Da bestilte vi to porsjoner. Som secondi bestilte vi to calamari fritte på deling på tre og Jack ville ha salsiccia. (fritert blekksprut og pølse) Det passet bra med det valget for det passer med friterte poteter som følge til begge retter. Vi drakk Cola, øl og vin til maten som ble fulgt av småkaker og caffe corretto. Da regningen kom trodde irene ikke sine egne øyne, en liten håndskrevet lapp der det stod  € 40.
Vi tok dem med hjem til oss etterpå slik at de kunne få se hvordan vår hytte på landet så ut. De ga seg ende over. Dette var jo mye bedre enn det som de leide og betalte € 1150 for å bo to uker.
Det er rart hva et lite nikk i en kassakø kan føre til.

fredag 18. mai 2012

17. mai og sånt

Tirsdag formiddag hadde Pasquale igjen ærend hos oss. Medbrakt en bærepose nyplukkede erter ble vi spurt om han kunne få bytte egg med oss. En av hans høner hadde kommet i rugemodus og hanen var enda for ung til å gjøre sine amorøse plikter.
Selvsagt skal han få egg. Problemet er bare at alle våre egg har havnet i kjøleskapet. Og da kan det bli problem  med å få kyllinger av dem.  Men, bare han kunne vente noen dager skulle det bli en råd med egg. Og bytting kommer ikke på tale. Det skulle bare mangle om han ikke kunne få alle de eggene han ønsket. Det blir bare spennende å se hvordan kyllingene kommer til å se ut.  Tre forskjellige hønseraser og en hane av ukjent opphav kan gi rare utslag.

Fredag ettermiddag dro jeg avgårde med 11 egg. Mens alle sov ble de plassert på bordet ute. Det gikk ikke mer enn et par timer før Pasquale kom kjørende for å få vite om det var jeg som hadde lagt eggene der. Jeg bekreftet og spurte om han ville ha fire til i morgen, men det var rikelig med 11 under en høne fortalte han.

Fredag hentet jeg også motorsaga etter service i Villa Castelli. Ny tennplugg,  filing av tennene ,vask og rens av forgasser og vask av luftfilter kom på € 13,- . Ingen upris akkurat.

17. mai ble i år feiret hos oss. De andre to parene i området; Gaute og Signe Birkeland, Aksel og Lise-Lotte Horvei hadde respondert positivt på invitasjonen og beæret oss med sitt nærvær. De ankom til kjente toner.


Med litt kreativitet klarte Sofie å få kjente farger på bordet.

Menyen hadde vi planlagt lenge og fått inspirasjon når vi selv var ute og spiste. Vi startet med ost, skinke, røykelaks (som Birkeland's hadde tatt med) eggerøre, småskårne grønnsaker og selvlaget aioli før vi tok hver sin soppfylte crespelle (pannekake) med parmesan og fløte over, ut fra stekeovnen.  Når alt dette var fortært kom hovedretten; Hummer a naturale.

Denne var bestilt i god tid hos den lokale fiskebutikken. Og siden vi aldri vet hvilken størrelse vi får, ble det en til hver. Det var godt at vi hadde husket  å ta med et sett hummergafler fra Norge.








Til dessert serverte vi sitronfromasj, pyntet med moreller fra egen hage.







Og til kaffen hadde vi bakt en valnøtt-sjokoladekake.
Vi halverte størrelsen og da ble det for lite til en vanlig springform. Heldigvis fant jeg en liten firkantet stekepanne i butikken på torsdag. Og så ville det seg slik at da passet kaka akkurat i et fat vi har.
Alt utenom været var opptur. Vi vet at det ikke var bra vær i Norge, men forventet ikke at vi her i Italia skulle få den sureste dagen i vår akkurat 17. mai. Vi måtte fyre i ovnen!






mandag 14. mai 2012

Arrivo subito


"Arrivo subito" står det av og til på døren til noen små butikkdører i området. Utlagt; vi kommer snart. Det er vanskelig å forholde seg til dette for oss utlendinger. Vi er vant med at butikker åpner om morgenen og er åpne til de stenger for kvelden. Ikke slik her. Her åpner de en gang på morgenen/formiddagen, er åpne til siestaen begynner en gang mellom 13 og 14. For så å åpne igjen en gang mellom 15;30 og 17:30. Ingen vet sikkert nøyaktige tidspunkt og det finnes ingen oppslag på butikkdørene.
Hvis vi ringer når butikken er stengt, er det ingen som tar telefonen, selv om det er mobiltelefon.  Større butikker har nettsider, vi har funnet èn eneste utenom de større supermarkeder, som har oppgitt åpningstidene på nettsiden.
I Martina Franca, den største byen i nærheten av oss, finnes det en eneste dagligvarebutikk som har åpent hele dagen, pluss litt på søndager. I Ceglie Messapica, "vår by", finnes kanskje en. Vi er ikke sikre for det er en butikk med noe høyere priser og lavere kvalitet enn der vi normalt handler. Hvis vi, mot formodning, drar til en butikk som er åpen, midt på dagen, er vi ofte de eneste kundene på dette ukristelige tidspunktet. Skikkelige innfødte er da selvsagt hjemme og lager mat, spiser eller tar en ettermiddagslur.

Når vi i slutten av juli får norgesbesøk tenkte vi at vi ville finne ut om det var mulig å finne en konsert av et eller annet slag som vi kunne dra til. Cave di Fantiano er alltid en sikker vinner og vi søkte etter program som kunne være interessant. Og, av alle ting, Miriam Makeba skulle ha konsert den 27. juli. Interessen var stor hos våre besøkende og vi skulle dra avgårde for å kjøpe billetter på lørdag. Samme dag fikk vi mail der det ble konstatert at damen var død i 2008!! Da tenkte vi at det kanskje var en hyllestkonsert eller lignende. Siden vi allikevel var i en by der det var et billettutsalg stakk vi innom. Det viste seg da, til almenn lått og løye at konserten var reell nok, bare at vi var en smule sent ute, arrangementet var i 2005. Det sier litt om hvor oppdatert nettsidene til arrangørene er.
Det finnes en egen side som forteller om arrangementer som skjer i området. Ulempen er at det viser stort sett det som skjer neste uke, ikke noe som skjer i neste måned.
Tålmodighet er visstnok en dyd, men vi har ikke fått denne dyden utlevert.

Ellers gikk vi tomme for vann på søndag ettermiddag. Midt under vanningen. Heldigvis har vi en tank på taket som inneholder ca 500 liter og vi har bestilt ny vannlevering til mandag formiddag.  Ingen krise, men fra tanken på taket er det for lite trykk for å få varmt vann. Men ingen ulemper uten fordeler. Nå var det mulig å få renset opp i cisternen. Stigen ble satt ned, utstyr til rensing ble funnet fram og nedstigning ble foretatt.
På bunnen lå det først og fremst rester fra ombyggingen av pumpehuset i fjor. En bøtte betongbiter ble fjernet. Det var bra å få vite hvor alt sanden som tettet vanningsanlegget kom fra. Deretter ble ca èn centimeter slam sopt og skylt ned mot laveste punkt der det var mulig å få det samlet i bøtte og heist opp. For å si det mildt, det var en drittjobb. Blant annet ble det fjernet to gekkoer og en død slange. Det blir sikkert god gjødsel for jorden der alt grøppet havnet til slutt.
Jeg har vært nedi en gang før. Det ble en opplevelse av de sjeldne. For nye lesere, jeg har blogget om det her. Da skrev jeg at jeg aldri skulle ned dit igjen. Jeg må visst bli mer forsiktig med å bruke ordet "aldri".

Vi var ganske skitne begge to når jobben var gjort. Akkurat når jeg hadde kommet opp, stoppet en blå bil utenfor. Francesco, Cira og Eliana kom innom for å be oss på kaffe i lamia'en.  Som vanlig på søndag ettermiddag. Sevsagt ville vi det. Etter en halvtime med rydding utenfor og vask av legemer, klesbytte og alminnelig hygieniske tiltak var vi klar for besøk. Ved ankomst så vi at Rosa var med, denne gang etter å ha sittet i bilen og ventet mens de andre tre var inne hos oss. Franco og Pina var også tilstede. (som vanlig).
Lamiabesøk er alltid kjekt. Denne gang hadde Franco og Pina kjøp med iskake, Cira hadde bakt torta con frutti. Francesco snakker ofte litt svensk med oss. Selv om mye av det han kunne for førti år siden er gått i glemmeboken, husker han nå mer og mer detaljer. Plutselig banner han på svensk, eller begynner å telle eller synge.Og han kan hele sangen og forstår hva han synger. Til stor overraskelse både for oss og han selv.

I juni kommer lille Lucas på besøk. Det kjekkeste for en femåring er bading. Og da må det basseng på plass. Tidligere har vi kjøpt basseng med en luftfylt pølse øverst. Som punkterte lett og som var vanskelig å lappe.

I fjor punkterte det når vi pakket det ned og dermed ble nedpakking erstattet med en tur til søppeldunken. I år kjøpte vi et litt dyrere, men som hadde ramme av stålrør.
Allikevel blir det en rimelig løsning i forhold til å bygge og drifte et nedgravd basseng.




For å få best mulig underlag valgte jeg i år å bruke jordfreseren først for å lettere å få vatret av og få et slett underlag.




Mye jobb i varmen, men så ble resultatet bra til slutt. En gammel presenning ble først lagt ned, deretter underlaget som fulgte med bassenget.  Så startet monteringsarbeidet. Når jeg hadde kommet vel halvveis med monteringen av den øverste rørkanten oppdaget jeg at det manglet to rør av de øverste og to bein.
Nedtur de luxe.

I butikken sa de at dette var første gang de hadde opplevd slikt. Det var første gang for meg også, svarte jeg. De skulle sette i gang med å skaffe nye deler mandag morgen og når de ankom skulle rørene leveres på døren hos meg.
Så får vi se hvordan det går videre.



torsdag 10. mai 2012

Vær, besøk og annet

Som nordboere er vi opptatt av været. Det er en av grunnene til at vi er her i det hele tatt.  Når vi er så langt inne i Middelhavet har vi liten effekt av golfstrømmen. Noe som igjen betyr at vi ikke har den temperaturreguleringen som storhavet gir lenger vest.
Dermed har vi våte og kalde vintre og varme tørre somre. Normalt faller det ca 400-500 mm regn pr år her.

I år har det sikkert regnet mer. Bare siden vi kom i slutten av mars og tre uker framover kom det ca 180 mm. Temperaturene vekslet mellom 10 (en dag) og over 25 (to dager).

I midten av april slo det om. Temperaturene lå jevnt over 20 og noen dager over 27! For det meste strålende sol og litt svak vind fra nord. Her er sønnavinden fuktig og nordenvinden tørr.

Og slik har det vært siden. Over 25 grader de fleste dager, men kalde netter.

Væromslaget satte fart i hagen og det som vokser og gror. Aprikostreet står fullt av kart, det samme gjør mele cotogne som aldri har hatt mer kart. Alle tre buskene står fulle. Det blir mindre moreller i år. Pærer likeså. Men så har også pæretrærne blitt kraftig beskåret i fjor høst bortsett fra ett tre i "bakhagen" som har endel frukt.
Fiken blir det også lite av i år. Vi var harde med sagen i fjor, men det har nok ikke all skyld. Vi ser lite frukt på trærne i nabolaget også, bortsett fra et rotskudd rett nedi veien som ser ut til å benytte anledningen nå som ingen andre gir frukt.

















I hagen har det vokst mye i vinter. Før vi dro satte vi mye fave (hestebønner) løk og hvitløk. Fave satte vi i ni rekker. De første tre rekkene høstet vi selv og dro opp stenglene slik at vi kunn så/plante andre ting. Neste tre rekker inviterte vi venner til å høste. Francesco, Cira, Rosa, Francesco og Pina fikk med seg flere store poser med fave. Neste dag plukket vi resten, to-tre kilo og dro opp stenglene. Alt restavfallet ble kjørt gjennom kopostkvernen og frest tilbake i jorden i lag med gras fra plenklipperen.
Vanningsanlegg ble montert på feltet og så ble det først plantet peperoni dolce, squash, aubergine, persille, basilikum og salat av ymse slag. Reddiker og rødbeter ble sådd for 6 dager siden og allerede nå spirer reddikene.

Rabarbra ser ut til å ha spirt og grodd bra. De får sin daglige dose med vann og av og til gjødsel.  Vi lager gjødselvann av hønelort og vann. Sikkert bra for de etablerte plantene. I alle fall ser rosene bra ut nå i forhold til i fjor da de bare fikk kunstgjødsel. Gresskar får ikke slikt, der henter vi vann fra septiktanken i stedet. Det er nærmere plantestedet og sikker minst like bra hevd for slike vannsugne planter.

Jeg skrev tidligere at det så dårlig ut for jørginene. Det viser seg at jeg var for rask med kommentaren. Nå spirer og gror de som bare det.

Daglig henter vi inn egg fra våre trofaste leggere. Det blir som regel fire egg daglig, noen enkelte dager bare tre. Vi har regnet litt på hva det koster og har funnet at hvert egg kommer på ca 50 øre..... Ikke at det betyr noe, men det er kjekt å vite.  Det blir for mye egg for oss så vi gir bort i øst og vest. Til glede for venner, både innfødte og norske.

Vi har forresten fått nye naboer mot øst. Et ungt par har flyttet inn i Villa Eden, ca 200 meter i luftlinje østenfor oss. Han er italiener fra Polignano a Mare, hun er palestiner. De har bodd i Haifa, men ville flytte derfra og havnet her.  De ser ut til å være kjekke naboer som planlegger å bo her fast, ha hester og et par sauer, kanskje noen høner etc. Tre små barn som ser ut til å være tripp trapp tresko fra 3-4 og nedover. Hva de skal leve av vet vi ikke, han er musiker og hun veterinær. Men, hun kan overhodet ikke italiensk og da kan det bli problem med arbeid her.  De var glade for å ha naboer som kunne engelsk! Det er det nemlig veldig få som kan. De sa at det var unge mennesker lenger øst som snakket engelsk, men dersom konen prøvde å snakke med dem ble det stille. De hadde kun basisk kunnskap og snaut nok det.

Torsdag fikk vi et kort norgesbesøk. Gaute og Signe Birkeland i Locorotondo hadde fått besøk av Gautes svigerinne, hans søster og hennes mann. De måtte selvsagt en tur til Grottaglie for å se på keramikken og på hjemvei stakk de innom oss. Kjekt, ikke minst for Sofie som ikke hadde sett Hjørdis i Holmane på mange, mange år. Etter inspeksjon av hus, høner  og matrikkel ble det tid til litt ost og vin.  Det er "minste føre" å ha gjester på besøk når man kan sitte i solen og kose seg når gradestokken viser 25 grader i skyggen.

Formiddagen ble benyttet i Ceglie. Bilen var skitten og måtte vaskes både inn- og utvendig. Det er alltid fornøyelig å se at håndtverk på dette feltet eksisterer fortsatt. Her blir bilen håndtørket med pusseskinn, matter støvsuget og vasket, alle innvendige flater og vinduer vasket, ventilasjonsystem desinfisert etc. Alt for € 15! Slikt tar tid og det er samtidig et samlingsted for pensjonistene i nabolaget. Det er kjekt å kunne delta i samtale med de innfødte. De setter pris på at vi "stranieri" deltar i lokalsamfunnet, benytter oss av tjenestene som tilbys etc.  En av dem, Rocco var interessert i om vi visste om noen som kunne tenke seg å kjøpe hus i området. Det endte med at han dro meg med på biltur til hans sommerresidens som han ville selge. Barna maste alltid om penger forklarte han. Selv om de var i arbeid, tjente de så lite at de ønsket økonomisk bistand fra foreldrene. Eiendommen var grei og prisen ikke urimelig, men derfra og til å tro at jeg kunne hjelpe med kjøpere et et langt stykke vei.

Et annet ærend i Ceglie var å hente bassenget som vi har kjøpt. Det blir det fjerde bassenget vi kjøper her. Hver gang har vi kjøpt såkalte "sotto terra", altså plastbasseng som står oppå bakken. Det første var mest avansert, men på grunn av egen ukyndighet ble det ødelagt. Nummer to og tre var identiske, billige basseng som punkterte lett og som var umulige å tette. Dette siste er kanskje ikke noe bedre, Vi får se etterhvert. til vårt bruk er de ok, vi skal bare ha dem til kjøling på de varme dagene og for barnebarn Lucas som gleder seg til å dra til Talia. Da er det to ting som står på tapetet; bade i bassenget og spise på kafe på markedet. 

Mens jeg kjørte jordfreseren der bassenget skal stå (for å være sikker på at det blir i vater) var Sofie ute og to et bilde av en av våre leieboere.

Slike piler omkring på matrikkelen. De fleste rundt dørene, det er færre dess lenger vek vi kommer. I tillegg ser vi flere titalls firfisler på veien når i er ute i bilen. Det finnes også noen digre helgrønne, men de er sjeldne og vi ser dem bare av og til på ett spesielt sted på veien mot byen.




lørdag 5. mai 2012

Lørdagsblogg

Onsdag, etter "hønemarkedet" dro vi til San Marco for å kjøpe ost som vi hadde bestilt der ved en tidligere anledning. Osten er laget av sauemelk som siden er pakket i høy og halm. Alt deretter pakket i gråpapir. Spesialprodukt som vi ikke får tak i noe annet sted og som selv der må bestilles. Siden Gaute og Signe Birkeland bor rett i nærheten måtte vi selvsagt nedom og hilse på dem også, gi dem en pose egg etc.
Neste gang vi skal handle på "vårt" supermarked skal vi ta med ost slik at Lina i ostedisken kan få prøve og kanskje overtales til å ta inn litt av det dyre spesialproduktet.
Pasquale og Vita var innom torsdag formiddag en snartur og da fikk de prøve litt ost, kjeks og øl. Det smakte godt, men da de fikk høre hva slik ost kostet, innrømmet de at det var utenfor deres budsjett. Langt utenfor.
Vi ga dem også litt kaviar, ikke ekte, men heller ikke tubekaviar. Det falt også i smak, men med samme prisreservasjon som osten.


Fredag 4. mai hadde vi avtalt å møte Aksel og Lise-Lotte Horvei til lunch i Martina Franca. Etterhvert har vi funnet noen gode restauranter i området. Denne gang bestilte vi hos Osteria del Coco Pazzo da Stefano, et sted vi har vært et par ganger før. Og som har fått omtale i Tripadvisor.com rangert som nummer 2 av 40 restauranter i Martina. (Vi bruker ofte å spise på den som er rangert som nummer én også.)
Selv om vi hadde lyst til å prøve husets antipasti*, hoppet vi over det denne gangen etter at Stefano forklarte om dagens anbefalinger. Vi bestemte oss for at jentene, (nå var jeg vel snill) skulle først ha pannekaker fylt med mozarella di bufalo samt fløte, deretter spegris og løk i form under dekke av butterdeig. Vi menner gikk for risotto med vongole (venusmusling), deretter andebryst, ett til hver. Vi er i grunne glade for at ike tungen fulgte med ned. Det smakte vidunderlig.

Uheldigvis hadde jeg ikke kamera med så mobilen måtte brukes. Det gir ikke et reelt bilde av maten.
Det er vanskelig å sammenligne med norske spisesteder. Hvor kan man få slikt å spise utenom de mest eksklusive restauranter,  hvor man ikke må må være rikmann for å stikke innom for en lunch?

Innehaveren, Stefano Colucci er litt av en type. Forrige gang vi var der stod motorsykkelen utenfor, en BMW R650. Han ble i fyr og flamme når han forsto at vi var norske. Han ville nemlig kjøre til Nordkapp på MC. Vi fortalte at når han dro herfra og kjørte ca 3000 km kom han til Norge. Og da, da var han halvveis.
Da sa han at han ville vente til han ble pensjonist. Men det ble vanskeligere da forklarte vi. Norske priser og italiensk pensjon er ikke kompatible.
Norske pensjoner og italienske priser et bedre alternativ.

Hjemme igjen ble jordfresern benyttet. Endel av fave'n ble høstet i går, men det var helst for å klargjøre for mer planter. Etter rensing ble vel tre kilo lagt i fryseren. Deretter ble "riset" fjernet for å gjøre klar til fresing. Men, vi har bare høstet tredjeparten av det som vi plantet i fjor høst. Og nå tok vi "rått og råde", ikke bare de belgene som var utvokst. Det blir nok bønner til både gryteretter og pure framover.
På vei hjem fra San Marco på onsdag var vi innom Agriverde i Locorotondo og kjøpte vanningsanlegg. Plastrør med huller som legges over plantefeltet, samt fordelingsinnretning.













Det ser ut til å fungere meget fra. Nå får krydderurter, løk, tomater, rødbeter, reddik og hvitløk vanning i all stillhet.
Og lørdag ble det kjøpt inn flere tomatplanter, melanzane (aubergine) og persille. Vi glemte selvsagt peperoni, det får vi handle inn ved neste anledning.
I tillegg har nå både rabarbra og gresskar spirt og forhåpentlig bestemt seg for å vokse seg store i sommer. Vi gleder oss. Ikke minst fordi vi har kjøpt frø til kjempegresskar.




Vi slutter aldri å undres over naturen her i Puglia.
Over alt finnes det vill fennikel. Rett over gjerdet hos naboen står dette prakteksemplaret i full blomst. Ca 2,5 meter høy er den et imponerende skue.






*
Italiensk antipasti er verdt et kapitel for seg selv. Mange av våre lesere er vant med spanske tapas, men her er det satt i system. Husets antipasti kan bestå av både kalde og varme småretter, kanskje opptil 20 forskjellige! Det er mye mat og som regel bestiller vi en antipasti på deling. I alle fall hvis vi skal ha en primi eller secondi etterpå. En annen ting er at når vi nordboere ser at det er kjøtt på menyen, bestiller vi kanskje en kjøttrett. Og får et sykke kjøtt (eller fisk for den del) på en tallerken. Man må altså huske på å bestille "contorni" i tillegg. Det kan være poteter tilberedt på forskjellige måter, salat etc, og står som eget tillegg i menyen.

onsdag 2. mai 2012

Ubedt besøk

Når vi anskaffet høner i fjor påstod vår gode nabo Pasquale at siden vi ikke hadde hund, kom hønene til å bli revemat relativt fort. Vi løste problemet ved å sette opp to tråder med elektrisk gjerde i "revehøyde".  Det har fungert bra, i alle fall har vi ikke hatt besøk av "Vulpes vulpes" så vidt vi vet. Vi har hatt besøk av "Felis silvestris domesticus" og det observerte vi fra kjøkkenvinduet. . Det var et kostelig syn når den etter smyging kom i berøring med tråden. Jeg tror ikke den stoppet opp for ettertanke før den hadde løpt flere hundre meter.  Jeg tror ikke den kommer tilbake.


Søndag når vi kom hjem etter et utsøkt restaurantmåltid sprang det en Canis lupus familiaris, (selv om familiaris er et tøyelig begrep her i området) i hagen. Den hadde sannsynligvis også prøvd seg på et måltid ferskmat. Den hadde imidlertid kommet mellom tråden og nettet. I alle fall var nettet buklet og skamfert. Jeg tror ikke den heller kommer tilbake. 
Vi har også sett Mustela putorius  i området. Den kommer nok under tråden og over nettet hvis den vil, men hittil har det gått bra.




Jeg har  sett flotte grå høns på høstmarkedene,  men de var ikke akkurat den beste tiden for oss å kjøpe på. Ikke nå heller, viste det seg. Det var ingen grå høner til salg på markedet i Ceglie messapica i dag. Så jeg endte opp med en liten brun en. Den så ut som om den trengte et nytt godt hjem.  Vi får se om det blir en like god eggleggingsmaskin som de tre andre fargede. 


Den hvite høna tar imidlertid ikke det med egglegging så alvorlig. 



Så når vår nyinnkjøpte lille brune høne ankom flokken på onsdag formiddag, kom den til et trygt hjem. Hanen Bøgvald var nok litt skuffet over at de nyankomne var så ung at den ikke forsto hans amorøse tilnærmelser. Han får smøre seg med tålmodighet og kose seg med de voksne i ventetiden.







I grønnsakhagen observerte jeg en relativt lang piskeslange her om dagen. Senere så Sofie den når den solte seg på baksiden av huset. Sannsynligvis en Hierophis viridiflavus, en ikke giftig slange som kan bli opp mot to meter lang!!  Denne var nok omkring en meter.  
Denne slangtypen er nokså vanlig i området, vi ser dem jevnlig på veiene.


I 2009 så vi to eksemplarer som sannsynligvis var midt i parringsakten rett nedi veien her. Uheldigvis hadde jeg bare mobilkamera med, men det ble spennende bilder allikevel. Rett etter at jeg hadde tatt bildet ble jeg oppdaget og de stakk fra stedet i en fart.



Ellers så vokser det og gror her. I fjor sådde vi noen hekto fave (hagebønner) og nå spiser vi dem til hvert måltid omtrent. Bl.annet brukte vi fave når vi laget frittata her om dagen. Det var utmerket spise.


Det er i alle fall kortreist mat så lenge vi har både løk, bønner, hvitløk og egg fra egen eiendom.








Omkring oss piler det firfisler dagen lang. Denne hadde vært i nærkontakt med noen som ville spise den, derfor en smule forkortet akterparti. Men, den sprang som bare det oppå muren på sydsiden.


SLUTT

 Så er eventyret over.  Etter at paret fra Belgia trakk seg fra handelen satte megler i gang igjen.  Vi ba ham sette opp prisen til 110.000,...