lørdag 27. juni 2009

Mat av squash. (zucchini) og frukt

Vi har squash i egen hage. Og Pasquale har mye squash som han deler med seg. Vi har fått et problem; hva skal vi gjøre med all squash'en.

Noen ganger har vi delt de i to, skrapt ut frøene

og fylt oppi med allslags godt. Stekt kjøttdeig, løk, urter etc og drysset ost over. Inn i ovnen på 200 grader i ca 20 minutt for gratinering. Det er god spise.

Men det er jo begrenset hvor mange ganger vi kan spise det samme til middag - dag etter dag.





Oppskriftsleting på nettet resulterte i at vi fant tomatpai.



Også dette ble utrolig godt. Godt varmt og godt kaldt.

1 squash rives og saltes (for å trekke ut vannet)

4-6 tomater skjæres i tykke skiver og legges i bunnen av en godt smurt form
3 egg piskes i lag med 5 ss hvetemel, 1/2 løk og to fedd hakket kvitløk, 5 ss reven parmesan og 4 ss cottage cheese. Press vannet av squashen og rør inn. Smak til med salt og pepper.
Stekes på 220 grader i ca 30 minutt


Til slutt fant vi at resten skulle sursyltes. Vi har 1/2 liters glass og det går ca en squash pr glass.

ca 1 squash pr glass.
1/2 løk pr squash

Lake nok til 5-6 glass
5 dl 7 % eddik
saften av 2 stk appelsin
10 dl sukker
2 ts malt ingefær

Skjær squash og løk i tynne skiver.
Kok opp alle ingrediensene til laken og rør til sukkeret er oppløst. Kok grønnsakene i 3-5 minutter. Rør forsiktig i dem av og til.
Legg grønnsakene i rene, varme glass og hell laken over. Sett tett lokk på med en gang. Avkjøles og oppbevares kaldt.


Det med kald oppbevaring kan bli et problem her. Temperaturen innendørs kommer ikke under 20 grader noe sted.


Dette ble utrolig godt og det kommer nok flere squash på glass framover.





Søndag formiddag kom Pasquale og Raffaelo innom. Vi hadde noen fliser som de kanskje kunne bruke i et prosjekt hjemme, men det var for få. Vi ba også om at de fikset litt betongarbeid ved døren vår, tyvene i november har brukket løs litt av innfestingen av dørkarmen.
Samtidig oppdaget Pasquale at vi hadde relativt få og små fiken på vårt tre. En halvtimes tid senere dukket han opp med en kurv digre, nesten overmodne fiken.

Han visste om et tre noen kilometer herfra, hadde kjørt dit og plukket spesielt for oss.

Vi tror ikke det er mange i Norge som ville gjort slik for sine innvandrernaboer!

Men han burde nok sett på sørsiden av treet vårt. Digre modne fiken hang klar til høsting. Mandag ble de fleste av disse tatt inn. De veide over et hekto hver!

Deretter ble halvannen kilo delt i småbiter, lagt i gryte med litt vann, en desiliter eller to med rødvin, basamicoeddik, sukker, salt, pepper og rosmarin. Så ble det hele kokt i ca 1/2 time, deretter nedi med stavmikser for så å bli helt på glass. Denne sausen skal være god til grillmat av både kjøtt og fisk. Vi får prøve etterhvert. Men smaken var god som den var.
..

I en ildfast form la vi halve fikener, drysset sukker på, la en smørklatt på toppen og satte det inn i komfyren for gratinering. I lag med italiensk iskrem ble dette en herlig dessert.
..

På formiddagen ble også bønnene høstet. Renset og kokt ble det godt i lag med potetsalat, syltet squash og grillet kjøtt. Resten av bønnene skal bli bønnepure mandag.

Og mandagen ble det servert polpette (små boller med fyll av oliven og kjøttdeig), bønnestuing, sursyltet squash og fikensalsa. Det var utrolig godt. Over all forventning.

Fiken er et problem. Her i området er fikentre ugras, men i vår hage har vi flere store fikentre. Ett bærer frukt nå, de andre får frukt i høst. Og de som kommer i høst er mindre. Forresten, det som bærer stor frukt nå, får også små frukt i høst. To avlinger i året. Men lysten til å spise gratinert fiken (med honning, sitronsaft og brie) stopper også etter noen dager. Det må nok bli mer salsa og det kan brukes til gaver til venner og naboer.
Torsdag kom Pasquale innom med mer fiken. I tillegg klatret jeg i fikentreet vårt og etterhvert havnet nesten 7 kilo i gryta og ble til 13 halvlitersglass med salsa. Yummi.

Endelig - skikkelig regn

I lang tid har det blitt meldt at vi skal få regn. Mye regn. Men til nå har vi følt oss lurt og har måttet ty til vannslangen for å holde liv i grønnsaker og blomster.
Fredag 26. startet det endelig å regne skikkelig. 30 mm ble reslutatet. Det er hva vi i Norge vil kalle en rotbløyte. Men selv med så mye nedbør var bakken fortsatt hard å gå på. Og det var fortsatt sprekker i molda.
Lørdag 27. startet med nydelig vær. Solskinn og varmt. Vi hadde en liten handletur til Martina Franca for ingredienser til spesielle retter og når vi kom hjem ble det en stund i godstolen i solen.

Men plutselig dro det til med torden og regn. Uhorvelig med regn. På tre timer kom det 50 mm og det er enda ikke slutt. Nå holder det. Sisternen er full! Det står vann i fordypninger i jorden flere steder. Dette er bra. Og iflg. værmeldingene skal vi få regn i tre-fire dager til. HERLIG.

torsdag 25. juni 2009

Og mannen han gjekk seg til vedaskog..........


Først ble det synfaring og det ble oppdaget at et stort tre var i fare for å slå bort i de elektriske ledninger som går over tomten. Beslutningen var lett, treet måtte bort.
Men det måtte gjøres en dag med rett vindretning slik at det ikke falt over ledningene i stedet for fra. Det gikk greit.








Etter felling ble det mye kapping. Nederst måtte det sages fra to kanter, motorsaga med 45 cm sverd var for kort. Alt måtte kappes så kort at det kunne gå inn i ovnen, dvs max 30 cm lengde.

Etter kapping ble det lessing i trillebåre for transport opp til huset. Mye av strekningen går over mark som er pløyd. Det ble tungt og en rystende opplevelse.






Dimensjonene på endel av stammen var imponerende. Og det var ikke snakk om kløyving. Her måtte jeg skave av fra kanten og rundt innover i en spiral. Øksa er 3,5 kilo så det er er løft.

Det gjør sikkert godt på kroppen, selv om det ikke føles slik mens det pågår.







Men til nå er det blitt en pen stabel som skal gi varme i høst og til våren igjen. Mye gjenstår, men det er greiner som er tykke som en arm og nedover. Mye saging, men mindre kløyving.

Den lille øksa vil også bli mye brukt til fjerning av smågreiner.

Det rare er hvor fort det tørker. I løpet av seks dager letnet en kubbe med ca 45%! Men det var tørr luft, litt vind og varm sol de dagene.

Det er flere tre som må fjernes fra traseen, men det får bli en annen gang. Jeg føler det har blitt nok skogsarbeid for en stund. Vi har også et tre som står rett sør for huset, det må nok også vekk, røttene truer med å ødelegge muren og en stor rot var på vei under huset. Den har jeg kappet, men det kan være noen dypere som jeg ikke oppdager. Det blir en skummel affære å felle det treet, det må tas i biter ovenfra.


mandag 22. juni 2009

Dyreliv


I et fremmed land er det ofte mange dyr som vi nordmenn ikke har så veldig god lyst til å stifte nærmere bekjentskap med. For oss er kakerlakker det insekt vi har minst lyst til å ha på besøk. Vi husker ennå med skrekk tilbake på oppholdet i bankens "hytte" på Gran Canaria, med kakerlakker flygende om natten. Landingen på sengen vakte ikke akkurat entusiasme hos oss.
Her i Italia har vi enda tilgode å se en eneste kakerlakk! Kanskje de finnes, men vi har i alle fall ikke sett noen.
Det vi ser mye av, er firfisler.
Enormt mange bor i hull i jorden (gamle maurboliger), inni steiner, bak steiner, inni gamle murblokker, i steinurer etc. De piler over plassen og opp murene. Noen er bittesmå og nyfødte, men de fleste er 10-15 cm lange.
I tillegg finnes det gekko, men de er sjeldne selv om vi har sett et par innendørs. Det er bare positivt, de spiser insekter.



Et annet lite dyr som vi så mye av for en måneds tid siden, er skorpioner.


Også de bitte små og sikkert helt ufarlige.

Det rare er at vi ikke hadde sett mer en et par stykker før vi fikk besøk av Lisa. Hun oppdaget og fotograferte mange. Men så var hun også på jakt etter dyr og innsekter å ta bilder av.


Vi har også masse maur og edderkopper. Førstnevnte kommer aldri inn, sistnevnte må støvsuges fra taket av og til.

Og det finnes noen små flygende insekter som stikker. De er så små at vi ikke ser dem. men stikkene klør. Og klør. Og klør. Vi har begynt å sprøyte på soverommet før vi legger oss, slik at eventuelle gjester er døde før vi legger oss.

En dag vi var på vei hjem stoppet vi for disse to,
ca hundre meter før vi var hjemme. Om det var et par som forsøkte parring, eller om det var to hanner som sloss for paringsrett, det vet vi ikke. Men det var fasinerende å se i alle fall.

Og de er ganske store (lange). Minst en meter hver!
De var så opptatt med sitt, at jeg kom ganske nær før de stakk av. Og de er veldig raske. De er ikke giftige, det er det bare huggormen som er her i Italia også.


Ellers ser vi av og til pinnsvin langs veien. Og en gang så jeg et dyr som minnet om røyskatt, men den hadde kort hale.

Skrukketroll lever under hver en stein. Og noen er blanke og kryper over gårdsplassen i full sol. Pirker man borti dem, ruller de seg sammen som en ball. Tusenbein som også krøller seg sammen ser vi ofte. Og flygende insekter er det mange av. Store vakre øyenstikkere, vepser som har bol mange steder (jeg har blitt stukket en gang)

Og noen små pelskledde som summer som en kolibri og har langt snyteskaft.






Og snegler. Overalt snegler og alle har skall. Noen hvite, noen avlange, men mesteparten stipet. Og nå lørdag satt det en ungdom og solgte snegler på markedet i Ceglie; € 5 pr kilo. Kunne kanskje vært noe å satse på?


Og nå er også sesongen for hopp og sprett og tjo og hei. Her er de nok ikke den tiende landeplage, men gresshopper finnes i flere varianter. Noen grønne og noen brune. De brune er størst.



Fugler finnes det også masse av. Noen spurver forsøker med reir i bjelkene under garasjetaket, men jeg tror ikke det blir noen unger av det. Det er jo brennvarmt der når sola skinner og eggene blir vel kokt. Ellers var det et svalepar som begynte reirbygging rett utenfor døra vår. Vi måtte fjerne utelampen for å unngå reir der. Hver kveld hører vi fløyting fra noe vi er blitt fortalt er en ugle. Og snart kommer de halvtamme rødstrupene. Fuglesang dagen lang altså.
Alt i alt - et yrende liv og mesteparten er ikke annet enn fryd for øyet og for nysgjerrigheten.

lørdag 20. juni 2009

Det regner (Bittebittebittelitt)

Etter 52 dager kom det regn. Endelig. Det lyner og det høres torden i det fjerne og det faller regn. Ikke mye heldigvis, men slik at jorden blir forsiktig oppbløtt. Og hele kvelden ser vi værlyn. (lyn fra sky til sky)

Jeg har satt ut et spann for å se hvor mye som kommer ned. Yr.no meldte opp mot 75 mm - tre rotbløyter i løpet av kommende uke, men har moderert seg nå til to; ca 50 mm. Andre værsider melder mer moderat nedbør. Vi håper de tar feil. Vi er lei av vanning og døde og visnende planter.

Dagen i dag har vært hektisk.
Mye saging av det felte treet, kjøring av kubber i trillebåra for kløyving og stabling. Og bassenget er nå nesten helt fjernet. Metallrammen rundt er kappet i mindre biter med vinkelsliper og det som ikke skal brukes til andre ting, er klar for turen til søppeldunken.

Vi fikk også tid til en tur til marked i dag også. Sofie fant et par fine bluser og et skjørt og vi handlet tomater, ost, appelsiner og andre grønnsaker. Sofie har fått dreisen på å lage tomatsaus her. Hun forsøkte det samme opplegget hjemme i Stavanger, men tomatene har ikke samme smaken, det har ikke basilikumen heller.

På en blogg til en svensk dame som boir i Toscana fant vi en oppskrift på sprøstekt parmesan. Etter flere forsøk har vi endelig fått til dette slik det passer oss. Forsøk gjerne dette hjemme.
Men kanskje parmesan er for dyr i Norge til å drive eksperimenter med?

Søndag 21. juni og regnet har uteblitt. Det har kanskje regnet 1 millimeter, men det er ikke på langt nær nok. Dro til Martina Franca på det månedlige bruktmarkedet (3. søndag hver måned) og denne gang klarte vi også å unngå kjøp.

Vi kledde oss godt, det var bare ca 20 grader. Men om ettermiddagen kom sola tilbake og det ble 25 grader. Vi får se etterhvert hva som skjer. Yr.no melder bare regn framover.

Men regn det får vi ikke og mandag måtte det bites i det sure eplet og vannslangen måtte fram for vanning av grønnsaker.



Utpå formiddagen kom Pasquale og Vita innom på visitt. Pose med tre squash ble byttet med en pose sydrer til grisene deres. Pasquale fikk øl, Vita fikk juice og alle var fornøyde. Etter en tid kom også Lina og Filomena fra nabotrulloen. Vær ble diskutert og da fikk vi vite at i Ceglie, 7 km øst, Martina Franca, 8 km vest og Villa Castelli 6 km sør hadde fått mye regn i går og i natt. Vi som ligger midt mellom hadde ikke fått noe. I Grottaglie 12-13 km sørover hadde det også regnet kraftig.

Ceglie Messapica har fått 18 mm nedbør i går, vi har ikke fått noe.

Jordfreseren har arbeidet flittig i dag. Det gamle bassenget er borte og grunnen til nytt basseng skal prepareres. Først skal jorden freses grundig, deretter jevnes og pakkes. Så skal nytt basseng på plass. Del 1 er nå ferdig, del 2 er påbegynt.

Nå er jeg nede på halv dose leddgiktmedisin og det ser ut til å gå bra. Litt mer vondt enn når jeg går på full dose, men jeg tror at det kan være sunt for kroppen å slippe så mye medisinering. (Leddgiktmedisinenen er ganske tøff mot leveren.)

Og når jeg setter meg ned inne koser jeg meg med å lese bloggen til Cristina Mannala.

fredag 19. juni 2009

Sofie er tilbake

Sofie er tilbake og det er vi glade for begge. Hannah på 8 tok det tyngst at mormor dro fra henne så snart. Hun sendte mail allerede i dag og fortalte om hvor mye mormor var savnet.

Sofie er glad for mitt hemmelige prosjekt. Jeg har ryddet i garasjen. Kastet mye gammelt skrot som skal brennes og noe er kjørt til søppelspannet. Etter rydding og soping ble veggene kalket. Det ble hengt opp fester til verktøy, benken ble løftet opp på murblokker slik at det ble lettere å
komme til inni den, og i tillegg ble det plass til presenning etc. under.
Det blåser alltid mye støv og sand inn i garasjen, så det var en skikkelig skitten jobb.
Men, Sofie er fornøyd det er det viktigste. Forresten er jeg ikke misfornøyd selv heller.

Dersom jeg får det til, skal jeg lage en lett vegg innerst inne, slik at jeg skjuler innsynet til jordfreseren, plenklipperen og annet som kan friste uærlige sjeler som måtte stikke innom.

Brenning av skrotet må gjøres etter mørkets frambrudd. Dersom det skjer på dagtid, kan røyken oppdages av skogspolitiet og da kan jeg mulkt.

Jeg hadde også et annet stort porsjekt, nemlig å tømme og fjerne bassenget. Tømming har gått greit, fjerningen går det litt seinere med. Bassenget står midt i solsteiken og når lufta holder over 30 grader i skyggen, blir det ikke mye effektiv jobbing.

Siste prosjekt er saging, kløyving og stabling av ved.
Når jeg var alene hadde jeg ikke lyst å bruke motorsaga. Det er greiner i press, treet er digert og motorsaga er sterk og tung. Jeg valgte derfor å vente til Sofie kom tilbake før jeg saget mer. Men, hvor lenge var Adam i Paris?

Når disse kubbene (bildet) og litt til var saget i dag, stoppet saga. Bom. Jeg tenkte at det var pluggen og skulle skru den ut for kontroll. Men da oppdaget jeg et det var pluggledningen som var i stykker. Ny runde til butikken. Det er heldigvis kort vei og hyggelig betjening.

Et annet selskap som jeg er vant med har hyggelig betjening og god service er Clas Ohlson. Når vi dro ned i år, hadde jeg kjøpt tre dummykamerer for å sette opp til skrekk og advarsel. Men i to av kameraene virket ikke det blinkende røde lyset. Jeg skrev og forklarte, men hørte ikke noe. I dag purret jeg og da skal jeg si at det kom reaksjon. De kunne ikke forstå hva som hadde skjedd, men ville sende ny innmat til Anja så hun kunne ta med når hun kommer i august.

Innvendig (og utvendig) er huset vårt hvitt. Når vi kjøpte var de innvendige vegger fulle av merker, streker og småsår.

I jernvaren kjøpte vi gips på små bokser. Til en slikk og ingenting. Med sparkel ble småsår helet, pusset med sandpapir og det ble som nytt. Streker og slikt skulle vi male over. Maling ble innkjøpt og vi ble forklart at malingen skulle blandes ut med vann. Akkurat nå husker jeg ikke hvor mye, men jeg husker at jeg syntes at det ble tynne greier. En vegg ble "malt" en dag. Vi så jo at veggen ble våt, men alle merker og streker syntes fortsatt. Det var rett før malingen ble returnert med bitre kommentarer. Neste morgen var malingen tørr og veggen helt hvit.
I dag ble en liten pensel funnet frem og småflekker, streker og nagg ble malt over igjen. I morgen er alt hvitt.

De som vi kjøpte huset av, har nok levd litt røfft. Døren mellom kjøkken og stue var påklistret et bilde av en eller annen pave. Vi ville fjerne bildet, idet vi ikke er særlig pavelige eller katolske, men bak paven var det merke etter noe som sannsynligvis er et knyttneveslag. Vi byttet døren med en annen, så nå bor paven til daglig i vaskerommet i stummende mørke. Til pass til han.
Mye småting av lignende art har vi oppdaget etterhvert. Kjøkkenbordet er påsatt et forskalingsbord under for å stive av et brudd. Det samme gjelder hodegjerdet i dobbelsengen. Slagmerker i møbler som vi overtok gjør at vi mistenker at de forrige eierne ikke akkurat var av den fredsæle sorten.

Når jeg ryddet i garasjen bar jeg også inn (og vasket) mange keramikkfliser som har vært til overs når bad, golv og kjøkken ble flislagt. Alle har innpreget 1982 på baksiden. Stolpen til Enel for strøm til huset er datert 1983. Dermed vil vi tro at huset i alle fall ikke er eldre enn fra 1983. Vi vet ikke navnet på mannen som oppførte huset, men vi vet at kona hette Sofia. Rart.

Men det er ikke de som vi kjøpte huset av. Vi er tredje eiere.

mandag 15. juni 2009

Hjemme alene 2!

Kjedelig - kjedelig - kjedelig.
Å være alene her er ikke kjekt. Jeg hadde planlagt å sage mer ved, men naboene er ikke her og da vil jeg - av sikkerhetsmessige grunner, ikke starte opp arbeid med motorsag. Alt som jeg fikk kappet mens de var her, er kløyvd og stablet.

Bassenget lekker mye. Når vi kjøpte det og leste bruksanvisningen trodde vi at den var feil. Det stod at det skulle være vann i bassenget om vinteren. Det hadde vi ingen tro på og tømte det. en dag med sterk vind forsto vi hvorfor. Hele linerduken løftet seg og stod som en ballong over bassenget. Det var umulig å fylle i vann, vi hadde heller ikke strøm (som vanlig i uvær). Derfor brettet vi sammen duken og la store murblokker oppå. Det medførte små sprekker og hull og deretter har bassenget lekket. I fjor klarte vi å tette med ducktape slik at det ble noenlunde tett, men i år var også det nytteløst. Det forsvant minst et par tusen liter i uka. Nå skal det fjernes og vi vil heller kjøpe et mindre slik at barna (og vi) kan kjøle oss ned i den verste heten. Det er for galt å kjøpe vann nesten hver uke, bare for å vanne under bassenget!

Så nå er cisternen fyllt helt opp og vannslangen ligger nå i grønnsakhagen slik at det kan bli en skikkelig rotbløyte. Det har ikke kommet mer enn en dråpe regn siden 30. april og med 30 grader i skyggen og 45 i sola, sier det seg selv at det går med mye vann for grønnsakene.

Selv om jeg er alene, forsøker jeg å leve normalt. Griller nesten hver dag og da legges det egenproduksjon på grillen; mainepe, squash, tomater, sukkererter etc, i tillegg til kjøtt. Og jeg har forsøkt meg med gratinert squash, med stor suksess.

lørdag 13. juni 2009

Facebook og Geni

Facebook brer om seg. Også i Italia. Jeg har fått - og sendt innbydelser til vennskap, i første omgang til barna til våre venner, deres omgangskrets etc. Det brer om seg. Jeg tror at å være venn med en nordmann kanskje kan være litt stas, i alle fall er det kjekt for meg å vise mine venner at jeg også har italienske venner. Det gjør også verden litt mindre. Kanskje mine venner får italienske venner i lag med meg? Hvem vet. Det er kjekt at vennskap brer seg over landegrensene. Det er den beste garanti for en fredelig og vennlig verden. Ulempen er at jeg ikke lenger kan skrive bare på norsk. Med venner i USA, Canada, Færøyene og Italia blir det litt dumt å insistere på egen språkdrakt.

Jeg er også innom Geni.com av og til. I dette slektsprogrammet har jeg lagt inn noen hundre av mine forfedre. I den forbindelse er det mange som vil legge sammen min og sine egne slektstre, noe som selvsagt bare er kjekt. Den siste henvendelsen kom fra Færøyene fra
Jógvan Næs, som også er på Facebook. Han hadde en venn som het Livar Nysted. Jeg fortalte til Nysted at vi er 125 Livar i Norge og fikk tilbakemelding om at han gjerne ville være venn, han var den eneste Livar på Færøyane. Og vi er i samme slekstre.

tirsdag 9. juni 2009

Hjemme alene!

Mandag 8. juni dro Sofie til Stavanger og kommer tilbake 18. Lengselen etter barnebarna ble for stor. Hannah på snart ni, har vært flittig å maile til oss og det har ikke akkurat lagt en demper på lengselen.
Hun tok også med seg kameraet hjem, derfor blir bildene til bloggen tatt med mobilkamera og kvaliteten deretter.
Mandag ettermiddag tok jeg fram motorsaga og felte det treet som truet med å lage strømbrudd i tilfelle vind. Det ble helt vindstille og da tenkte jeg at nå er rett tid. Fellinga gikk greit, treet landet midt mellom to mandeltre og en meter eller to fra plommetreet.

Det er heftige saker. Omkretsen var 165 cm! Og diameter på nesten 60 cm.
Det vokser utrolig godt her i varmen. Dette treet er ca 20 år gammelt!

Men nå begynner arbeidet. Først kvisting med øks, deretter motorsag. Så kapping, transport med trillebår, kløyving og stabling.


Vel, å kalle det øks blir vel litt feil. Tomahawk er vel en rettere beskrivelse.

I 25-30 graders varme. Puuh! Heldigvis har vi basseng.

Og etter 5-6 uker er veden så tørr at den kan brukes til fyring. Ikke for det, jeg tror ikke det blir aktuelt med noe fyring på en god stund enda.

Jeg vog et stykke ved den 14. juni og da vog den 1584 gram. 19. juni vog den 891 gram. En reduksjon på over 43%
på fem - 5 - dager. Og det rare er at den 5. juli var vekten redusert til 874 gram. Altså, nesten ingen reduskjon etter de fem første dagene.

Planene for hva som skal gjøres i Sofie's fravær er klare, men jeg har ikke fortalt det til henne. Heldigvis, for da kan jeg forandre planene etterhvert.

Og tirsdag er dagen for offentlige kontorer. Skjemaveldet slår til.

Det startet på formiddagen med Anagrafekontoret (folkeregisteret) Etter mye om og men, bl.annet måte jeg bevise at Norge var med i EØS, fikk jeg til slutt beskjed om å komme igjen kl. 16.
På vei ut igjen for å finne kontoret for ICI og Tarsu. -Eiendomskatt og renovasjon, hørte jeg navnet mitt bli ropt! Der var Pasquale og Vita i lag med han som satt i resepsjonen. Og resepsjonisten var Giuseppe, vår nabo mot vest. Der kom også en politimann som fortalte om hans forestående besøk, noe som vakte alminnelig latter; både Pasquale, Vita og Giuseppe visste at jeg var i høy grad til stede.

Etter dette gikk jeg opp til 3. etg. for ICI og Tarsu.
Jeg må alltid på kommunehuset først for å få det utregnet. Kvitteringer fra i fjor og kopi av skjøtet ble medbrakt. De har sikkert sendt krav hjem til Norge, men der er det ingen postlevering lenger.
Renovasjonen har steget betraktelig, fra € 18 til 69! Men til gjengjeld hadde eiendomskatten blitt redusert med over € 100. Noe av bakgrunnen var at jeg fortalte at jeg skulle søke om Certificato di Residenza i dag.

Deretter til posten for ny køståing for å få betalt. Tre køsystem, alt etter hva du skal gjøre. Det var 20 personer før meg i betalingskøen. Og svart av folk utenfor skranken. men det ble ordnet til slutt.

Kl. 16 var jeg tilbake på Anagrafekontoret. Første saksbehandler forsto lite og ingenting. Neste gikke det noe bedre med. Han og en dame som hjalp til, fikk etterhvert satt i gang prosessen.
Først var det kopier av passet, kopi av dokumentet med codice fiscale (mitt italienske personnummer) og så dukket det store problemet opp. Jeg måtte dokumentere at jeg fikk tilstrekkelig pensjon fra Norge slik at jeg ikke lå samfunnet til byrde. Mine kontoutskrifter kommer bare som e-mail og det fortalte jeg. Han ba meg da ringe til Sofie i Norge, slik at hun kunne sende kontoutskriften på fax. Igjen ny forklaring; jeg får bare utskriften på mail. Begge var meget forskrekket over dette.
Til slutt fikk jeg logge meg på mailen min, finne utskrift og printe den ut. I begynnelsen nektet de for at de hadde internett i det hele tatt, men de slapp meg til, til slutt.
Når dette var gjort, måtte jeg også regne ut hvor mye dette ble i Euro. Igjen, gjentatte spørsmål, var dette virkelig pr måned?
Jeg syntes å spore en smule avindsyke.

Etter at de hadde fått opplyst om mine foreldres navn og fødselsdata, skulle de vite det samme om mia moglie; Sofie. Jeg fikk forklart at vi begge var skilt og bare levde sammen uten å være gift. Igjen stor overraskelse, peking på gifteringer, risting på hoder etc. Til slutt tror jeg at de ga opp å registrere Sofie.

Etter dette fikk jeg beskjed om å gå til nærmeste tabbachino og kjøpe to bolletter a €16,24. Så fikk jeg et dokument som viste at søknaden var mottatt. Politiet vil i løpet av neste uke, komme hjem og sjekke at jeg virkelig bor her.
Nesten to timer på Anagrafekontoret. Nesten alt papirbasert. Tykke bunker med papir over alt. Når jeg kom inn satt mannen og leste i en "oppskriftsbok" Han enset meg ikke, men etter en tid ba han meg sitte. Og han leste videre, bladde i papirbunken og til slutt lyste han opp. Det hadde da gått 8-10 minutter før han fant at Norge hadde en EØS avtale med EU. Jeg var godtatt!

Så er det neste skjema; E121 fra NAV. Det må leveres på sosialkontoret som igjen befinner seg på sykehuset. Der fikk jeg beskjed om å komme tilbake i morgen tidlig.

Onsdag morgen troppet jeg opp på sykehuset. Bare for å bli avvist, denne gang av en dame som kunne engelsk. Det var slett ikke der, men på et eget kontor ved siden av posten. Avgårde igjen, posten ligger langt fra sykehuset så jeg kjørte og fant parkeringsplass bare 2-300 meter fra posten.
Der var ikke noe lokalt NAV. Spurte på et apotek, og fikk henvisning med mye fakter og forklaringer om hvor jeg skulle gå. Jeg tror jeg lette en halvtime, forgjeves. Tilbake til bilen igjen. Da kom jeg på at jeg skulle ta med meg den lille GPS'en og spørre min vinhandler. Han var hjelpsomheten selv og visste gatenavnet. Da var jeg endelig berget. Plottet inn GPS'en og kjørte avgårde. Det viste seg at det var to postkontor i byen. Hovedpostkontoret og så et bitte lite et. I ettertid viste det seg at dette NAV-kontoret lå bare 250 meter fra sykehuset der det hele startet. Imidlertid ga jeg opp å forsøke å komme til, det var den store vaksinasjonsdagen og venterommet var fullstappet av skrikende småbarn.

Tilbake torsdag og da oppdaget jeg at det ikke var på vaksinasjonskontoret, men opp en anonym trapp. Endelig, etter mye om og men fikk jeg levert skjema E121 fra Norge. Og jeg ble tildelt lokal lege. Men Europeisk helsetrygdkort glemte jeg å spørre etter. Får vente til oppholdstillatelsen er i orden.

Ting tar tid.
Ting tar lang tid - i Italia



Fredagskvelden den 12. dro jeg til Ceglie Messapica for byfest.
Imponerende skue med alle lysene som er blitt rigget. Selv om det var etter solnedgang, var det klart som dagen på piazzaen der showet skulle være.

Hele hovedgaten ned fra kirken og plassen utenfor posten var lyssatt, i tillegg til gågata videre ned til Piazza Plebicito. Fullt opp med salgsboder, uteserveringer, grilling etc alle steder, bortsett fra på piazzaen. Der var det rigget med scene og orkester.
Jeg var som vanlig for tidlig ute og fikk meg litt mat på en trattoria først. Ingen meny, men jeg ba om husets antipasti og øl. Til slutt måtte jeg be am at de stoppet. Jeg maktet ikke spise mer og måtte legge igjen mye av det som var servert. Regning; nei, de bare hvisket at det kom på € 10. Jeg talte ikke nøye etter, men jeg tror det ble servert omtrent 15 forskjellige retter.




Lørdag 13. juni.
Prosjekt 1 - som er hemmelig for Sofie, er ferdig. Motorsaga har blitt tatt fram og endel greiner som var saget ned tildligere er nå kappet. Det store treet skulle også få en omgang, men da brakk gasshåndtaket på saga. Avsted til Villa Castelli der den er kjøpt og viola; superlim. God som ny og hjem til mer saging. Nå drar saga litt skjevt,
det er greit nok på greinene som ikke skal kløyves. Men jeg må nok bytte til nytt kjede når stammen skal sages.

søndag 7. juni 2009

En helt alminnelig søndag?

Vi hadde bedt Pasquale og Vita med på tur pg siden det var søndagsåpent på Ikea, tok vi dem med der. Vi hadde avtalt henting mellom 9 og 10 og når vi ankom 09;15 var de begge klare - søndagskledd. Avgårde med oss. På Ikea tok vi først en runde i 2. og så 1. etasje, deretter opp i restauranten der vi spiste gravlaks og kjøttbullar. Det falt i smak.
Det var varmt når vi dro hjemover, ca. 30 grader. Sakte kjøring med vinduer åpne. Vi har ikke AC i bilen, det skal vi i alle fall ha i neste.
Hjemme igjen hos Pasquale måtte vi inn. De hadde besøk av sønnen Raffaele med kone og lite barn; Federica. Vi måtte for all del sitte litt og spise litt småkaker før vi slapp hjem.
Hjemme pakket Sofie og gjorde klar til en snartur hjem til Stavanger. Hun drar mandag og blir borte i ti dager.
Vi hadde ikke vært lenge hjemme, før Francesco dukket opp. De var i lamiaen sin og vi måtte endelig komme bort å drikke kaffe hos dem også. Sofie måtte bare få skifte, så skulle vi dra. Når vi kom utenfor på veien, og Sofie stengte porten, stoppet en bil med to fremmede. Jeg tenkte at de skulle spørre om veien, men nei. Han fortalte at han var bror til Pietro som har en trullo noen hundre meter opp i veien. Han og hans kone ville gjerne at vi fulgte med opp til Pietro og Maria for ettermiddagskaffe der. Vi måtte desverre avslå idet vi hadde andre avtaler.
Hos Francesco og Cira var også datteren, Antonella og kjæresten, samt en venn. Ciras søster Rosa var der og etter en stund dukket Franco og Pina også opp.

Etter så mye Italiensk gjestfrihet var det godt å endelig komme hjem for å la tunga hvile litt. Det er ganske stritt å kommunisere på Italiensk når språket langt fra beherskes av oss. Det er litt lettere når vi er i lag med Francesco som fortsatt husker litt svensk fra sine ungdomsdager der, og Franco som etter sin korte periode i Australia fortsatt kan noen få ord Engelsk.
Og så er alle tålmodige med oss, er fornøyde med våre forsøk og aksepterer våre feil.

Stadig opplever vi en varme og omsorg som vi ikke opplever i Norge lenger.




lørdag 6. juni 2009

Sosialsystem og naboer

I dag var vi innom hos Cosimo og Anna Vita. De bor ca 400 meter fra oss og er naboer til Pasquale. Cosimo er jevngammel med Livar, Anna Vita noe yngre. I stua satt også hennes gamle mor. 83 år gammel, pleietrengende og alzheimerrammet. Hun måtte sitte fastspent i en rullestol, støttet opp med puter.
Dersom de skulle plassere henne på institusjon, måtte de pårørende betale.
Anslagsvis ca €.2000 pr måned! De har de ikke råd til og dermed måtte Anna Vita og hennes søster dele på omsorgen. En måned hos hver av dem. For dette fikk de €.400 pr måned i omsorgslønn.
Cosimo er pensjonist, dermed kunne Anna Vita fortsatt jobbe noen timer deltid pr uke. Det er når man hører slikt, at men blir glad for det norske helse- og sosialvesen. På tross av hva FrP påstår, har vi i Norge et godt system.

Cosimo er forøvrig flink med hendene. Han kjøper/får brukt material og av dette bygger han benker, bord og stoler. I tillegg til blomsterkasser og annet som materialene rekker til. Han har bygget spisebordet inne, hele kjøkkenet, hyller og skap. Han påstår han er heldig, han har en venn som har en stor sirkelsag, dermed kan store trær bli planker og bord.

Det er koselige mennesker, velutdannede og oppegående. Og nå, etter to "sesonger" i Italia, kan vi kommunisere. De kan ikke annet enn Italiensk og når det butter imot for oss, tyr vi til penn og papir. Og vi klarer oss. Vi kan anbefale bøker som de bør lese, bl.annet Stieg Larsson som nå er oversatt til Italiensk og selges som paperbacks.

onsdag 3. juni 2009

Dagene går

Dagene går - de forsvinner ubemerket avsted og plutselig er det kveld, igjen.

Stadig er det litt å gjøre. Plenklipperen måtte ut en runde for å slå ned alt det langstilkede ugraset. Det blir litt slalomkjøring for Sofie vil gjerne beholde valmuene. Forsåvidt vil jeg også det, de er jo så vakre.
Og valmuer og anna ugras er det eneste som vokser i hagen nå, bortsett fra det vi vanner. Det har regnet noen ettermiddager, kvelder og netter, men vannet fordamper før det gjør noen nytte. Og det er ikke mye som kommer ned heller. Snart må vi bestille nytt vann til cisternen. Grønnsaker krever en del vann når temperaturen er over 30 grader flere dager i strekk.

Men det får vi bare leve med, det er slik klimaet er her i Puglia.
Nå har vi begynt å spise av sukkerertene vi sådde tidligere i år. Bønnene ser også lovende ut og squash har vi allered fortært mange av. Mainepene ble litt nedtur. Kanskje er det for varmt for dem her, i alle fall er de best kokte.

Pasquale kom innom på ettermiddagen og vi spurte om han ville ha de gyngestolene vi ikke brukte lenger. Og på tross av ett ødelagt sete, jo det ville han gjerne. Med en stol bak i bilen og en på takgrinden la han glad og fornøyd turen hjem. Onsdag kveld kom både han og Vita tilbake med syltetøy og glade miner som takk for stolene. Vita fortalte at hun hdde sittet i gyngstolen og sett på TV. Plutselig hadde hun sovnet fortalte hun med latter i stemmen. Det er i grunnen ikke rart at hun sovner. Vi har aldri sett henne i ro, stadig i arbeid, springer til og fra, lager mat, vasker og styrer. "Never a dull moment"
Pasquale har mer tid til å sette seg ned og ta en kopp kaffe eller ei øl, hvis han får lov av Vita. Han har sukkersyke og hun passer dietten hans. Det er ikke lett, han er glad i god mat og god drikke. Og har tyngdepunktet nær ekvator. Men du for gode naboer.

I går hadde jeg en tur i gardintrappa og hentet moreller igjen. Jeg hadde med meg en bøtte og når den var nesten full, mistet jeg den ned. Så det ble dobbel plukking, først fra treet så fra jorden. Men det ble nesten tre kilo moreller som ble syltet. I dag må vi kjøpe mer glass til oppbevaring av syltetøy, det er mye bær igjen på trærne i grønnsakhagen. Morelltrærne bak huset, de har fuglene tatt seg av. Og der bak spirer og gror det også. Jeg har sådd Fave - lokale bønner, der og de spirer opp som bare det. Disse vanner jeg så lite som overhodet mulig, de har fått to rotbløyter så får vi se om de klarer seg med det. Vi satte også litt poteter, noen som hadde begynt å spire før vi fikk spist dem.
Apropos spising; Vi begynner å bli mer og mer innfødte på det området. Lite eller ingenting til frokost, en kjempelunch tidlig på ettermiddagen og kun litt småspising om kvelden. Lunchen er som regel varm mat med salat, enten tilberedt på gasskomfyren inne, eller på grillen ute. Forresten, nesten hver morgen presser jeg appelsiner slik at vi får frisk juice til å starte dagen med, deretter espresso.
Markedene bugner av frisk frukt og grønnsaker og det er ikke vanskelig å la seg friste. Hva er vitsen med fristelser dersom man ikke gir etter?

Fuglene som har spist morellene våre, takker for maten med sang hver dag fra morgen til kveld. Det er omtrent de eneste lydene vi hører, bortsett fra en og annen bil eller traktor som kjører forbi. Om kveldene når det er vindstille kan vi også høre omen av naboer som sitter ute og prater. Lyden bærer godt gjennom fløyelskveldene.
Vi måtte forresten montere ned en utelampe, det var svaler som ville bygge reir der og et svalereir ville vi helst ikke ha rett framfor inngangsdøra. Kanskje kan den snart settes opp igjen, men da skal den flyttes litt slik at vi får lyset der vi trenger det bedre.
Det er stadig noe som kan endres eller forbedres.

Prosjektet som er i gang nå, er en vask ved siden av grillen. Fundamentet er murt, vannkrane er innkjøpt,
vasken er på plass. Deretter skal fundamentet kalkes. Jeg er ikke så veldig flink med muring og sånt, så det kan nok være en fordel å kalke over.
Det gjenstår en del arbeide ennå. Bl. annet må det legges betongfliser omkring der vi skal gå og stå. Kanskje et par busker bak grillen og vasken?

Vi får se etterhvert hva som skjer. I alle fall er det tyngste arbeidet unnagjort.
Nå har vi en plass til å skylle salat og grønnsaker før de bæres inn på kjøkkenet. Eller skylle støvler og sko etter arbeid på jorden. (Den runde dingsen er baksiden på en pizzastein. Vi bruker den over grillen til steking av grønnsaker, poteter og lignende.) Selve vasken var en etterlevning fra de vi kjøpte huset fra. Den lå i lag med endel skrot som de hadde lagt igjen. Men nå har den kommet til heder og verdighet igjen. Avløpet er rett ned i grus som er lagt etter at jorden er spadd unna. Det drenerer sannsynligvis godt nok, men hvis ikke, kan jeg legge rør siden.

Torsdag dro jeg til Ceglie for hårklipp. De skal leve frisørene også. € 8 er ingen urimelig pris. Deretter til vask av bilen. Tre menn i arbeid. En høytrykkspyler, såpevasker og spyler igjen. En annen tar seg av dekk og felger, deretter startes vaskemaskinen. Her er ingen ting overlatt til automatikken, de store børstene blir nøye overvåket og overstyrt slik at ikke antennen på taket skal ødelegges. Deretter to mann på manuell tørking med pusseskinn. Total pris € 7,- Dersom de skulle rengjort innvendig og, ville prisen blitt € 12,-....

Hjemme igjen, ut med gardintrappen og opp i morelltrea. Litt over fire kilo håndsorterte moreller havnet først i bøtten, deretter i gryten og etter en time og vel så det, tilsettes sukker og tykningsmiddel.
Deretter ned på nye glovarme glass. Dette skal bli snadder utover. Men nå er det nok, jeg gidder ikke klatre mer for de bæra som er igjen. Vi får heller spise litt rett fra treet.
Og i halvsekstida kom det regn. Håper bare det blir endel slik at vi slipper å vanne. Men det er vel å håpe på for mye.

Litt rare betrakninger av en rogalending - å ha lyst på regn!


Bloggarkiv

Følgere