torsdag 20. april 2017

Så var det over.

Oppholdet i Villa Serena er over. I alle fall for denne gang.

Det er alltid kjekt å komme hjem til vårt andre hjem her i Puglia. Minuset er at jeg drar alene. Sofie må fortsatt drive med peritoneal dialyse og da er reiser ikke prioritert. Ikke at det er umulig, men dersom hun vil reise utenlands må sykehuset ha varsel fem uker i forveien. Det er jo ikke all verden, men det betyr at hun fjernes fra transplantasjonskøen i den tiden hun er borte fra Norge. Det er en sjanse ingen av oss vil ta.
Heldigvis har vi internett på matrikkelen og kan kommunisere selv om det er flere tusen kilometer mellom oss.

Å ha eiendom i utlandet byr på utfordringer. Det er sikkert mye lettere å ha leilighet i en ghetto i Spania, men det var og er, ikke hva vil ønsker. Vi har hus på landet. Vi har stor tomt. Vi har venner i nabolag og lenger borte.  Vi har akkurat det vi ønsker oss. Bortsett fra muligheten til å være her begge. Men, det er forhåpentligvis en overgang.

Det har vært en hard vinter i Puglia i år. Det har vært snø og flere minusgrader. Snøen har inspirert ungdommene i området til å lage snømenn. I Norge lager man tre kuler og stabler oppå hverandre. Her er kan man trygt si at fantasi og kreativitet er en smule større.






Frosten har skapt en del problemer. Blant annet er alle våre kaktusfiken døde. Om de gjenoppstår fra roten gjenstår å se.
Det samme synet møter oss overalt. Døde kaktuser og dermed ingen frukt i år.

Vi får håpe på at rotsystemet har overlevd slik at  man får nyte fruktene neste år eller året deretter.






Flere planter som vi hadde i krukker og kar har heller ikke overlevd.

Minst en hortensia er død. klatreplanten som brukte et tre til å klatre i er også avgått. Bougainvillea - sannsynligvis død.

Andre ser ut til å ha klart seg utmerket og vel så det. Mele Cotogne, det som vi i Norge kaller kvede  står fulle av blomster og sender avleggere i alle retninger.
Morelltrærne ser ut som om de skal gi like mye som rekordåret når vi plukket 100 kilo fra ett av våre seks trær.




Blåregn (Glicine) ser heller ikke ut som om vinteren har affisert den det minste.  Selv om Store Norske Leksikon sier at den ikke tåler kalde vintre.
Det er vel som de som påstår at humla ikke kan fly, men siden den ikke kan lese gjør den det allikevel.



Men nå er vårens besøk over. Torsdag settes nesen nordover igjen.
Påsken har vært utrolig varm og god. Solskinn, lite eller ingen vind. Men, heldigvis ble det endring i været tirsdag og onsdag med temperaturer nesten som hjemme i Norge. Det gjør det lettere å forlate paradiset.

For å sikre overlevelse av gamle og nyplantede  busker og blomster i krukker og kar er automatvanning igjen lagt ut. Dryppvanning en time daglig til jeg kommer tilbake i juni skal sikre en god blomstring og vekst - håper jeg.
Når jeg ser hvilken utvikling det er på en nyplanting i løpet av fire dager kan man bare fortsatt være optimist.

Ci vediamo.

fredag 14. april 2017

Maleriproblem.

I fjor når jeg gikk i Via Garibaldi i Ceglie Messapica gikk jeg forbi et vindu der et maleri var stilt ut. Jeg tok et foto og en dame kom ut og spurte om jeg var interessert i å kjøpe det. Spørsmålet kom litt brått på og prisen var litt stiv, men jeg har ikke glemt maleriet.



Det er mange vannposter omkring langs veier og i byene og når jeg så på bildet så jeg en gammel sliter som igjen må få tak i rent vann hjemme. Og den eneste måten å få det til på, var å bære bøtter hjem.

Takket være googles bildesøk fant jeg ut at kunstneren het Antonia Gianfreda og kontaktet henne. Da var bildet ikke lenger til salgs.  Men, jeg kunne komme innom og se andre bilder hun hadde malt.
Google kunne hjelpe litt slik at Sofie og jeg fant et bilde vi likte godt.

Onsdag kveld var jeg innom og så nøyere etter. Det var ingen tvil, dette bildet ville jeg ha. Pris ble akseptert og henting avtalt til fredag kveld.

Fredag var jeg tilbake og bildet ble pakket inn. Underveis samtalte vi og igjen ga jeg sterkt uttrykk for at det i grunnen var damen ved vannposten jeg helst ville hatt. Antonia forsto ønsket og fortalte at hun kanskje ville male et eksemplar til og i så fall skulle jeg ha førsterett til kjøp.. Fingre er krysset.

Ikke for det, bildet av tomater er også bra. Problemet er bare om det skal hjem til Norge eller om det skal henge her i Italia.
Imens får jeg vel ta en tomat. 



tirsdag 11. april 2017

Full rulle, eller i alle fall nesten...

Ikke langt fra oss, ca 3,5 kilometer på veien, og halvannen i luftlinje ligge Itria Coniglie. Fra luften har jeg fått hjelp av Google til å se hvor stor det er.

Her produseres det kaniner i stor stil. jeg har latt meg fortelle at det til enhver tid er ca 5000 kaniner der.
Jeg kjørte bortom og hadde ikke noe problemer med å få ta med meg et par av arten hjem. De var da uten skinn, nedkjølt og klar for gryten bortsett fra at jeg ba om at hodene skulle fjernes. Jeg er klar over at her i området regnes hodet som den beste delen av dyret, men det er ikke slik i min verden.
Lørdag og søndag stod det kaningryte på menyen. Suksess!
Man får tak i kaninkjøtt i Norge også. For ikke lenge siden fikk Silje tak i en dypfryst sådan. Prisen på den ene var dobbel av det jeg betalte for to her.

Mens jeg sto og kokkelerte på kjøkken på søndag la jeg merke til at teppet var blitt så mørkt i kanten. Når jeg så nøyere etter så jeg at halve gulvet var dekket av vann. Vaskemaskinen rant over!  Den var avslått, med luken oppe. Der rant det en bekk..... Fikk stengt kranen, lukket luken og satt den på tømming.  Ut med masse håndklær for å tørke opp. Det gikk til slutt. Heldigvis har vi flislagte gulv i hele huset.
Men en slik vaskemaskin kunne vi ikke ha og mandag morgen var det avgårde. Jeg tok med Terje som assistent og bærer. Min rygg var fortsatt ikke i en forfatning som gjorde løfting til en fornøyelse.
Vi dro først til Ipercoop i Brindisi for å sjekke prisene der, så til Expert, Euronics og Auchan i Mesagne. Til vårt bruk trenger vi ikke den dyreste og mest avanserte maskinen og hos Auchan fant vi en Indesit til € 199.99.

For å få den ut, måtte vi låne en tralle og som pant for trallen måtte jeg levere fra meg førerkortet. Det ble tilbakelevert ved retur av trallen.

Så kom neste problem. Det finnes ingen returordninger for brukte hvitevarer (som jeg vet om).  Derfor ble den gamle maskinen satt ut i veikanten.

Veiene her patruljeres av det som på engelsk kaltes "rag- and bones man", her heter det "racccolta  vecchio ferro e metalli" Innsamling av gammelt jern- og metallskrap.
Tirsdag kveld var den gamle vaskemaskinen hentet.


Da hadde den nye allerede fått prøvd seg to ganger med godt resultat.


Når det har blitt mørkt hører vi ugler i trærne rundt omkring. Den har en spesiell fløytelyd og dersom man plystrer tilbake kommer den nærmere og nærmere. Jeg har hatt en sittende i det store treet rett utenfor, mindre enn ti meter unna.

fredag 7. april 2017

A casa

Så er jeg på plass igjen. Det ble litt transportproblemer i Stavanger, men det ble løst.
Flyet fra Stavanger til København gikk etter oppsatt plan. De neste etappene (Kobenhavn-Zürich - Brindisi gikk som de skulle og når jeg landet  sto Geir klar for å kjøre meg til Villa Serena.

Fravær av mennesker merkes både ute og inne. Smådyr hadde tatt bolig under panseret på bilen. Der hadde de mesket seg med rester av tre telys som de hadde funnet i søppelbøtten som står i garasjen. Heldigvis ser det ikke ut som om de har spist noe annet enn akkurat det. Bilen som har stått og støvet ned har heldigvis hatt problemfri vedlikeholdslading og startet på første forsøk.
Inne var det ingen spor etter firbeinte. Men det var masse spor etter seksbeinte. Jeg er ingen ekspert i artsbestemmelse av insekter, men de lot seg fjerne med feiekost.

Det vil si, de kommer til å bli fjernet. Undertegnede har nemlig fått ett eller annet problem med ryggen. Jeg vet ikke hva det er, om det er kink, isjas eller noe annet. Det kom ganske plutselig hjemme i Norge og jeg håpet på at det skulle gi seg før avreise. Det gjorde det ikke.  Hvis jeg sitter aldeles stille og ikke rører en muskel er det ikke så ille. Men enhver bevegelse opp og ned fra sittestilling er vondt. Å plukke opp noe fra gulvet er helt umulig, da må jeg bruke verktøy.

Det er en overgang sa reven.....

Vi har fått nye naboer,  I det høyeste treet hos Gino sitter det en falk, sannsynligvis en lerkefalk og omkring flyr det minst to andre falker og skriker. Om det er mor-far-barn eller om det mer sannsynlig en hunn og et par beilere vet jeg ikke. Jeg ingen ornitolog.


Uansett. Det er kjekt. 

Andre  naboer har vi også fått. Fem-seks hundre meter herfra har det vært en trullo til salgs.
Nå kunne Vita og Pasquale fortelle at den var solgt til et par fra Belgia. 
De kunne ikke et ord italiensk fortalte Vita. "Som jeg" kommenterte jeg.  Og fikk rask tilbakemelding om at jeg ikke tilhørte den kategorien lenger. Det varmet selv om jeg innerst inne vet at det ikke er helt sant.


Vita betyr liv.  Her kommer litt etymologiske tanker fram. På norsk har "liv" tre betydninger. På italiensk har "vita" akkurat de samme tre betydningene. 
Livet som sådan, liv som befinner seg rett under navlen og som navn.

Hadde det ikke vært for ryggproblemer skulle jeg jobbet mer både ute og inne. Det får bli en annen dag. Noe er gjort, mye gjenstår.

Bloggarkiv

Følgere