fredag 31. juli 2009

Røtter

Forrige eier av huset vårt har plantet noen trær rett der terrassen slutter på sørsiden av huset. Dette er nesten som ugress. Sprer seg uhemmet og er ikke vakre.
Sannsynligvis har de spredt seg over til naboeiendommen og når vi dreper dem på vår side kommer det renninger tilbake fra naboeiendommen.

Gode råd er dyre. I alle fall arbeidskrevende. Med hakke, spett og øks tok jeg fatt på arbeidet med å fjerne røttene som stod igjen. Jeg visste ikke hva jeg gikk til. Jeg trodde at dette var småtterier slik som vanlig ugress, løvetann og slikt. Men der tok jeg feil. Grundig feil. Over jorden er det små renninger som kan klypes av eller dras opp. Men rotsystemet er imponerende. Og det var plantet mange av disse, minst ti stykker på 4-5 meter.

Å få disse opp bød på utfordringer.
For det første har det vært kun en regnbyge siden slutten av april; det betyr at jorda er hard, nesten som betong.
For det andre er det sol i området fra morgen og til 6-7 om kvelden.
Og det er 30 grader i skyggen.
Men det er en fordel. Jeg får trim. Trim i mengder. Jeg hakker, spetter, økser til den store gullmedalje. Og til slutt er det fysisk makt som skal til. Jeg drar og drar. Og synger om gubben og gamla som lå og dro.


Om det betyr full dose med leddgiktmedisin igjen skal jeg ikke gi meg. Dette skal bort. Rota på bildet er 1,2 meter lang og den ene utløperen er avkuttet!

Og alle småskudd som dukker opp i hagen skal bort. Og alle trær over hos naboen skal jeg lure meg bort og klippe ned før de blir for store.
Kanskje, kanskje blir vi kvitt problemet etterhvert.

Og når det allikevel er gjort så mye gravearbeid kan jeg få gravd ned vannslangen som går fra kranen bak huset og til utevasken. Så slipper vi å brenne oss når vi åpner kranen.

torsdag 30. juli 2009

Ieri sera

I går når vi satt ute under pergolaen og spiste lunch, kom det er ukjent bil inn på tunet. Det var Leonard Romano, hans kone Grazia og vår alles kjære Pasquale.
Nei takk, de ville ikke sitte ned. Det var bare et spørsmål om ikke vi kunne komme hjem til dem om kvelden for et måltid i lag med dem.

Selvsagt takket vi ja.

Om kvelden dro vi avgårde. Det er bare 4-500 meter så det ble "a piedi". Først ble det omvisning av huset, deretter uteområdet. Begge er lærere i Grottaglie og det syntes i alle fall ute at det ikke var praktiske personer. Men det er forsåvidt uinteressant i forhold til menneskene. Koselige og varme. Vi har møtt dem tidligere hos Pasquale, men dette var første gang i deres feriehjem. Normalt bor de i Grottaglie, i samme blokk som Mimmo, vår nabo på sørsiden.

Etter en tid kom også Pasquale; uten Vita. Han hadde ikke giddet vente lenger på henne, hun brukte for lang tid i badet!! Men ett kvarter - tyve minutter senere dro han hjem for å hente henne. (det er bare 50 meter)
Nå var alle tilstede og bordet ble slått ut slik at alle fikk plass. Øl ble båret inn i en vinkjøler med vann og is, vinflaske ble åpnet og maten ble båret ut. Ja, for vi satt ute i fløyelskvelden.
Smørbrød - varm pepperoni kokt med tomater i olje, polpettepudding med sossiser, oliven, oster, tomater etc etc. Og til slutt hjemmelaget limoncello con latte, andre drikkevarer, frukt og iskrem.

Når du lukker øynene og forsøker å visualisere hva de ser for deg når ordet Italia nevnes, er det ikke akkurat dette. Langbord - venner - vin - mat - høyrøstet snakk - latter - vennskap - varme fra en sol som nettopp har gått ned . . . . . . . .


Jo livet er godt. Dette er i sannhet la dolce vita. Og i dag putrer en gryte med pepperoni, tomater, aubergine og paprika på gassblusset i vårt kjøkken. (pepperoni og tomater fra egen hage)

onsdag 29. juli 2009

Pergola er ferdig

Endelig har vi fått den skyggen vi ønsket oss under pergolaen. I tidens fylde ønsker vi at klatreplanter (glicini og druer) skal vokse opp og dekke over, men inntil da må vi satse på andre midler. Men vi har ikke hatt lyst til å spandere for mye penger på et midlertidig prosjekt.

Derfor utelukket vi stålplater som så ut som takstein. Vi utelukket takstein, stor seilduk, tre etc. Vi endte opp med et rimelig grønt glassfibertak.
Bom.
Varme og sol gikk rett gjennom.

Nå har vi fått tak i markiseduk på utsalg hos Leroy Merlin. Tre lengder, hver 1,40 bred var tilstrekkelig til å dekke hele taket fra undersiden. Men for å få arbeidet gjort, måtte vi begge stå i gardintrapper og arbeide med hendene over hodet. Ganske stritt i nesten 30 graders varme.

I og med at vi ikke regner med at dette skal vare lenger enn et par år, valgte vi å bruke stiftepistol og rustfrie stifter. I utrolige mengder. Neste morgen måtte Livar øke medisindosen betraktelig. Hendene var stive og vonde, nakken verket.

Men til slutt kunne vi sitte og nyte uteliv i skyggen.



Om over- og undertak kommer til å tåle vinterstormer vet vi ikke. Kanskje er alt borte vekk når vi kommer tilbake til våren. Kanskje blåser det vekk allerede i høst. Det vil tiden vise. Vi vanner og gjødsler plantene godt og håper på rask vokster.

mandag 27. juli 2009

Endelig

Nå er treet som ble felt utenfor terrassen ferdig oppkappet og stablet. Det har tatt en tid, ikke minst på grunn av varmen. Det har vært utrolig stritt å stå midt i solsteiken å kappe, kløyve og stable. Men nå er det gjort.

Det som ikke er egnet som brensel er brukket i biter og har havnet i en eske. Dette skal brukes som opptenningsved i ovnen når den settes i gang i høst. Eller når vi brenner bål i grillen for kosens skyld i varme mørke kvelder.

Man kan nok undres litt over antrekket, men norske sikkerhetsanbefalinger når det gjelder klær og motorsag er ikke lette å følge når temperaturen er nær tretti grader og solen steiker.
Etter saging var det godt med et dypp i bassenget for å fjerne sagespon fra kroppen.

Forresten, treet er ikke helt fjernet. Det står igjen halvannen meter som er støtte for vedstabelen. Dette skal vi tilby Cosimo (nabo) til å bruke som materiale når han driver snekring. Han har en venn med diger sirkelsag som kanskje kan dele det opp i passe stykker. Vi får høre nærmere når han kommer tilbake med en bok han har lånt.

Vi har også begynt arbeidet med å sette opp markiseduk under pergolataket. Taket som er lagt øverst er ikke mørkt nok til å stoppe varmen og lyset, så markiseduk under syntes vi var en god ide. Tre lengder er innkjøpt og en lengde er på plass. Resten få vi få opp når det er litt mindre vind. Vinden har vært sterk de siste to dager, det gjør det mer levelig ute.

lørdag 25. juli 2009

Besøket er over

Helen reiste tilbake til Bergen i morges. Allerede før 9 var temperaturen over 35 grader og hun har opplevd mye varme i den uken hun har vært her. To dager ble det stort sett innedager med AC'en på full guffe.
Ellers har vi vært på markeder, både i Cisternino og Martina Franca.
Det i Cisternino på mandag var helt nødvendig,


Helens koffert hadde fortsatt ikke kommet fram og det måtte kjøpes klær. Etter innkjøpene fikk vi beskjed om at kofferten var kommet. Jeg spurte om vi kunne få den ut uten kvitteringen og uten pass og fikk svar om at det var helt ok. Det var det ikke. Det ble endel om og men og diskusjoner, men til slutt fikk hun kofferten med seg.


Vi har vært ute og spist nesten hver kveld. To av stedene vi spiste hadde vi meget gode erfaringer med fra tidligere besøk, men det hadde skjedd endringer, enten med eierskap, kokk eller servitører. Det ble to gedigne nedturer.

Oppturen er alltid Cibus og Osteria Pugliese i Ceglie Messapica. Cibus er en av de "store" restauranter i Ceglie og Osteria Pugliese er en av de små. Cibus sine antipasti er 5-6 i antall, OP serverer 10-15. Vinen hos Cibus kommer i flaske og er meget god, hos OP kommer den i mugge og er god.
Cibus sin regning kom på € 70, hos guttene på Osteria Pugliese kom den på € 27. Vi blir tatt vare på hos Cibus, men ønsket velkommen med varme håndtrykk både ved ankomst og avreise hos Osteria Pugliese.
Men luch hjemme kan også være opptur.

Men best er det i bassenget på varme dager.

Vi var og på besøk hos noen av våre venner i området. Casaterra hadde "happening" med kunstnere fra mange land og et besøk der stod på plakaten.
Interessant. Vi var også innom lamiaen til Francesco og Cira








og selvsagt Pasquale og Vita samt familien Pagliara i San Vito dei Normanni.

Vi tror at Helen koste seg, både med stedet, markedene, maten og våre venner som vi besøkte. Med turer i gamlebyene i både Cisternino, Locorotondo, Martina Franca og Ceglie Messapica.


tirsdag 21. juli 2009

Alene hjemme.

Tirsdag og alene hjemme. Sofie og Helen har dratt til stranden. Det er mye kjekk strand som må vises fram når vi får besøk fra Norge.

Jeg dro fram jordfreseren og kjørte et par timer om morgenen slik at mer av bakhagen blir mold og ikke ugress. Igjen oppdaget jeg et nytt tre, denne gang et lite vintereple som hadde spirt opp fra stubben etter et felt tre. Det treet var felt før vi overtok eiendommen og det spirer først i år, minst to-tre år etter felling.
Overalt spirer det opp ville vinstengler. Vi har ikke peiling på om det blir noe frukt på slikt, men de får leve, i alle fall noen av dem så får vi se. Hele eiendommen var jo en vingård for 20-25 år siden, kanskje er det noen røtter langt der nede som har begynt å spire etter den utrolig våte vinteren? Jeg kan ingen ting om slike ukjente planter for en nordmann, men liker at det spirer og gror. Alt grønt er velkomment her.

Mandag var det marked i Cisternino.
Markeder er alltid kjekt å ta med gjester til. Selv om dette markedet er relativt lite, gir det en forsmak på hva som er i vente i morgen. Da er det det digre markedet i Martina Franca.


Men, kanskje blir det for varmt, værmeldingen lover 30 grader og sol. Men heldigvis vind. Da blir det kanskje ikke så galt.

fredag 17. juli 2009

Stadig varmt

Vi har det varmt. Utrolig varmt. Termometeret holder seg mellom 30 og 35 hver dag og vannet i bassenget holder 34-36.
Det er jo bra, det er jo delvis derfor vi er her, men for mye av det gode.................

Kjøleanlegget i stua går nesten døgnet rundt. Da blir det ca 24-26 inne og vi kan kjøle oss der. Ellers blir det å dyppe seg leeeenge i bassenget.

Arbeid ute blir det så som så med. Det siste treet er felt, men å dele bare èn kubbe gjør at svetten driver. Og faller ned på brillene slik at synet forsvinner.

Matlysten er dårlig i slik varme. Men det går ikke mye energi til å holde kroppstemperaturen oppe, og aktivitetsnivået er lavt. Kanskje trenger vi ikke så mye heller da. Men det går med endel drikke. Litervis.

Fredag dro vi til Fasano for å sjekke flyttbar AC for bruk på soverommet. Men, det viste seg at den minste de hadde dro to kilowatt og dermed er det utelukket. Vi har bare 3,5 KW å rutte med totalt. Det er akkurat som i Norge da jeg vokste opp, man måtte følge med på måleren. Her er det ikke måler som viser forbruket, men dersom vi bruker for mye, går sikringen. Og det er bare èn sikring for all strøm. Rart og uvant.

Men i stedet for AC kjøpte vi planter.


Når treet er borte, trenger vi noe i stedet for å stoppe innsyn. Vi fikk tak i slyngplanter som kan klatre oppetter muren og i sprinkelverket over. Vi får bare håpe de overlever. De skal i alle fall få vann nok en stund framover. Men plantingen var stri. Hakking i tørr jord, hard som betong, vanning før planting og vanning etterpå.

Lørdag kveld kom Helen på besøk. Torhild skulle også vært med, men hennes sønn havnet på sykehus og ble utskrevet i relativt dårlig forfatning på fredag. Sykepleier- og morsinnstinkt slo til og Torhild valgte å bli hjemme. Men det kommer vel flere anledninger.
Men som forventet, kom ikke Helens bagasje fram. Det har hendt med oss tre av fem ganger når vi har reist med KLM/Alitalia så det var ikke noen overraskelse. I tillegg kom hun med som "stand-by" passasjer på et tidligere fly. Og det gjorde det antakelig ikke lettere.

mandag 13. juli 2009


Det er nesten litt pinlig, men i går ble vi bedt (ropt) over til naboen for drøs og iskrem. På vei dit møter vi datter til Pietro og hennes mann. De er på vei til oss for å be oss hjem til Pietro og Maria. Det er andre gang det skjer at når vi er på vei til andre, blir vi møtt av noen som ber oss til Pietro. Første gang var det bror hans som stoppet akkurat når vi låste porten for å dra til Francesco's lamia for søndagskaffe.

Hos Mimmos datter Anna Lisa, er også hennes mann Maurizio og hennes tante Filomena med kjæresten Riccardo. Og når vi skal gå, kommer de med et fullt fat med modne aprikoser som de nettopp har hentet. Så mandag morgen satte jeg i gang juicepressa og laget 2,5 liter juice av aprikoser, luquat og ananas. Anna Lisa og Maurizio fikk en liter juice når jeg leverte tilbake skålen. De trenger vel litt å styrke seg på, nå som de forsøker å lage barn. (i grunnen utrolig hva som betros til gamle naboer) Og på vei tilbake traff jeg Pietro og fikk gitt løfte om at vi stikker oppom mandag kveld.


Til helgen får vi besøk av Sofies datter Helen og hennes venninne Torhild. Jostein får bli med en annen gang. Så nå er Sofie i full gang med å klargjøre gjesterommet, lufte sengklær etc. Det skal bli koselig å få vise fram drømmen vår.





Og mandagen ble benyttet til mer trefelling.
Vi tar en fryktelig hevn over tujaen som sender
røttene sine under terrassen vår.

Det var passe vind fra nord, et tau ble festet ovenfor der det skulle sages og Sofie var på nabotomten og dro. Perfekt landing uten å komme borti muren.

Og etter en tid var alle greiner kuttet, stammen oppdelt og alt kastet over muren til vår side. Nå begynner kvisting og kapping, kløyving og stabling. Og altvi ikke skal ha, bæres til en plass der vi kan brenne senere når vi har fått regn og brannfaren er over.

Og det blir mye bæring. Varmt arbeid i 26-30 grader og strålende sol. Og i livd for vinden!


Etter handletur til Ceglie når siestaen var over, stakk vi innom til Pietro og Maria. Dette er bønder som har levd livet lokalt her. Forvitne på hvordan vi har det i Norge. Men, det er et stort problem. Språket. Begge snakker lokal dialekt og i tillegg er det nok en del sludring og halve ord.
Men det er gilde folk. Når vi skulle gå, fikk vi med oss 4-5 halvstore gresskar så det blir sylting igjen. Jeg gikk oppom med et glass sursyltet squash og et glass fikensalsa som takk. Det var bare så altfor meget.

fredag 10. juli 2009

Borger av Ceglie Messapica og tur til sjøen etc

Nå er jeg godkjent. Jeg har fått Attestazione di iscrizione Anagrafica di cittadino dell'Unione Europea.

Formelt bosatt i Ceglie Messapica. Formelt borger av EU. Det gleder en gammel JA-mann. Og nå kan jeg få Italiensk Identifikasjonskort mot å fremlegge tre bilder av ansiktet. Det tror jeg at jeg vil. Det kunne vært interessant å bli spurt om identifikasjon i Norge, legge fram et Italiensk og få skryt over hvor godt jeg snakker og forstår norsk!

Flere dager har vi vært uten internett. Det måtte komme en fyr fra leverandøren og sette opp PC'en på ny. Det var visst snakk om endret dns nummer. Gresk for en sekstiåring. Men de kom, med et smil og fikset opp.
Så nå er mail lest, faxebook oppdatert, blogger skrevet og lest. Og om en ukes tid får vi ledning slik at vi kan få bilder over fra kamera til PC. Fårhåpentligvis.
Og nå skal vi avgårde til tannlege med Sofie. Hun har knekt en midlertidig tann som står på stift.

Og Iphone virker igjen. Nå kan jeg ta bilder, sende og laste opp til bloggen, slik som her;
Og her kan alle se hvor varmt vi hadde det den dagen vi dro til stranden. Bildet er tatt fra kontrollpanelet i bilen. Det verste er at den samme dagen var det "bare" 31 grader hjemme.


Men det var godt med havluft og sjø til å dyppe legemet ned i. Vi måtte uti nokså regelmessig og det var deilig. Litt langgrunt så det blir en bra plass for barnebarn når de kommer.



Hjemme har jeg begynt på jobben med å felle neste tre. Et stort bartre står bare to-tre meter fra terrassen rundt huset. Og flisene på terrassen har begynt å sprekke. Sannsynligvis er det røtter fra treet som vokser innover under terrassen og huset.
Så lite vi enn liker det, må treet vekk. Og det står kloss i muren så det kan ikke felles på normal måte. Så nå er det satt opp stige og greiner sages. Farlig arbeid men det må gjøres. Når greinene er borte kan selve stammen sages bitvis slik at den faller ned hos naboen. Vi må nok bruke tauverk i tillegg. Å bare la det falle selv, kan bety at store tunge biter faller og ødelegger muren. Mye mer ved og mye arbeid. Og stritt i 26-30 graders varme.

Og jeg har laget limonade for kjøling og lesking. 3,5 dl sukker kokes med 2,5 dl vann. 7 sitroner skrelles og skrellet has i laken. Deretter presser juicen fra sitronene og blandes sammen med avsilet fra lake/skall. Dette blander vi som saft sammen med vann med fres. (frizzante) Herlig og forfriskende. Og billigere enn ordinær juice.

mandag 6. juli 2009

Varmt og godt.

Vi har det varmt og godt. Helst litt for varmt. Nesten hver dag kommer det en tordenskrell eller to og av og til kommer det bittelitt regn. Så går det over og solen skinner igjen.

Bassenget er ferdig og innviet.
Vi måtte få det klart til Helen og Torhild kommer den 18. og det klarte vi med god margin. Det er ikke så stort som det gamle, men tilstrekkelig for nedkjøling.
Det er også rigget en liten utedusj ved siden av, slik at svetten kan skylles av på forhånd og ikke havne i lag med 12000 liter vann.

Pasquale har også vært og murt ved ytterdøren. Etter innbruddet i november, viste det seg at de hadde brukket og bendt så mye i stålkarmen at betongen løsnet. Jeg reagerte på konsistensen av betongen, men Pasquale hadde blandet inn endel kalk, av samme slag som vi maler med, og dermed hang betongen på veggen selv om det så umulig ut. Det ble bra til slutt, resultatet har allerede fått ett strøk kalk. Det samme har kassen som jeg har murt av tufo for beskyttelse av gassflaskene ute. Det er i grunnen utrolig hva en gammel bankmann får til når han bare tør forsøke.
Til tak over kassen ble en bit av veggen fra det gamle bassenget brukt. Nå gjenstår bare et lag kvit maling av platen og kanskje får jeg en ide om hvordan jeg skal dekke åpningen også. Jeg får drømme om det så kommer det vel en løsning.

Pasquale og Vita kom innom mandag formiddag med stor pose. Tomater og agurker. Fikk litt å drikke og var vel fornøyde med det. Pasquale var imponert over vedstabelen og antar at vi har mellom 15 og 20 kvintaler med ved. Men det er furu og rimelig ved, ca € 8 pr kvintal. Vi har litt arbeid igjen før hele treet er i stabelen, men det er ikke mye.

Igjen og igjen slår det oss hvor godt livet vårt er. Vi har penger så det holder, fri til å gjøre hva vi vil, vi har hverandre og vi har venner i rikt monn. Og vi har helsa. Selv om Livar fortsatt går på halv dose leddgiktmedisin og full dose mot blodtrykk, så går det greit. Vi gjør det vi har lyst til og ikke det vi må. Kanskje kan, når "vedinga" er slutt, medisinering ytterligere reduseres.

Pasquale og Vita fortalte også at det var "fiera" i Martina Franca denne helgen. Fredag - mandag. Mandag kveld dro vi inn og var heldige med parkeringsplass. Det var ikke mange ledige plasser. Og byen sydet av liv. Markedsboder av alle slag. Tivoli, matboder, sko, klær, juggel og vas, you name it. Og masse folk. Trangt å bevege seg tidvis, men hyggelig stemning overalt, bortsett fra at lydnivået nær tivoliene var høyt.

Og til slutt noe som har gledet oss begge,
men Livar især;

Bilder av Lucas på hyteeferie på Bømlo.

Og i august kommer han her. Bassenget er klar, Lucas. Morfar er klar som et egg.

Bilsete er innkjøpt, senga står klar.

torsdag 2. juli 2009

2. juli elektronikkproblemer og besøk i San Vito

Vi sliter med tekniske dippedutter.
Når Sofie var i Norge i juni, tok PC'en total kveld. Sannsynligvis harddisken som er ødelagt. I Norge hadde vi en gammel laptop som Sofie tok med seg tilbake. Men, alle bilder på den ødlagte PC er sannsynligvis gått tapt. Bortsett fra de bilder som er lastet opp til webalbumet til Picasa.
Heldigvis har jeg gmail og har benyttet googles dokumenter og blogg. Dermed er ikke alt ødelagt.

Jeg har også Iphone slik at jeg var hjulpet mens hun var i Norge.

På den ødelagte PC var det mulig å sette inn minnekortet fra kameraet og laste over bilder. På den nye er det ikke slik mulighet og ledningen som kan brukes i stedet, ligger i Norge. Ergo ingen mulighet til å ta bilder og laste opp til PC for bruk i blogg etc.

Iphone var igjen løsningen, selv om kameraet der ikke akkurat er verdens beste.

Så plutselig tok den også kveld, dvs den fikk ikke kontakt med internett etter at jeg hadde oppgradert med nyeste programvare. Dermed kunne ikke bilder sendes fra den heller.
Informasjon om problemet fant jeg på nettet og satte i gang med gjenoppretting av Iphone. Det viste seg at jeg slett ikke var alene om problemet. Men bruksanvisningen som Iphone hadde lagt ut gjorde at alt - absolutt alt - som var lagret på telefonen, forsvant. Kontakter, telefonnummer, adresser etc. Og bortsatt ingen tilgang til nettet. Løsningen var, iflg. Iphone at den måtte repareres. Og det kunne bare skje ved innlevering i butikken der den var kjøpt. Expert i Stavanger er kontaktet, men jeg regnet ikke med å noe svar derfra. Imidlertid ringte en person derfra midt på torsdag. Da var jeg akkurat i kassen i en butikk og kunne ikke snakke. Jeg ba om at det ble svart pr mail, så får vi se om det skjer.

Så nå sitter vi her med kamera som ikke kan vise bildene. Uten bilder som er tatt tidligere i år, med gammel mobiltelefon og gammel PC.

Når det gjelder kameraet, tenkte vi at den lokale "Expert butikken" - jo det er samme kjede - kunne hjelpe. I tillegg ønsket Sofie seg en hårføner. Men nei, servicen her var like dårlig som i Stavanger. Vi må nok til Auchan og/eller Euronics.
Når vi allikevel var på tur, stakk vi bortom til Guido's kontor i San Vito. Nå var nye møbler på plass, og prospekter hang i vinduet. Fortsatt hadde han det rimelige huset til salg, men han sa at det var stor interesse. Flere hadde ringt og ville vite hvor det lå, men det fortalte han ikke. Blant andre er det en i San Vito som vann fem millioner euro i siste lotto - han var også interessert!

Meglere er redde for at evt. kjøper tar kontakt med selger direkte og dropper megleren. Mye arbeid og ingen provisjon.

Guido stengte kontoret og vi dro alle sammen på pizzarestaurant. Livar betalte. Etterpå gikk vi inn til sentrum for å kjøpe is. På baren i isbutikken satt ordføreren i San Vito. Han hadde gått på skolen med Guido og insisterte på å betale for oss alle.

Bloggarkiv

Følgere