mandag 28. september 2009

Piccolo contadino

Piccolo contadino - småbruker, er det jeg føler meg som nå.


Vi har fått regn og nå er jorda ganske bløt. Noen dager med opphold innimellom gjør at jorda tørker litt og da kan jeg sette i gang jordfreseren. Røttene som står igjen etter trefelling fjernes på forskjellig vis. To klarte jeg å brenne. Den ene brant helt bort etter at jeg hadde fått skikkelig fyr, den andre måtte jeg tenne omigjen og omigjen.



Nå er jeg tilbake til å bruke motorsaga. Kjedet er slitt etter mye saging i jord og stein, men det får holde til slikt bruk. Så oppgaven løses med motorsag og spett. Og hvis det ikke går, blir det mer brenning.
Etterpå blir det hele kjørt over med jordfreser og til slutt bruker jeg rive til å glatte det til og for å fjerne stein. Og her er masse stein.


Som jærbu, oppvokst på gard, er jeg vant med steinhenting. Det var aldri kjekt da og det er forsåvidt ikke kjekt nå heller.  Men, fordelen her er at når steinene er fjernet, er det ikke noe frost som bringer nye steiner til overflaten. Her i Puglia er der veldig mye stein i alle størrelser. De fleste er mindre enn knyttneven, men noen er så store at de setter seg fast i jordfreseren.


Mandag kom med finvær igjen. 22-24 grader, strålende sol og litt vind fra nord. Herlig. Nå tørker jorda opp igjen og riva er i bruk. Ennå er det litt for vått til fresing, men det tar ikke lang tid før det blir bra.



Søndag var vi forøvrig hos Andriani's i Grottaglie for lunch. 10 personer rundt et overdådig lunchbord. I alle fall når det gjelder mengder mat. Vi var stinne til langt ut på mandagen.  Og mandag ettermiddag forsøkte vi å lage baccala for andre gang. Vi får ikke dreisen på det, uansett hvor fin fisk (baccala norvegese) vi får tak i og hvor lette oppskriftene vi finner på nettet ser ut. Det er kanskje oss som må innrømme at vi ikke liker det.  Norsk tørrfisk selges imidlertid i store mengder her. Markedsboder er fulle av norsk tørrfisk. Høy kvalitet til lave priser. € 6-12 pr kilo er det vi har observert. Og kvaliteten ser ut til å være bedre enn det vi ser i butikkene i Stavanger.

lørdag 26. september 2009

Pasquale fyller 57

Tirsdag fylte vår kjære nabo; Pasquale 57 år.  På ettermiddagen var vi innom og gratulerte og overbrakte en flaske Sambuca.  Sambuca bruker han som tilskudd i espressoen dersom han synes han eller andre fortjener noe ekstra godt.


Vi ble imidlertid nødet til å komme tilbake om kvelden på mat. I åtte-tiden stakk vi nedom. Når alle gjester (13) var ankommet ble matlagingen satt i gang.  Sofie hjalp til med panzarotti. Små runde leiver ble bakt ut, godt fyll ble lagt oppå og Sofie foretok bretting og forsegling. 
                                                    
Til slutt ble alt båret ut i "stekerommet" i uthuset og stekt i olivenolje.









Så ble bordet dekket.  Først fikk alle sammen hver sin tallerken grytestekt kanin. Den smakte fortreffelig.  Deretter ble det panzarotti, fritert aubergine og stekt peperoni dolce. Alt akkompagnert av Pasquales hjemmelagede hvitvin, øl for de som ville det, brus og vann.


Til slutt kom det frukt; kaktusfiken og forskjellige andre.


Desserten var torta. Fløtekake i mange lag.   Alt hjemmelaget og mye fra egen produksjon fra småbruket.


Alt skjedde ute under halvtaket. Det var en herlig stemning omkring bordet, latter og prat. Og de to minste som begge er under ett år, var med like til vi gikk hjemover i halv-elleve tiden.











torsdag 17. september 2009

Helg igjen

Signe og Gaute Birkeland heter to nordmenn som bor i en restaurert trulli et par-tre mil fra oss. I mange år har de seilt omkring i middelhavet og samtidig vært på leting etter et sted å slå seg ned på landjorden. Puglia ble stedet for dem også.

Vi oppdaget dem helt tilfeldig på nettet. Slik som mye her i livet er tilfeldigheter. Vi har besøkt dem et par ganger, siste gang 17. mai for en smule feiring av nasjonaldagen før de satte kursen mot Hellas og Albania for å tilbringe sommeren på vannet.

Nå er de tilbake igjen og vi har benyttet anledningen til å be til oss for et måltid. Det er alltid hyggelig med norsk besøk, ekstra når Gaute opprinnelig er fra Tunheim i Time.
Fredag morgen ble det handlet inn. Bl. annet hummer som var bestilt på super'n i Ceglie Messapica. Men, det som var lovet; en størrelse på 8-900 gram ble ved levering redusert til 550. Gode råd var dyre og siden de ikke hadde flere, kjøpte vi et kilo sjøkreps i tillegg.



Forrett ble ost fra ostebilen som kommer innom ukentlig. Et stykke ost omviklet av bacon, stekt i stekeovn i 10-12 minutter. I tillegg chilipepper (dolce) stekt i olje i lag med tomater og aubergine. Herlig.

Deretter hummer og sjøkreps. Sjøkreps har relativt lite smak og for å gjøre det litt mer spennende, laget vi majones der vi brukte ekstra virgin olivenolje, tilsatt hvitløk og kapers. Det ble også godt.

Og til slutt, sitronfromasje, kaffe og cognac, ute under pergolaen med bål i grillen.

Birkedal's overnattet til lørdag og da fikk de også med seg markedet i Ceglie Messapica etter frokosten.


Men, fredag ettermiddag begynte det å brenne på naboeiendommen. Først brydde vi ikke noe særlig om det, det var bare litt røyk og det så ut som om det var et lite bål. Men etter en tid satte det i gang for alvor. Høye flammer som bredte seg i det tørre graset. Og ingen mennesker å se.
Vi sjekket nærmere og fant snart ut at vi måtte slukke så fort vi kunne og satte i gang med en grasrive som slukkeredskap. Etter ca halvannen time hadde vi klart å slukke. Og det brant så mye at endatil stammen på en levende furu stod i lys lue. Sannsynligvis er det kastet en sigarettsneip fra en forbipasserende bil. Heldigvis regnet det på onsdag slik at noe av graset var vått.

tirsdag 15. september 2009

As times go bye...........

Det er liten forskjell på dagene hos oss. Været er stort sett det samme, folkene omkring er de samme og maten er stort sett den samme.

Søndag hadde vi besøk av Guido Pagliara med kone og datter. Vi hadde bedt dem på fårikålmiddag, noe som ble satt stor pris på. Gryta ble stort sett tom.
Vi måtte spise inne, det kom en liten regnbyge akkurat når vi skulle spise. Men det legger ingen demper på stemningen. Guido som er eiendomsmegler, lurte på om vi hadde sett annonser fra en engelsk side som tilbyr hus i området. Han ville gjerne kartlegge konkurrentene.
Jo, vi hadde sett siden. Og jeg begynte å undersøke nærmere. Det ser ut som om selskapet henter informasjon og bilder fra andre meglere og så legger prospektene ut på egen side. Og skryter seg opp med at de er kjent i området og kan prute på kjøpers vegne. Ett av husene som lå på siden deres kjente jeg igjen fra en annen megler. Hos "lureselskapet" var prisen € 80.000 - hos italiensk megler € 63.000.- Ikke vanskelig da å påstå at de tar seg av pruting til kundens fordel.
Mennesket vil bedras.

Ellers har dagene gått med rotfjerning. Nå har jeg begynt å først fjerne jord omkring, deretter fyre opp bål oppå og omkring rota. Første rot brant i to døgn. Da hadde alt forsvunnet ned til ca 20 cm under bakkenivå. Neste rot brenner nå.




fredag 11. september 2009

Jærbesøk

Torsdag 10. september fikk vi besøk fra Jæren. Toril og Andreas Aarsland og Ann Brit og Trond Jan Ueland er på motorsykkeltur (Italiatur) og de hadde lest bloggen vår. Kontakt ble opprettet og siden de ville ta ferge over Adritaterhavet fra Puglia, passet det bra at de stakk innom og snakket litt jærsk og fikk et alternativ til hotellovernatting.
Andreas blogger litt selv om turen her.

Her hos har vi hatt nordavind noen dager og det har gjort mye med temperaturen. Det er greit med minimum på 17,5 om natten, men vi ville gjerne vist fram høyere dagtemperatur enn 23! Men allikevel, vi dro til Martina Franca om kvelden og satt ute og spiste. Før vi dro, kunne vi nyte en lav sol over tretoppene i bakhagen


Det ble en sen kveld, men opp "mæ hynså" neste morgen. Frokost ute. Det var litt mye vind så vi måtte legge ned parasollen som livd for nordavinden.
Og etter frokost ble det tid til litt soling, mens Andreas fikk tak i ferjekontoret og fikk avklart ferje fra Bari til Dubrovnik med avgang kl. 22:00 i kveld. Men det gikk ikke an å bestille, det måtte gjøres på ferjekontoret i Bari.

Senere på kvelden fikk vi SMS fra Andreas som kunne fortelle at de ikke bestilte til Dubrovnik, men til Bar i Montenegro.










Ca 12;30 dro vi til Ceglie Messapica
for å spise lunch på Osteria Pugliese. Vi bestilte antipasti til fire, deretter fritert blekksprut med chips for to. Vi ble stappmette alle sammen.


Ca 15;00 var vi tilbake og pakking unnagjort. Syklene ble pålesset og de dro avgårde. Alle var samde om at det hadde vært et gildt besøk.




tirsdag 8. september 2009

Klimaflyktninger

Det er det vi er, klimaflyktninger. Vi har valgt å bo her i Puglia på grunn av den helsemessige fordel som klimaet her gir.
  • Her er det mye varmere enn i Stavanger. Stort sett +- 10 grader mer.
  • Det er lavere luftfuktighet.
  • Det er meget sjelden regn utenom om vinteren.
Ulemper finnes det selvsagt. Huset er dårlig isolert, kun doble steinvegger med et hulrom inni. Det er bare enkle vinduer i aluminium og plastrammer. Ytterdøren går rett ut fra stuen og er også som vinduene. Dermed kan vi ikke bo her om vinteren. Det kan bli frost og snø her. Faktisk var det mer snø her i foregående vinter enn det var i Stavanger. Selv om dette ikke er normalt. Normalen er nok mer 10-15 grader på det kaldeste. Desember, januar og februar kan også ha dager med over 20 grader.

Men helsemessig er det allikevel en fordel. Om vinteren når vi bor i Stavanger, hender det at jeg må ned på alle fire for å komme opp loftstrappen. Og da går jeg på full medisindose mot leddgikten pluss smertestillende.
Her er jeg nede på ca 1/4 dose leddgiktmedisin og ingen smertestillende. Og jeg kan drive med kroppsarbeid bare jeg tar det forsiktig. Og hvis jeg tar i litt mer, går jeg bare opp i større dose.
Slik som jeg måtte gjøre etter at jeg var ferdig med rotarbeidet. Ikke bare skulle rota opp, den skulle deles i passe biter slik at den kan brennes. Og det betydde motorsag og kløyveøks. Og full dose leddgiktmedisin. Samt smertestillende.

Livet er allikevel avslappet her. Ikke noe stress overhodet, noe som igjen betyr at tinnitus'en er nesten fraværende.
Hvordan det står til med blodtrykket vet ingen. Jeg måler ikke, men går på ordinær dose. Kanskje burde jeg målt? Kanskje varmen, vinen, maten, mindre stress og annet gjør at trykket senkes? Det må jeg tenke på.

Kanskje ta en tur innom et apotek for å få målt tenkte jeg og i dag 16. september gjorde jeg det.
142 / 87 med en puls på 66. Jo, jeg er fornøyd.


lørdag 5. september 2009

Kjøttkakemiddag.

Som nevnt flere ganger før, har vi en venn; Francesco som var i Sverige i sin spede ungdom. Vi treffes ofte, de stikker innom og ber oss med på hytta sin (lamia) i nabolaget, eller vi stikker innom hjemme hos dem i Grottaglie.
Forrige gang vi var i lamia'en, snakket vi om mat. Og Francesco fortalte om de gode polpettene han husket fra Sverige. Polpette = kjøttbullar.
Vi grep sjansen og spurte om de ville komme til oss og spise norsk polpette. Ta med Rosa (Ciras søster) og Franco og Pina også.
Jo de skulle sjekke om alle var ledige fredag 4. Og etter en stund fikk jeg mail om at de gjerne ville komme alle sammen.

Fredag dekket vi bordet ute under pergolaen.
Laget kjøttkaker av nesten ett kilo kjøttdeig, ertestuing av de to siste pakkene vi hadde tatt med fra Norge. I tillegg hadde vi tyttebærsyltetøy og sursyltet squash.
Som avtalt, dukket de opp rett før 19.00. Med gaver; vin og søte kaker.


I all stillhet fortalte Franco meg at han alltid spiste lite. Sikkert en gardering hvis maten ikke falt i smak.

Vi har forskjellige spisevaner. I Italia står mor selv og fyller hver tallerken for gjestene. Vi setter fram grytene og ber folk ta selv.
I Italia brukes lite poteter som vi gjør. Og vi hadde ikke engang skrelt dem før koking. Det var sikkert en ny opplevelse for våre venner. Potetskrelling ved bordet så det ikke ut som de hadde noen erfaring med.

Men det går seg til.


Kjøttkakene gikk unna. På tross av problemene med potetskrelling. Brun saus er også nesten ukjent her. Men det var populært. Vi så ikke at Franco var småspist akkurat. Francesco ga seg ende over og forsynte seg gang på gang.

Etter kjøttkakene var det ost og frukt. Det kommer ostebil kjørende hver onsdag slik at vi kan kjøpe ost rett fra den lokale produsenten. Og det passet veldig bra denne gangen.




Til slutt serverte vi sitronfromasje.
Hele kvelden ute under pergolaen. Med bål på grillen for kosens skyld, ikke for varmen. Det var fortsatt 26 grader kl. 23.00




Bloggarkiv

Følgere