Fredag 28. september, nøyaktig 2596 timer etter at Geir og Anne Marie Hausken for første gang kontaktet oss og ba om hjelp med huskjøpet var vi hos Notaio (notarius publicus) i San Vito dei Normanni og signerte skjøtet på vegne av Hausken. De er nå de nye eierne av det som opprinnelig ble kalt Villa Graziela, innom Villa Giuglia og nå skal hete Villa Felizia
Prosessen kan du best lese i Hausken's egen blogg.
Det blir mindre
blogging nå om høsten. Hjemreise nærmer seg med stormskritt. Og etter hvert som
man blir eldre går jo tiden fortere og fortere.
Livet her i Italia
er ikke problemfritt. Vi støter på små og store problemer både titt og ofte. En
av grunnene er språket. Vi klarer ikke å lære nok språk til å få ting til å
fungere slik vi vil. Og her er det stort
sett ingen som snakker annet enn italiensk. De italienere som hadde fremmedspråk på skolen
kunne velge mellom flere alternativer, engelsk, fransk og spansk i det minste.
Spansk er i samme språkgruppe og er nok det språket som de fleste valgte. Og
som de har minst bruk for nå. Hvis de hadde valgt engelsk kunne ingeniørene
funnet arbeid i andre land (les; Norge) men uten engelskkunnskaper er det
nytteløst.
For oss betyr
språkvanskene at vi har problemer med å ringe for å få hjelp og opplysninger.
Vi må satse på internett.
Der dukket allerede
første problem opp. Vi har ekstremt varierende signaler. Noen dager er det helt
bra, andre ganger går det flere dager uten signaler overhodet. Å få servicefolk
på plass er tilnærmet umulig. Så igjen var vi på utkikk etter en bedre løsning. Letingen resulterte i kontakt med Tooway (open-sky.it) De vil installere en gang i neste uke.
Jeg har endelig fått
byttet bank. Men å få strømregningen som avtalegiro er ikke lett. Da krever
banken at de får se regningen. Den får
vi bare på nett og vi har ikke printer. Bankens ansatte har ikke tilgang til internett
på jobben!
Som en løsning tok
jeg en print screen av regningen og sendte til banken, med ønske om at de
videresendte til filialen i Ceglie Messapica.
Når jeg kom til banken for å signere var ingen mail ankommet.
Som flere firma og
institusjoner ligger de årevis bak utviklingen i Norge. Det hører til
sjeldenhetene at et firma svarer på mail. Har man oppgitt et telefonnummer
forsøker de å ringe, hvis ikke hører man ikke mer. I og med at vi har dårlig telefondekning ber
vi av og til om å bli kontaktet via SMS. De ringer som regel allikevel.
Folk snakker i
mobiltelefonene sine ustanselig. Enten de står i kassakøen i butikken, kjører
bil eller er på restaurant. Selv om ringeprisene er langt høyere og lønningene
langt lavere enn i Norge.
Apropos bil; det er
påbudt med bilbeltebruk. Men det er sjelden å se brukt. Noen biler har alarm
som piper hvis beltet ikke er satt i låsen. Da legges beltet langs seteryggen
og man sitter oppå. Barn i bil er et skremmende syn for oss. I beste fall sitter
de i baksetet, men er de små nok sitter de på fanget til mor i framsetet. Eller
på fanget til sjåføren. I forhold til folketallet drepes det dobbelt så mange i
trafikken her som i Norge. Kanskje ikke uten grunn.
Puglia er for
viderekomne. Vi skal ikke legge skjul på at denne delen av Italia er en smule
røff i kantene. Her finnes lite og ingenting som er tilrettelagt for
utenlandstursime. Snaut nok for
italienere. Selv om feriemånedene august og september er den tiden på året det
kommer tilreisende fra resten av Italia. Da skal de hem til røttene. Denne
perioden er det ekstremt dyrt på hoteller, B&B og utleieleiligheter og
-hus.
Det er allikevel
lett å bli glad i området. Her finner man det opprinnelige Italia. Her ser man
ikke på om det er mulig å tjene penger på deg, men møtes av et genuint
ønske om å hjelpe, om vennskap og varme.
Det har i alle fall vi
opplevd fra dag èn. Og vi tror at de
fleste, om ikke alle nordmenn som velger å kjøpe eiendom her, vil oppleve
likedan. Selvsagt må man by på seg selv, akseptere folk for hva de er og, ikke
minst være seg selv. Her må man ikke blafre med lommeboken og tro at alle
problemer kan løses med penger. Nei, her
må man innordne seg systemet, og ta ting som de kommer. Selv om det kan holde
hardt å akseptere at her er livet mer "laid back" enn vi er vant til.
Skjer det ikke i dag eller i morgen, kommer nye dager.
Som et lite eksempel; vi hadde avtale i dag med Notaio kl 11.00 Vi kom i gang i 12-tiden. Da hadde vi sittet og ventet og ventet og ventet. Megler kom en halvtime forsinket, men i og med at Notaio ikke var klar, betydde det ingen ting.
Lørdag kveld var det grande festa hos Pasquale som fylte 60 år! Selvsagt var vi naboer invitert til festlighetene.
Gaver var medbragt, men de ble beslagtlagt av Vita som heller ville beholde slumreteppet selv, enda Sofie hadde strikket det til Pasquale.
Gaver var medbragt, men de ble beslagtlagt av Vita som heller ville beholde slumreteppet selv, enda Sofie hadde strikket det til Pasquale.
Langbord ute med god mat og hjemmelaget- og kjøpedrikke. God stemning like til barna ble trette og det ble oppbrudd.
Mandag hadde vi blitt bedt til fødselsdagselskap has andre naboer i Villa Eden. Ca to hundre meter fra oss (over jordene) har en familie nettopp flyttet inn. Han er fra Bari, regionhovedstaden, Mona er israelsk palestiner. I og med at hun er muslim har han også konvertert og kaller seg nå Suleiman. De har en jente; Alia som blir to år i november, men nå var det tvillingene, Shams og Noor som fylte ett år. God mat, masse unge venner, barn, besteforeldre, naboer og en hund.
Fredag var vi som sagt hos Notaio, fulgt av lunch hos Guido. Om kvelden var det avgårde til Grottaglie for å hente Francesco og Cira for sammen å dra til Margerita og Antonio. Sosiale vi?