tirsdag 30. juli 2013

Terje og di

Vi skal ikke legge skjul på at det er varmt her. Veldig varmt.
Igjen, et lite tilbakeblikk.

Når vi kjøpte her var det en gammel A/C i stuen. Etterhvert forsto vi at kapasiteten var lavere enn forventet og vi snakket med Pasquales sønn, Martino om det. Han hadde en bekjent; Francesco (igjen) som drev i gesjeften og kunne hjelpe oss.
Og det gjorde han, til en meget behagelig pris.

Når nå Terje kjøpte hus her, oppdaget han at A/C var et behov.  Francesco ble igjen kontaktet og installasjon ble lovet tirsdag. Dagen før  - telefon fra Francesco med spørsmål om Terje kunne møte dem tirsdag morgen kl 07:15 på veien mellom Villa Castelli og Ceglie Messapica.  Når Terje kom dit, stod de allerede og ventet på ham.

Dette er folk som jobber effektivt. Etter tre - fire timer var to enheter installert. Begge på 12000 btu.  Det eneste Terje kunne sette fingeren på etterpå var at de ikke hadde tatt plasten de hadde lagt over møblene for beskyttelse, med seg.

Prismessig vet jeg ikke sikkert  hva tilsvarende varmepumpe koster i Norge. Men etter litt googling ser vi at tilsvarende enheter koster minst tre ganger så mye i Norge. I tillegg kommer installering.

Jeg tok en tur på formiddagen for å sjekke at alt fungerte, at ingen språkproblemer hadde lagt hindringer i veien etc.  Alt var greit. Samtidig fikk vi hilst på nabo Pietro som kunne fortelle mer om området i nærheten.

Og til slutt fikk Terje prøve jordfreseren som de forrige eierne hadde latt stå igjen.


Maskinen må nok en tur innom et verksted før den fungere optimalt.For å stoppe den nå må plugghetten dras av. Den kan heller ikke settes i "fri" for å stoppe rotorbladene.   Men alt dette kan ordnes hos våre gode venner, reparatørene  i Villa Castelli.



fredag 26. juli 2013

Travelt - igjen

Som jeg skrev i mitt forrige blogginnlegg, har Sofie forlatt meg. Noe som igjen resulterte i forespørsler hos slekt og venner om de visste at Sofie og Livar hadde gått fra hverandre. Selvsagt hadde de bare lest overskriften og ikke selve bloggposten.
Koner forlater sine menn daglig. Og vice versa. Konene og/eller mennene drar på jobb, de drar til butikken for å handle, de henter barn i barnehage og fra sommerjobb.  Det er viktig å ikke trekke slutninger på grunn av overskrifter.
Søndag kommer Sofie tilbake igjen fra sitt norgesopphold.

I mellomtiden har jeg hatt besøk av mitt søskenbarn, Terje.

To netter har han bodd hos meg.

Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang.
Søndag så jeg at Ceglie Messapica arrangerte "mercato settimanale" Altså et kveldsmarked.  Jeg dro avgårde for å se hva det var. Nedtur... det var bare snop som ble solgt.  På vei hjem, gjennom byen oppdaget jeg et nytt "macelleria" (slakterbutikk) som averterte med hestekjøtt. (Cavallino - unghest) Mandag dro jeg tilbake og kjøpte tre koteletter.  En til meg som test, hvis det var godt, grilling tirsdag i lag med Terje.
Vel hjemme igjen fikk jeg en SMS fra Ole Seland med spørsmål om jeg var hjemme. Etterhvert kom det fram at han og svigersønn Francesco ville komme på besøk. Grillen ble tent umiddelbart.

Etter en del roting omkring nærmere en times tid, ankom de. Ikke bare de to, men de hadde med seg Marco og Thomas på åtte og fire.
Grillkjøttet falt i smak. Faktisk så uttalte begge barna at de ville komme tilbake hvis de bare kunne få så godt kjøtt.

Dette medførte nytt besøk hos slakteren.  Det falt i smak hos Terje. Og ikke før hadde vi begynt å spise kom også Geir innom. Han måtte låne internett for å bestille billett hjem til svigermors begravelse. Han fikk også prøve unghesten fra grillen. Til stor glede.

Hos slakteren fikk jeg forklart hvordan kjøttet havnet i butikken hans. Først besøkte han et masseria (gård) i Martina Franca der han tok ut en hest som han ville kjøpe. Deretter ble hesten kjørt til Noci (2-3 mil)  og slaktet før kjøttet ble transportert til Ceglie Messapica. Det var viktig at det var hest som var oppdrettet til formålet, ikke en arbeidshest eller en gammel traver.

Ellers er det litt travelt.

Notaio i San Vito dei Normanni ble besøkt onsdag formiddag. Da skulle skjøtet utstedes, noe som krever nærvær av selgere, kjøper, tolk og megler.

Deretter var det til huset for å finne ut av ting.  Det er mye som skal finnes ut av, ikke minst fordi nøkkeloverlevering skjer hos Notaio og selgere er ikke med tilbake i huset.

Det meste var i orden. Noen småting var uklare, bl. annet fikk ikke Terje vaskemaskinen til å fungere. Med litt bistand fant han ut av at det var en bryter som styrte strømmen til stikkontakten! Samme bryter styrte også varmtvannsberederen på kjøkken.
Torsdag morgen til banken for fjerde gang. Denne gang ble alt ordnet. 19 signaturer og Terje fikk både bankkort og nettbank. men ingen ting virker før etter 24 timer.
Fra banken dro vi til Ikea for innkjøp av nødvendigheter i sengklæravdelingen etc.  Derfra til Fasano og Conforama for å supplere med et større kjøleskap. Det kjøleskapet som fantes på kjøkkenet er slikt som vi normalt har i kjelleren i Norge for å holde  4-5 ølbokser kalde.
Det var nødvendig å kjøre i min bil. Terje fikk utlevert en Fiat 500 og da er det ikke mye transportmuligheter.

Lang dag i varmen....

Om kvelden fikk jeg telefon fra Gaute og Lill Karin med spørsmål om jeg ville være med ut og spise i Martina Franca. Det ville jeg.

Her kreves et lite tilbakeblikk. For flere år siden brukte vi å parkere ved sykehuset i Martina F. Der er det betalparkering, men ikke med parkometer. Derimot var det parkeringsvakter som gikk omkring og skrev ut billetter for angitt tid. Etterhvert fikk jeg ordning med at jeg betalte ved tilbakekomst fordi jeg aldri visste hvor lang tid ærendene tok. Det var bare en av parkeringsvaktene som var med på slik ordning. En fredag kveld var det blir kveld for vaktene når jeg kom tilbake. Dermed fikk jeg ikke betalt. Mandag var jeg tilbake og gjorde opp for meg. Det tror jeg ikke hadde skjedd hvis jeg var italiener. Etterhvert fant vi andre parkeringsplasser i byen og var ikke mer ved sykehuset. Men i går kveld, når vi parkerte på betalparkering et annet sted, var det samme mann igjen. Når han så meg, lyste hele ansiktet opp! Det ble håndhilsing og klem på kinnene.
Det er kjekt å bli gjenkjent og å bli satt pris på.

Fredag ble en nesten like stri dag. Tidlig oppe og skypet litt. Når jeg skulle i dusjen oppdaget jeg Pasquale utenfor.  Han kom med regningen for  renovasjonen. Selv om klokka ikke hadde passert ni, ba han om ei kald øl for å kjøle seg ned litt. I grunnen ikke rart, temperaturen hadde passert tretti.
Terje ringte også og trengte mer hjelp. Han måtte få tak i utebord. Og dermed måtte setene ut av bilen igjen og innkjøpsraidet kunne fortsette.  Vi fant et bra bord og stoler i Villa Castelli. Men før det, en runde for å sjekke varebeholdningen i andre butikker.

Vel hjemme igjen måtte det høstes tomater. Nok til å fylle en stor gryte.


Først olje, så hakket løk og til slutt tomatene.

Når de har kokt en halvtimes tid, tilsettes basilikum og gulerøtter. Disse blir i gryten en times tid før de fjernes og tomatene kjørt med stavmikser. Tilbake med gulerøtter og basilikum - og så koking i flere timer før sausen helles på sterile glass.

Kjekt å jobbe med og så blir det gode gaver til nordmenn i området.





fredag 19. juli 2013

Sofie har forlatt meg.

Fredag morgen dro Sofie sin kos. Så nå er jeg gressenkemann.
Sofie dro tilbake til Stavanger på sin årlige "sommerferie" for å treffe barnebarna. Til våre italienske venners store forskrekkelse. Hvordan skal Livar klare seg nå? Hva med mat? Hvem skal stelle for han i Sofie's  fravær?

Her er det slik at mange italienske menn snaut nok vet hvor kjøkkenet er. Å lage mat selv er en geskjeft som disse machomenn ikke makter.
Men, for en tid siden var vi i lag med flere venner. Blant andre, Francesco Santopietro som fortalte at når han kalket huset vårt, da var Livar alene hjemme. Og han fikk servert den beste maten overhodet!
Uttalelsen vakte applaus blant de tilstedeværende damer. Og han husket hver eneste ting han hadde fått servert. I tillegg ba han om oppnskrift på alt, for han ville fortelle det videre til sin mor.

Tilværelsen som gressenkemann varer ikke så lenge. Mandag kveld kommer Terje  for å bo hos meg et par netter. Han overtar sin nye eiendom på onsdag formiddag.

Tirsdag kveld var vi bedt til Anne Marie og Geir Hauskens feiring av perlebryllup. (30 år)  12 nordmenn og fem italienere fikk være med på festen. Maten var norsk, men i italienske mengder.


Så langt vi forstår, var det en kjekk opplevelse for alle deltakere.

Utpå kvelden fikk vi en innføring i lokal folkedans; pizzica.  Siden Spotify og Grooveshark trenger internett for å fungere på musikksøk var det greit at Angela hadde musikken lagret på sin telefon. (som Guido holder i venstre hånd under dansen)

Daniela var lærer og viste de uinvidde hvordan trinnene skulle utføres.
Hvor mye som gikk inn og ble husket er en annen historie.

Italienere og nordmenn i skjønn forening. Slike fester kunne vi hatt flere av.






Alle gjester hygget seg, selv om få kunne ha det så kjekt som Angela og Netta.
I perioder lå Angela langflat over bordet og lo....


Takk, Geir og Anne Marie.





torsdag 11. juli 2013

Fortsatt travelt

Det skjer mye for tiden. Auglends har ankommet og trenger hjelp med forskjellige ting.  I sammen dro vi til Ceglie og fikk kjøpt bord til å ha under pergolaen. Butikken som solgte slikt har også basseng til salgs. Auglends fikk et stort basseng som opprinnelig priset til € 1650 for € 1000.
Men for å få bassenget på plass kreves det grunnarbeid. Etter at plassering var bestemt kjørte jeg jordfreseren over området for å løsne massen.  Å gjøre dette for hånd ville tatt dager, om ikke uker.
Gaute fikk låne vater og rettholt, deretter kunne han vatre opp, rake der det var nødvendig slik at alt ble klart til å få fin sand levert for den siste jevningen før bassenget skal settes opp.

Det blir nok bra før gjestene ankommer om et par uker.

Da kommer også Terje og Målfrid til Villa Serena. Kun for et par netter før de overtar sin drømmebolig, Villa Rosmarino  i  Ceglie Messapica..

Det er alltid kjekt å se at andre nordmenn kjøper hus i området.

Selv om det er med blandede følelser.....

På den ene siden har vi lyst til å holde området for oss selv.
På den annen side, vi har lyst til å dele vår glede over området.

Og det er ingen tvil om at innbyggerne i området ser med blide øyne på at nordmenn kommer og investerer i området. Det betyr mer handel i butikkene, mer arbeid for håndverkerne, flere ting som skal repareres hos reparatørene etc.

Men. ting tar tid her. For å ta et lite eksempel;
Vi dro sammen med Auglends til Ceglie her om dagen.
Først i banken - pengene som var sendt på torsdag var ikke kommet....
Deretter innom møllen der de selger mjøl av forskjellig slag.
Så til bakeren der de var utsolgt for Ciabatta. Neste baker hadde to brød igjen.
Så til jernvaren for å kjøpe maling, pensler, gips etc.
Deretter til telefonbutikk som var lens for SIM-kort.
Lysbuitkken som bare selger LED-lys var stengt.
Så til neste telefonbutkk som hadde SIM-kort til salgs
Til  minibank for å ta ut mer kontanter....
før vi havnet hos vivaio (planteskole) der de fikk kjøpt sommerblomster etc....... .

Her i området gjelder det å ha god tid.




mandag 1. juli 2013

Litt slakkare fart.

Ting roer seg ned.
Mandag var bilen til Geir klar til levering. Men, den måtte leveres til meg. Dermed dro jeg avgårde for å hente brødrene Hausken til noenlunde avtalt tid. Men først en tur innom Leroy Merlin i Mesagne for å kjøpe deler til kjøkkenet. De "dingsene" som holdt en av skapdørene oppe var ødelagte og nye måtte anskaffes.  Sikkert ganske normalt at slikt må skiftes for de fantes i hyllen.

Når vi ankom bilforhandleren måtte vi vente litt for bilen var fortsatt på service og det tok nesten ti minutt før Francesco ankom med doningen. Bilen ble solgt med ett års garanti og dokument måtte utfylles. I det hele tatt, Italia er papirland. Alt skjer med papir og dokumenter. I flere eksemplarer. På kontoret ble det spurt om det var slik i Norge også, noe jeg kunne avkrefte. Når de hørte at forsikring kunne ordnes med en telefonsamtale, at vi ikke hadde forsikringsdokumenter med i bilen, at politiet kunne kontrollere om alt var ok  via internett i løpet av et sekund - - -  går det an?

Det dro seg mot lunchtid og vi spurte om det fantes noen bra spisested i San Michele slik at vi kunne stille sulten. Jo det fantes, men var vanskelig å finne. Men bilforhandleren tilbød seg å kjøre foran slik at vi kunne finne fram.  Når vi ankom var det vareleveranse på gang og døren var dermed åpen. Men restauranten var stengt. Eieren sa at vi selvsagt kunne få mat selv om de hadde stengt. Utvalget var en smule begrenset på grunn av stengingen, men om vi kunne ta til takke med det som ble tilbudt var vi hjertelig velkomne.
Vi ble mette, selv om utvalget var lite.

Vel kommet hjem igjen var det blitt skygge på østsiden av huset. Da ble det mulig å jobbe der.

Foran vinduene har vi gitter. Det har alle hus her. I vårt tilfelle har vi to. Ett som sitter inni vinduskarmen og ett utenfor. Det indre er laget av rustfritt stål som er hvitmalt. Og det er like pent som da vi kjøpte huset i 2007.
Det ytre gitteret er en annen sak. Vi (jeg) har malt det minst to ganger tidligere og nå må det males igjen. Nå har maktå bestemt at det ikke lenger skal være rødt, men grønt. Noe som jeg ikke har noen motforestillinger til.  Maling er innkjøpt for lenge siden. Utstyr til sandblåsing likeså. Men først ble det pusset og slipt med vinkelsliper før sandblåsing av de detaljer der ikke vinkelsliperen kom til.

Deretter kunne malearbeidet begynne.

Mesteparten kunne skje fra utsiden, men noe måtte også tas innenfra.

Det skal ikke legges skjul på at vi er fornøyde med resultatet.


I årenes løp har det vært forsøk på innbrudd i huset. Bare en gang mens det har vært vårt. Men når jeg maler gitterne syner det at noen av sprinklene har vært bøyd og forsøkt ødelagt.

Det er ganske tydelig at de som har forsøkt ikke har oppdaget gitteret innenfor. Å sage med baufil i jern er en ting, å sage i rustfritt stål er noe helt annet.
Minuset med slike forsøk er at jernet blir bøyd og bendt slik at det ikke er optimalt synsmessig.

Men det kan vi leve med.

Nå gjenstår fire vinduer. Ett av dem kan males uten stige, på de andre må det både stige og akrobatiske øvelser til for å få de malt ordentlig.  Men de er på baksiden av huset så det er ikke så om å gjøre....

Dyrelivet er alltid interessant.
Vi har endel firfisler som piler omkring på matrikkelen. Mange "bor" i blomsterpottene. Som denne som har sitt tilholdsted i gardeniaen rett utenfor inngangsdøren.







En annen ligger og soler seg på samme sted hver eneste dag.  Den har på ett eller annen tidspunkt mistet halen som nå er vokset ut igjen.


 Disse firfislene er bare søte.










Det finnes en annen type som vi for første gang har observert i år, ca 4-500 meter fra vår eiendom.
Nabo Muna fortalte at katten hennes hadde kommet hjem med en av dem og satt utenfor og spiste av hjertens lyst.  Disse firfislene er mye større og helt grønne. Forleden dag var det en som hadde kommet inn i stuen vår!

Jeg vil tro at den var minst tretti centimeter lang.  Og i forhold til de vi har sett langs veien var den liten!

Ved hjelp av langkosten fikk den igjen smake livet utendørs.

Det er i det hele tatt mye liv rundt dørene. Vi oppdaget en gresshoppe i pelargonien. Det er fasinerende å se hvor godt de er kamuflert.




Hønsene hadde nok oppdaget den hvis de hadde vært i nærheten.

Det er også fasinerende å se deres oppførsel.

De får rester fra kjøkkenet hver dag. Og det er tydelig at de har god luktesans.
Første prioritet er kjøtt. I alle utgaver, rått, stekt, saltet, tørket, kokt, det er alltid det første som blir spist.  Deretter pasta. Fortsatt i alle utgaver.

Så salat, vannmelon, epleskrell, etc. Alt går ned og resulterer i tre-fire egg hver dag.  Noe som gjør at vi kan gi matrielle gaver i øst og vest.

Forøvrig må de kanskje vingeklippes igjen. Mandag kveld var en forsvunnet fra innhegningen. Om den var fløyet over, eller kravlet under vet vi ikke, men litt roping og beskjeder om å "gå hjem" gjorde at den kom trippende tilbake.


(Klikk på bildene så blir de større.)

Bloggarkiv

Følgere