torsdag 20. juli 2017

Pyromanene er løse

Det brenner.
Det var meldingen fra Giuseppe fra alarmselskapet torsdag kl. 16:48.  Forsåvidt ikke noe nytt, men denne gangen er vi i Norge, ikke i Villa Serena.

Tomten på nordsiden har et uavklart eierforhold. Der gjelder regelen om førstemann til møllen. Derfor er det forskjellige drivere fra år til år, alt etter hvem som er først til å får sådd. For å få bort gammelt gress setter de fyr og stikker av.
Det finnes en annen mulighet også, nemlig at det kastes en sigarett fra en forbipasserende bil.

Uansett grunn, i dag brant det heftig. Det har ikke regnet på lang tid og med temperaturer mellom 30 og 35 og luftfuktighet under 20% tørker det meste ganske fort.
Det har aldri vært så god fyr så lenge vi har hatt hus der.

Bildet av nabotomten er tatt fra veien på hjørnet av vår eiendom.












Ilden har vært så kraftig at den har hoppet over muren og brent i grønnsakhagen vår. Noe gammelt treverk som lå under litt plast på andre siden av garasjen  brant også opp. Bjørnebærhekken på nabotomten er sannsynligvis nedbrent.

På baksiden av huset har den også beveget seg inn på tomten. Det som vi kaller bakhagen er utbrent. Hvordan det har gått med frukttrærne vet vi ingen ting om.
Rundt huset har det også vært god fyr. Mesteparten av veden i vedstabelen har heldigvis ikke brunnet opp. Kanskje takket være brannvesenet.

Vi har et "oppå-jorden" basseng. Det har ikke brunnet, men har krympet.
Det var ødelagt fra før og bare sto der for å holde ugras borte i tilfelle vi ville kjøpe nytt basseng en eller annen gang.


Det som er mes bekymringsfullt er hva som har skjedd med busker og trær. Vi kan se at "Vita Americana" har lidd vondt. Men vi regner med at den klarer av det meste.
Blåregnen har også klart seg og er nok også en av dem som er vanskelig å drepe.
Heldigvis er også annekset uskadet så langt vi kan se.

Etterhvert dukket brannvesenet opp og fikk kontroll over situasjonen.


Etterord;
Hadde dette skjedd for 20 år siden hadde vi sannsynligvis ikke visst noen ting før vi kom tilbake til Villa Serena. Kanskje en mistanke etter en skurrete telefonsamtale der en person snakket en nesten uforståelig italiensk dialekt.  Nå fikk vi vite om det mens det skjedde. Den tekniske utvikling slutter ikke å forundre og imponere meg. 

Oppdatering 21. juli.
Cosmopol, vårt alarmselskap er de som har holdt oss oppdatert på det meste underveis. Det har også vår nabo; Maurizio. I går kveld kom det melding fra Giuseppe (Cosmopol) om at han hadde vært tilbake og låst porten idet alt var slukket.  Fra Maurizio fikk vi bilde av vedstabelen som brant lystig tidligere på kvelden. Hvor mye brannvesenet har klart å slukke vites ikke. 

Det gamle bassenget var begge bekymret over. 
Jeg kunne berolige og fortelle at det allerede var punktert flere steder og skulle byttes dersom barnebarna ville komme på besøk.


tirsdag 11. juli 2017

Slutt igjen

Så er det over for denne gangen også.  Det har vært kjekt for Sofie å endelig kunne komme tilbake til Villa Serena, selv om grunnen til muligheten kunne vært kjekkere.

Men, nå er engang livet slik at vi ikke vet hva som skjer framover. Heldigvis.

Men uansett, vi har hatt noen herlige dager her i vårt paradis. Vi har hatt mulighet til å spise og drikke godt, både på plasser vi er godt kjent og på nye spisesteder som har overrasket veldig positivt.  Fra den enkleste pizza hos La Capricciosa i Ceglie Messapica



til Relais Masseria Sant'Elia ute på landet i Martina Franca.
Vi har brukt dette oppholdet til mer utespising enn vi har gjort noen gang tidligere. Sofie har gledet seg ekstra til denne turen, nettopp på grunn av maten i Puglia. Jeg er fullstendig klar over at alle regioner i Italia påstår at akkurat de har den beste maten. Forskjellen er bare at her er det ikke en påstand, det er noe vi vet. 

Vi kom for sent til å få smakt egne moreller. Vi nådde akkurat å plukke den siste aprikos fra eget tre.
Vi ble akkurat lenge nok til å få se at Canna'en blomstret.

Men hver dag kunne vi beundre nye blomster på kapersbuskene.



Noen få dager har temperaturen vært så lav at det har vært mulig å arbeide ute. I alle fall hvis man startet tidlig om morgenen.

Nå er det bare å glede seg til neste gang. Går alt etter planen skal Livar nedover igjen i september. Men planer kan bli forandret på kort varsel.  Sofie kan jo få en etterlengtet telefon om at en donor er tilgjengelig. Da forandres alle planer på et øyeblikk og det blir full konsentrasjon om å få henne frisk igjen.

Så gjenstår å takke. Takk til Terje som hentet oss på flyplassen, takk til Geir som leverer oss tilbake til flyplassen. Takk for gode stunder i lag rundt matbord og for godt drøs. Takk til Hadi som hjalp med slåtten.
Og takk til alle våre italienske venner som tar så godt vare på oss. Uten dem ville oppholdet ikke vært så kjekt som det har vært.



søndag 9. juli 2017

Varme og mat.

Jeg oppdaget, litt for sent at jeg blogget nesten likt i to innlegg. Det får så være.

Vi har det varmt for tiden. Mellom 30 og 35 grader, Og det er her oppe i høyden på kanten av Itriadalen. Vi bor 353 meter over havnivå og nå i varmen er det en fordel. Nede på slettelandet, Grottaglie og andre byer og områder  på Salentohalvøya er det flere grader varmere. Vi var på besøk hos Geir og Anne Marie i går og der var det syv grader varmere enn når vi kom hjem. Deres hus ligger på 115 meters høyde.

Jeg hadde et lite ærend inn i annekset vårt. Skulle hente en hov på aluminiumskaft. Det brant i hånden. Jeg la ut termometer og kort tid etterpå viste det 45 grader. Slik er det med uisolerte trebygg her i "mezzogiorno".
Når vi vasker klær og henger det til tørk kan vi nesten ta inn det første vi hang opp når vi har hengt opp alt og er kommet til enden av snoren.  Med 20% luftfuktighet er det ganske god klestørk. Det gjør også at varmen ikke føles så ubehagelig som vi husker fra en til til Brasil for noen år siden. Der var skjorten gjennomvåt etter å ha beveget meg noen få meter.

Lørdag kveld var det ut og spise igjen. Vi har fått mye hjelp av våre naboer Maurizio og AnnaLisa i forbindelse med Sofies bestilling av dialysevæske. Vi følte at vi måtte gjøre litt gjengjeld og ba dem finne tid og sted for en matbit.  De fant Relais Masseria Sant'Elia i Martina Franca.

Vi hadde fått beskjed om å spise lite i løpet av lørdagen for vi trengte å være sultne.
Og det var en korrekt beskjed. Langt ute på landet, etter å  ha kjørt på smale veier der det nesten ikke var plass til bilen, kom vi fram til Idas sted. Og vi ble meget godt mottatt. 

Jeg vet ikke hvor mye jeg skal skrive om maten, men litt fortelling må til.  Først av alt, dette er ikke et sted man bare dukker opp til og får bord. Det må forhåndsbestilles minst en dag i forveien. Grunnen er at kokken ikke bruker (kjøleskap og)  fryser. Når bordbestilling er foretatt, blir det innkjøpt til kveldens måltid om formiddagen.  Dermed er man heller ikke sikker på hva man får servert, man bare vet at det er rikelig.  Vi fikk minst 15 forskjellige antipasti før vi fikk kjøttrettene. Sistnevnte var små koteletter av geitekje og biff av kalv.  Maten fikk følge av en rødvin fra Tenute Girolamo (fra øverste hylle) 

Er du i området, ta en tur dit.  Har du GPS så får du koordinatene her;  N 40.44.102 Ø 17.18.373








torsdag 6. juli 2017

Kalking - og bilservice

For å ta det siste først.  Ryggelyset og dermed parkeringsensoren sluttet å virke.  Jeg tenkte at det nok var en sikring som hadde røket og siden å skifte sikringer på moderne biler krever høyskole kjørte jeg innom et verksted i Ceglie for å få jobben gjort.
Men nei, det var ikke sikringen, det var nok bryteren fokk jeg forklart. "Kan du komme tilbake i morgen tidlig?" Det kunne jeg og når jeg møtte opp fikk jeg samtidig spørsmål om kanskje det var på tide med olje- og filterskift. Etter å ha kontrollert servicelappen fra forrige service måtte jeg medgå at så var tilfelle.
"Kom tilbake om tre timer, så skal det være klart" var tilbakemeldingen. Tre timer er lang tid og etter at nødvendig frisørbesøk bar unnagjort ble det endel vandring omkring i Ceglie.  Det er en vakker by, men etter et par timer i varme gater holdt det for mitt vedkommende.

Når jeg kom tilbake ble jeg fortalt at det måtte gjøres andre ting også. Noen lager og kanskje registerreim.  Det får jeg vente med til høsten.  Regningen for denne gang ble € 170,  (1618 kroner) Pris i Norge; ca 4500.

------

Murene ved innkjørselen til huset har lidd vondt de siste år. Vær og vind tærer og gjør vedlikehold påkrevd.  Heldigvis er materialer rimelig.   Jeg har blitt anbefalt en forhandler i Villa Castelli som selger den beste kvaliteten og der dro jeg og kjøpte 3 sekker Intonaco som er en blanding av sement og kalk. Tilsettes vann, blandes og hviler et kvarters tid før det påføres. Det selges to typer, en til å ha som første påføring og et til ytterste pusslag. Jeg gikk for type en, som er den dyreste og koster € 3 pr sekk.
Først ble all løs gammel puss fjernet med en gammel øks. Deretter ble det høytrykkspylt og deretter pusset på våt mur
Selvsagt kjøpte jeg dobbelt så mye som jeg trengte og kunne dermed forsyne beboerne i Villa Felizia med tilsvarende mengde.
Når det var tørket neste dag, ble det hele kalket.  Kalk selges samme sted, men i plastsekker som kan holde seg i årevis. Kalken har konsistens som tannpasta og blandes ut med vann til den blir tynn som maling og vel så det.  Prisen pr sekk er  € 2,50 og en halv sekk var nok til å kalke hele murene.

Nå gjenstår å høytrykkspyle innkjørselen. Det må vente til temperaturen blir slik at heteslag unngås.  Det var heise varmt å kalke når det er vindstille og oppunder 30 grader. 

mandag 3. juli 2017

Intonaco og sånt

I de par siste årene har det vært lite utvendig vedlikehold på matrikkelen. Bl. annet har murene ut mot veien lidd vondt.  Når jeg var her i fjor høst hadde jeg problemer med ryggen. I påsken var det ikke gunstig vær. Nå endelig er det passe temperatur til å jobbe med prosjektet.

Intonaco ble innkjøpt der lokalbefolkningen sier at kvaliteten er best. Så da har jeg ingen unnskyldning for å utsette arbeidet lenger. Gammel øks og høytrykksspyler ble brukt for å få fjernet gammel løs puss og dermed ble det klart for en ny omgang.


Etter noen få timers arbeid er det klart for kalking.




Intonaco er en blanding av kalk og sement. Selges i ti kilos sekker til  € 2,50 til € 3  alt etter hvor den skal brukes. Tilsettes vann, legges på og vannpusses. Etterpå skal det kalkes.
Kalking er et kapittel for seg. Kalk selges også i sekker, men de er laget av plast og inneholder kalk som har en konsistens som mest kan sammenlignes med tannpasta.  Den skal også tynnes med vann før påføring og hvis man er heldig med konsistensen, temperatur etc, vil overflaten holde seg pen i mange år.

lørdag 1. juli 2017

Trearbeid.

Når Geir kom nedover og fikk parkert bobilen på tomten sin så måtte jo Skodaen hentes fra sitt oppbevaringssted hos Pasqualone og Meggi.  Selvsagt betød det at vi måtte inn på kaffe og sånt. Under duken på spisebordet åpenbarte det seg et hjemmelaget bord. Meggi kunne fortelle at for ti års tid siden var det et gammelt oliventre som hadde blitt felt av lynnedslag.  Treet ble transportert til Oria for oppsaging og etter ti år var det tørt nok til videre bearbeiding.  Det var rett og slett nydelig.

Forleden fikk vi levert pelletsovn. Og den var trygt plassert på en liten pall.  Her i området blir ikke ved av noe slag kastet og jeg så at tre tykke planker i pallen så interessante ut.
Jeg har forskjellig verktøy, kjøpt inn for en billig penge i årenes løp. Bl. annet el-høvel og el-pussemaskin.
Pallen ble demontert. Plankene ble høvlet på sidene, limt sammen og snudd opp-ned. Her ble det skrudd fast tverrpinner. Etter en tid, ikke lenge i denne varmen og lave fuktigheten var all lim tørket. Tvinger ble fjernet og det elektriske maskineri satt i arbeid.  Lakk hadde jeg fra tidligere snekkerarbeid og til slutt kunne resultatet offentliggjøres.
Det kommer på ingen måte opp mot inspirasjonskilden hos  Pasqualone og Meggi, med tatt erfaringen i betraktning er jeg ganske fornøyd.  Til slutt ble det lagt en kant rundt, fortsatt av materialer fra pallen.  Neste problem som naturlig følger er selvsagt, hva med understell. Det må jo passe min kjære Sofie slik at hun har noe å legge solbriller, bok, vannglass, lommetørkle og alt ellers damer trenger mens de sitter ute og leser. 

SLUTT

 Så er eventyret over.  Etter at paret fra Belgia trakk seg fra handelen satte megler i gang igjen.  Vi ba ham sette opp prisen til 110.000,...