torsdag 28. juni 2012

Vi har hatt besøk - Lucas i Italia 2012

Lucas og mamma Lisa har besøkt oss. Det har blitt en vane, Lucas kommer hver sommer og hvem som følger han varierer fra år til år.

Før de kom sjekket vi værmeldingen for å se hva de kunne vente seg. Og det så bra ut, mellom 23 og 27 hver dag de skulle være her.  Det var helbom. Det ble ti grader varmere, hver dag.
Heldigvis klarte vi å få  Lucas til å sove middag på den varmeste tiden på dagen. Men, både før og etter ble bassenget flittig brukt.

I fjor svømte han under vann, men det tok noen dager før gamle kunster ble gjenoppfrisket. Når det var gjort, ble det enda kjekkere.

Det var så varmt og så mye sol at T-skjorte ble brukt som solkrem. Eller riktigere; T-skjorte som tillegg til solkrem.  Han var også med på markeder, både i Martina Franca, Grottaglie og Ceglie Messapica. Sko og klær i lange baner, samt noe til lillesøster Malin.

Han har en del oppgaver når han er her. Porten skal åpnes om morgenen og stenges om kvelden. Hønene skal ha mat og egg skal bæres inn. Så skal det fyres et bål i grillen om kvelden og da må det sankes ved på forhånd. Kos framfor et lite bål er utrolig kjekt, i alle fall for en femåring som får være oppe så lenge han har lyst - nesten.


Nokså snart ble det besøk hos Pasquale for å se på kyllingene som ble klekket fra eggene til morfars høner . Lucas og Pasquale fant lett tonen og  omvisning var på sin plass.  Høner, kaniner og hunder og til slutt ble Lucas endatil med inn og så på grisene. Inne i grisebingen!













Søndag var det som vanlig besøk i Lamiaen til Francesco og Cira. Lucas var glad for besøket og koste seg, ikke minst når han og Franco forsøkte å fly drage.  





Mandag fylte Franco 63 og vi dro til Carosino for feiring. Gianpiero, Franco og Pina's voksne sønn tok etterhvert med seg Lucas på byvandring. De var innom borgen i sentrum, men iflg. Lucas sin livlige fantasi hadde de sett hele byen og vært mange kilometer fra Franco's hus.


Tirsdag ble det endelig tid for tur til stranden  i Torre Pozella.
Her er det en canaletto med stein på sidene og sandstrand innerst. Heldigvis var vi tidlig ute for det gikk ikke lang tid før stranden var fylt av italienere med fritid til overs. Siden vi kom her har jeg ikke brukt solkrem. Men i dag måtte også jeg krype til korset og smøres. Men, allikevel kom det en smule rødfarge etter hjemkomst. To timer på stranden er farligere enn dager i innlandet. 


Frukt har vi også spist. Akkurat nå er det aprikos som er modne. De likte ikke Lucas. Men vi har tørket endel og tørrede aprikos falt i smak.  Mesteparten av avlingen blir nedfallsfrukt som etterhvert havner hos hønsene, men vi har også syltet en del. Tirsdag ettermiddag var vi på slang hos naboen og høstet litt som skal tørkes.. (naboeiendommen er fraflyttet og ikke i bruk) 


En annen høytidstund er når vi får besøk av tankbilen som kommer med vann.  Da må han følge nøye med, både på koblinger og bil og cisterne. Det går mye vann når det er så varmt. Vi har automatisk vanning i grønnsakhagen, men må bruke slangen på alle krukker og kar, bed og trær ellers på matrikkelen.





















Mamma Lisa har kalket litt på huset vårt, men det er ikke lett med de temperaturer vi har hatt under besøket. Hver dag over tretti grader og strålende sol. Men enkelte ganger ble det mulig og da koste Lucas seg på taket i lag med mamma. 


Torsdag var det tid for avreise, en dag som kom så altfor fort for Lucas. han hadde helst lyst til å være her hele sommeren. Heldigvis for oss er det ikke aktuelt. Det er kjekt, men krevende å ha aktive femåringer på besøk.


Man kan kanskje forvente flere bilder, men vår internettleverandør sliter for tiden. 

torsdag 14. juni 2012

Husjakt i Puglia.

Det finnes et norsk par fra Rogaland som har vært interessert i hus i Puglia i lang tid. Internett har vært flittig brukt til å se etter interessante prospekter - i lang tid.
Tirsdag morgen kom det mail til oss med spørsmål om vi kunne tenke oss å se på en eiendom utenfor Fracavilla Fontana, to-tre mil fra oss.
Selvsagt kunne vi det. Vi kontaktet megler umiddelbart og fikk til slutt en avtale om visning kl. 19 samme dag. Slike oppdrag er "mat for Mons"  Som ellers hos italienske bedrifter forstår ikke megleren at vi ønsker å møtes utenfor byen. Selv om vi la med link til et kart som viste hvor vi ville vente på dem. Nei, vi måtte pent ankomme kontoret midt i byen. Trange gater, mye trafikk og lite parkeringsplasser er alltid et problem, men akkurat her var problemet mindre. Det var betalparkering utenfor kontoret og dermed var det plass. Italienere parkerer heller under et "stopp forbudt" skilt før de betaler for parkering.

Etter å ha hilst på megler, dro vi til eiendommen. Meglers representant i egen bil, med oss på hjul. Han kjørte en liten SMART, og fant gater som vi ikke trodde at vår C-max ville smyge igjennom. Det gikk - såvidt.

Eiendommen lå nesten nøyaktig seks kilometer utenfor byen i et pent område med oliventrær hos alle naboer.

Tre mål tomt, 26 oliventrær pluss mange andre frukttrær. Egen brønn samt en cisterne som rommet 60.000 liter. Vi ble litt avindsjuke, vi har ikke brønn og vår cisterne rommer 8000 liter.

Huset har vært til salgs i halvannet år og prisen har blitt redusert underveis fortalte megler. Vi fikk også forståelse for at det kanskje var mulig med et lavere bud enn prisantydningen. Huset var fylt med mørke møbler, noen i mørkbeiset furu og andre i blank italiensk stil. I tillegg til at dørene også var mørke ble det et litt dystert preg innendørs. Men, møblene forsvinner med eierne og maling er billig. Det var forresten interessekonflikt hos eierne. Han ville fortsette å bo på landet, dyrke sine grønsaker og få presset sine 3-400 liter olivenolje årlig. Hun var lei landlivet og ville flytte i leilighet i Mesagne. De ble jo ikke yngre med årene. Hun fikk viljen sin.  Det er vel oftest slik i de tusen hjem - konas vilje trumfer.

Huset hadde mange kvaliteter og i forhold til prisen var det et meget godt kjøp. Om det blir handel til slutt vil tiden vise.

Vi følte at når vi kjøpte her, fikk vi mye for pengene. Kanskje er det Eurokrisen som gjør at man får omtrent like mye, eller kanskje mer for pengene i dag.
Og så har vi ofte lurt på hvorfor det er rogalendinger som kjøper her. Er det landskapet som virker kjent, med steingarder langs veiene og at man får klimaet som bonus! Eller er det nøysomheten, at man vil betale så lite som mulig for så mye som mulig?

Når vi var der holdt kona på med å legge ned kapers i salt. Selvsagt fra egne kapersbusker. Og Sofie måtte endelig få med seg et glass kapers. Det skulle bare mangle.........
En liten oppfordring til våre lesere. Neste gang dere er i butikken, se hvor mye et lite glass kapers koster. Så kan dere sammenligne med prisene her hos oss. På markedet selges kapers fra store spann. Prisen varierer litt, men starter på ca € 6-7 per kilo!



Vi har også egne kapersbusker. De er små enda, men etterhvert vil de vokse seg til. Og da kan vi glede oss til blomsterprakt.



Og i neste uke kommer Lucas!

onsdag 6. juni 2012

Steingarder

Som Jærbuer er vi vant med at det brukes stein som gjerder mellom teiger og eiendommer. Slik er det her også.  Tørrmuring står høyt i kurs her. Og det gis tilskudd til både nye murer og til restaurering av gamle. Før det hele settes i gang må det en geometra på plass for å dokumentere utgangspunktet. Når alt er ferdig må geometra igjen dokumentere arbeidet før tilskudd utbetales.  Det har blitt mange nye murer her i nærheten.  Men, her brukes ikke murer for å holde dyr inne. Det finnes omtrent ikke kyr på beite. Sauer og geiter gjetes omkring i området og beiter der det er mulighet for det.

Rett nedi veien har det blitt oppført nytt inngangsparti i tørrmur. Vi lar oss stadig imponere av dyktigheten til disse steinleggerne.















 Uten noe som helst bindemiddel lages de vakreste murer. Og overgangen til gamle murer blir også utført med omtanke.


Vi har ikke peiling på hvem som eier huset innenfor. Tidligere var det en fra Roma. Men nå er det sikkert en utlending påstår Pasquale. I alle fall forsto han ingen ting når vedkommende snakket. Sikkert Inglese for det var bare "bla uh bla"  Det har blitt jobbet mye med eiendommen i år. Og det blir spennende å se om noen flytter inn etterhvert.




Uansett kommer de til et vakkert landskap:












18. mai blogget jeg bl. annet om at Pasquale kom får å låne rugeegg. Nå har det gått mer enn tre uker og jeg forventer at det skal ha kommet kyllinger. Men, dengang ei. Hønene ruger fortsatt.

Det viser seg at det var flere høner som kom i rugemodus og eggene ble liggende en ukes tid før de havnet under en av hønene. Så til helgen kanskje...




søndag 3. juni 2012

Utre og mat.

Alle vet hva ugress er, men vi har utre. Når vi kjøpte eiendommen i 2007 var det plantet noen tre rett på sørsiden av terrassen. Vi ville ikke ha disse trærne og saget dem ned. De var ikke så store, men sikkert gamle. I alle fall når jeg så størrelsen på røttene i forhold til trærne, så det ut som om fjerningsforsøk hadde pågått en tid. For det hjalp ikke å sage dem ned. De spirte opp igjen fra røttene og samtidig sendte de utløpere til resten av hagen.
I august 2009 satte jeg i gang med gravearbeid. Det var heftige saker jeg fikk opp.    Jeg trodde i mitt enfold at da var jobben gjort, men den gang ei. Hvert år har det kommet opp nye spirer som vi bare har røsket opp. Så begynte der å komme opp trær hos naboen. Disse ble også kuttet ned, men til ingen nytte.

De er verre enn løvetann i Norge!

Nå har jeg gått over til kjemisk krigføring. Jeg har kjøpt Glyfosat (Roundup) Det må behandles med forsiktighet, her selges det rene varer, ikke det fortynnede man får hjemme i hagebutikkene. Så nå mer eller mindre kryper jeg rundt i hagen med en liten pensel og stryker på hvert lite skudd. Til pensling skulle det blandes med tre deler vann for to deler glyfosat. Allerede etter ett døgn kan jeg se at det virker. Nå skal jeg få has på utysket. Jeg har også vært over hos naboen og penslet alle de trærne som fantes der.
Jeg har også sprayet under det elektriske gjerdet utenfor hønsegarden. Mindre arbeid med rydding av gress som vokser opp og kortslutter.

Ellers er det stille og fredelig hos oss. Sofie har kommet tilbake fra sin Brusseltur. Noe som i grunnen var en smule nedtur. Ikke at hun kom tilbake, men problemene underveis. Billetter var bestilt hos Wideroe.no, bekreftelse mottatt og alt syntes i orden.  Når hun kom til flyplassen var det ingen reservasjon for henne. Wideroe.no påstår at det ble sent mail og SMS med beskjed om at billetten var kansellert. Ingen slike beskjeder er mottatt hos oss. Nå blir det en sak for flyklagenemnda.  Bare så dere er advart, man kan ikke stole på Wideroe.no.  Vi skal aldri mer bestille billetter på det nettstedet.

Som jeg skrev i forrige innlegg, var vi på Osteria Pugliese i lag med  to irer. Tripadvisor.com  har lagt ut anmeldelser av restauranter og i Ceglie Messapica ser vi at en annen restaurant har en anmeldelse som begynner med "Should look to Osteria Pugliese on how to run a restaurant".  Jeg angrer bittelitt på at jeg la ut anbefaling av Osteria Pugliese. Før kunne vi stikke innom når som helst. Etter at jeg, som førstemann la ut anbefaling, har det kommet 18 andre "reviews".  Resultatet er at nå må man bestille bord!  Og det er ansatt flere servitører. Det er jo forsåvidt bra og eierne vet hvem som startet det hele. Men, de nye servitørene vet ikke det og hvis det er en av dem vi treffer ved tilfeldig ankomst får vi ikke bord. Hvis det derimot er en av den gamle kjerne, da blir vi møtt med håndtrykk og ingen spørsmål om reservasjon. Ikke for det, en telefon er alt som skal til, en time eller to før planlagt besøk. Og hvis vi ønsker bespisning kl 20 er det så tidlig at ingen italienere tenker på å gå ut for en matbit.

Tidligere var Osteria Pugliese rangert  blant  de beste spiseplassene i Ceglie Messapica. Nå ser vi at andre klatrer oppover. Kanskje er det på tide å utvide vår egen horisont?  Heldigvis finnes det ikke McDonalds og lignende kjeder her i området.
Forresten, i Altamura, en by i Puglia,  et par timers kjøring herfra måtte McDonalds gi opp etter to-tre år og fem eiere. De lokale ville heller handle sin mat hos de lokale som var tro mot tradisjon og kvalitet.

Apropos mat.
Ja, jeg vet at vi er opptatt av mat og drikke. Og kos.  Men, nå skal dere høre. Lørdag ettermiddag stoppet Francesco og Cira på vei til lamiaen (hytta) sin. Vi måtte komme. Det er ikke normalt at de drar dit en lørdag, men siden det var 2. juni, som er Italia's nasjonaldag var det vel et unntak.

Selvsagt stilte vi opp. Tok med et brett øl som gave og forsto snart at dette skulle bli en spesiell kveld. Det ble fyrt opp i to griller. Skjønt ordet griller passer kanskje ikke helt. Her var det ikke noen fancy gassdrevet Webergrill. Nei, her var det gjenvinning som nok er et mer dekkende ord. Gamle vaskemaskintromler var ombygd til griller. I den ene ble det først tent bål. Når det hadde brent en stund ble noe som var nesten oppbrent transportert over til neste grill. Deretter, en pose grillkull, og til slutt, mer brennende ved fra bål nummer ett.
Over bål nr. en ble det grillet paprika til de var svarte over det hele.

På den andre, først zucchini (squash). Disse ble skåret i 3-4 mm tykke skiver på langs, deretter ble de vendt i olje og salt.  Rett før de ble lagt på grillen ble de vendt i griljermel (brødrasp).


 Når disse var ferdige ble en form med poteter satt over. Så kom det interessante.

Midt i trommelen var det en rist som kullene ble lagt på. Dermed ble det et rom under der asken falt ned. I asken ble det lagt hele løk! Helt spesielle litt flate hvite løker. Jeg vet ikke om det er mulig å få tak i tilsvarende i Norge.









 På bål nr ett ble det til slutt grillet salsicce (pølser) og marinert kylling. Men rett før det, ble det lagt mye rosmaringreiner på grillen. Alt for å gi god smak. Og når vi snakker rosmarin, så er det snakk om greiner som er ca en cm i diameter!



Salsicce er helt spesielle pølser som kjøpes enten i rull som her, eller som fingertynne pølser, eller som tykke korte pølser. Men, til forskjell fra norske pølser, så er det smak i disse.
Akkurat de som vi fikk servert denne kvelden overgår alt vi tidliger har smakt av pølser. For å bruke et kjent sitat; ingen over, ingen ved siden. Vi har bedt om å få vite hvilken slakter som er produsent, men det kan bli vanskelig å få vite. Cira forklarte at de var en gave fra en slektning som drev restaurant og som kjøpte inn i stort. Men, hun skulle forsøke å hjelpe oss.

Det ble et uforglemmelig måltid. Som sagt, pølsene var i en særklasse. Løken som var svart over det hele gjennomgikk en renselsesprosess det alt det brente ble fjernet. Det som var tilbake smakte himmelsk. Og det er sterke ord fra en ateist.

Vi var mette til langt utpå søndagskvelden.

Samtidig fikk vi også noen store sitroner fra Franco og Pina's eget sitrontre. Digre usprøytede organisk dyrkede sitroner. Som forslag til bruk fulgte oppskrift på sitronsorbet. Den er som følger.
½ liter vann kokes opp med 300 gram sukker.
Når det er kaldt tilsettes saften fra 4 sitroner og
1 hel revet sitron (foodprosessor)
Dette settes i fryser en times tid eller to til det er nesten frosset.
Rør sammen en eggehvite og tilsett massen fra frysen.
Sett tilbake i fryseren og vent til minst neste dag.

Så kan du drømme deg (tilbake) til italiensk gelato.

SLUTT

 Så er eventyret over.  Etter at paret fra Belgia trakk seg fra handelen satte megler i gang igjen.  Vi ba ham sette opp prisen til 110.000,...