torsdag 27. juni 2013

Bånn gass

Nesten bokstavelig talt.

Vi har fulgt med på Geir og Oddvar Hauskens tur nedover Europa.. Fra ferjekaien i Kristiansand til Casamassima et par timers kjøring fra oss, har vi fått Glympsemeldinger.
Glympse er en "app" som gjør at  man kan sende posisjonen til andre, enten via mail eller SMS.

Vi forventet ankomst torsdag. Det var klart og tydelig annonsert av Geir at før det kunne de umulig være her. De skulle jo oppleve paven på onsdag.

Å gå lenge i Romas gater i varme, er ikke noen udelt kjekk opplevelse og dermed satte de avgårde allerede tirsdag kveld. Onsdag morgen fikk vi melding om at de  var i Casamassima.

Da gjaldt det å snu seg rundt i en fart.
Geir har i sin blogg viet vårt hønsehold stor oppmerksomhet. Og vi har blitt fortalt at det skyldes en skrekkblandet fasinasjon for nevnte dyr. I god tid hadde vi derfor vært i Villa Felizia og satt opp en liten provisorisk hønsegarde.
Onsdag morgen ble en av våre høner fanget inn og lagt i eske og transportert til Villa Felizia. Samt noen grønnsaker, syltetøy, egg etc.  Når høna var plassert i innhegningen plasserte vi en parasoll over slik at hun skulle få skygge. Da ble hun skremt og presset seg gjennom innhegningen og ut på friland. Heldigvis var det den tammeste og roligste av våre fjærkledte og vi klarte å fange den inn igjen.

Da ble det roligere forhold og vi kunne legge inn en beholdning egg, gi henne vann og mat før vi dro hjem igjen.

Litt senere på dagen ringte Geir. Vi spurte om han hadde tatt inn eggene?  "Hva, skal jeg kjøre bobilen til dere og ta inn egg"? var svaret. "Se deg om på eiendommen" svarte vi og da ble det stille før latteren runget.

I kveldingen dro vi tilbake for å hente hjem dyret og avtale videre framdrift om hva som skulle skje....

Bilkjøp sto høyt på listen og vi avtalte rundtur til bilforhandlere allerede torsdag morgen. Jeg har en mindre bil som gjør det lettere å ta seg fram i smale italienske bygater....

Først til en forhandler i San Vito dei Normanni, der Geir hadde lagt sin elsk på en Renault Grand Scenic. Nei, den bilen var helt ukjent for dem, men de hadde andre interessante biler....... Det ble nesten kjøp. Men, først til neste forhandler i samme gaten. Det var de som hadde avertert Renaulten, men den var solgt.
En Dacia i Carovigno var også et alternativ, men en telefon til selgeren bekreftet at også den var solgt.

Jeg foreslo en tur til San Michele Salentino for å sjekke der også. Den byen er også kjent som "Bilbyen i Puglia". Forhandlere i alle retninger. På første stopp møtte vi en selger som viste liten eller ingen interesse så det bar fort videre. "Stopp" kom det fra Geir. Der inne står en "Multipla", en bil som Geir ønsket seg.  Bilen ble nøye saumfart, men interiøret gjorde at interessen avtok. Den tidligere eier var nok storrøyker og det viste godt igjen på interiøret.
Rett foran sto en snerten Fiat

En Grande Punto 1900 med 130 dieselhester under panseret.

Den så bra ut, men ved nærmere ettersyn viste det seg at hele bilen var omlakkert.
Kanskje kollisjonskadet?
Interessen forsvant som dugg for solen.

Til slutt kikket vi på en Opel Corsa 2010 modell.

Originalinstallert GPL drivstoff. (propan eller butan) gjør at drivstofføkonomien er optimal.

Geir bestemte seg, etter en prøvetur at den tar jeg.  Men, først må det ordnes forsikring. Og det er dyrt i Italia. Løsningen er Clements, et selskap som bare forsikrer utlendingers biler. For å ordne det måtte vi hjem til oss fordi vi har internett.  Mail og telefon til selskapet resulterte i at vi etter siestaen kunne møte hos bilforhandleren og skrive kontrakt.
Jeg fikk låne PC der og kunne printe ut midlertidig forsikringsbevis. Da fikk selgeren bakoversveis. Her i Italia tar det minst tre dager å få ordnet forsikring fortale han. "Hva koster det"? Når han fikk vite hva det kostet med full kasko og fri kjørelengde sa han at bare ansvarsforsikring i italiensk selskap ville kostet minst tre ganger så mye.


Fredag skal bilen hentes, etter å ha hatt service på et bilverksted med skifting av filtre, olje etc og blitt vasket.

Prisen er til å leve med, atskillig mindre enn halvparten av hva den ville kostet i Norge.

lørdag 22. juni 2013

Fred og ro og VARMT

Sommeren har definitivt kommet til oss.  Rett og slett i meste laget.
Vi har to steder som vi måler temperaturen. Ett bak annekset - kanskje det varmeste stedet på hele eiendommen og ett sted rett ovenfor ytterdøren - kanskje det kaldeste stedet på hele eiendommen.

Det kan fort variere tre-fire grader mellom disse ytterpunktene, men de viser mellom 34 og 39 hver dag.  Det blir å oppholde seg i skyggen eller oppi bassenget.
Vinden skifter litt så det kommer endel Saharasand i bassenget. Det må fjernes, men det er en av de mest behagelige jobbene å gjøre. Svalt og godt.

Våre norske "naboer" har vi passet på eiendommene for mens de har vært i Norge.
Hausken's eiendom, Villa Felizia trenger lite ettersyn, men vi har nå vært noen ganger og vannet der som den automatiske vanningen ikke er lagt ut. Sopt og brent litt etc. Brenning av oppsop måtte skje i bakerovnen.

Og vi har endret litt på vanningsystemet som skulle være dryppvanning, men som Geir hadde koblet til sprutvanning.

Nå er Geir og Oddvar på vei nedover og kan "overta" oppsynet med Villa Felizia.



Auglend's eiendom har vi vært  mest på, fordi de er nærmest og der har det vært mest å gjøre. Men nå er det kun småting igjen. Ovnsdør og røykrør til bakerovnen er bestilt. Det samme er garasjeporten og døren inn til "gasskammeret" der varmtvannsberederen står. Denne drives med gass fra egen stor tank og må ha spesialdør med ventilasjon oppe og nede. Garasjen skal også ha tre nye vinduer, alt levert fra samme sted i høy kvalitet.  Hvis de er heldige er alt på plass når de kommer selv i begynnelsen av juli.
Det blir nok bra til slutt når Gaute og Lill Karin har fått vært en stund og satt sitt personlige preg inne og ute.

Vi forsøker å friste etter beste evne med f. eks. å vise dette bordet som er til salgs i Villa Castelli.

Utført i smijern og med bordplate i marmor med intarsia. Men så koster det flesk også.












Eller dette som stod til salgs i Ceglie Messapica.  Smart løsning når det skal utvides til flere gjester.

Jeg måtte bortom torsdag, ikke minst for å gi førstehjelp til tomatene som vi har plantet. De står i blomsterkasser og med slik varme trenger de mye vann. Slik førstehjelp må de nok ha flere ganger.

Mye vann trenger også plantene hos oss. Grønnsakhagen hver kveld i en halv time. Det gjør seg selv med automatvanning. Blomsterkasser og potter må vannes manuelt - hver dag. Busker og blomster langs murene får vann annenhver dag. Da med dryppvanning slik at hver plante får ca 6 liter hver.
Vår cisterne tar bare 8000 liter og nå på det varmeste må den etterfylles hver 7. - 9. dag.  Heldigvis er det ikke lang transport for tankbilen så det er relativt rimelig, € 25 for 70 kvintaler - 7000 liter.

Vann er alfa og omega her. Regn kan man ikke stole på. Det kommer sjeldent og ujevnt. Hos oss har vi fått  80 mm siden 1. april.


mandag 17. juni 2013

Tid for høsting


 I år var det relativt lite moreller så de fleste ble bare spist rett fra trærne.  Men, aprikos så det bedre ut med. 

For å avhjelpe Geir og Anne Marie med deres aprikoser tok vi turen til Villa Felizia på fredag for å plukke aprikoser. Med nedslående resultat.  For det første var det ikke mange frukter og for det andre, alle hadde blitt nedfallsfrukt. 



Vi trodde at nede på slettelandet der det er varmere enn hos oss, var det også mer avling. 

Til gjengjeld var det plommer. Et plommetre tømte vi for frukt og dro tilbake for å sylte.

Ikke allverdens mye, men nok til å gi tilbake noen glass med plommesylt. 


Vårt eget store aprikostre begynte å slippe fruktene nå i helgen. Og i dag plukket vi en bøtte som etter fjerning av steiner ble fire kilo som sammen med 3 kilo sukker, knuste kjerner og litt sitronsaft ble til syltetøy.



Vi burde kanskje hatt i fire kilo sukker, men det får stå sin prøve. Det blir mer høsting, kanskje allerede i morgen.

Og til slutt blir det noen som skal tørkes. Egentørkede aprikoser smaker mye bedre enn de man får kjøpt i butikken.


Men da må vi legge nett under treet og riste og slå for å få tak i frukten. Treet har etterhvert vokst seg ganske stort.  Men så står det også nær det stedet som alt regnvannet fra uteområdet havner. 

Sommervarmen har slått til for fullt. I dag viser gradestokken 34,6 kl. 12. På det varmeste stedet på matrikkelen. 

Det blomstrer villig hos oss. Bare plantene får vann nok, er blomstringen sikret.  Imidlertid er det en busk som ikke trenger vanning for å produsere.  Normalt blir knoppene fjernet og lagt i saltlake. For så å bli solgt som krydder - kapers.

Vi vil heller nyte blomstene. 




torsdag 13. juni 2013

Ny rogalending på plass i Puglia

For tre-fire uker siden skrev vi om "husjakt - bare for løye".  Nå viste det seg at det ikke var "bare for løye".

Søndag 2. juni ankom mitt søskenbarn, Terje Nord-Varhaug for å ser mer nøye på Villa Rosmarino. Og andre hus som kunne være aktuelle. Vi startet mandag formiddag med megler som ville vise oss tre hus. Ett i Ostuni, Villa Rosmarino i Ceglie og ett hus i Francavilla Fontana.
Huset i Ostuni var veldig pent. Nyoppusset med nennsom hånd, men adkomstveien var et mareritt. Såvidt plass til bilen på både sidene og under.  Og lite trær og busker omkring på tomten.



Huset i Francavilla var en skuffelse, ikke minst når man tok prisforlangende med i vurderingen. Villa Rosmarino skuffet derimot ikke.
Tirsdagen var vi og så på tre andre hus, to i San Vito dei Normanni og ett mellom Ceglie Messapica og San Michele Salentino. Ett var bra, to andre var overpriset.
Men, Villa Rosmarino lå fortsatt øverst i bunken.

Vi hadde avtale om å se ytterligere to-tre hus på onsdag ettermiddag, men siden Terje skulle dra tilbake til Norge torsdag, måtte vi legge en slagplan.

Megler ble kontaktet og bedt om å spørre selgere om de kunne tenke seg å akseptere et bud på € 70.000.- Uten at det ble avgitt et formelt bud. Det gikk ikke så veldig lang tid før megler ringte tilbake og sa at nei, 70.000 var for lavt. De ville imidlertid akseptere 75.000,-
Etter litt betenkningstid (tre-fire mintter) fikk megler tilbakemelding om at vi avlyste resten av husjakten og ba ham gjøre klart til formell budgiving, innbetaling av depositum etc på et møte onsdag ettermiddag.

Dermed var løpet kjørt. enda en rogalending har funnet sitt lille paradis.

Det viser seg, gang på gang at det finnes eiendommer til salgs der prisen endres underveis. Og det viser seg gang på gang at forskjellige meglere har "tilbud" som er vanskelige å finne.


Igjen har vi hatt en kjekk opplevelse. Både med å ha Terje boende hos oss og  med å kunne dele vår glede over nærområdet.
Det ble restaurantbesøk til våre favoritter blant spisestedene, det ble turer i området og det ble god mat og tilsvarende drikke i hjemmet.

Notaio skal fortsatt avtales med hensyn til dato for signering av skjøte, men bortsett fra det, plankekjøring.

Velkommen tilbake Terje.
Velkommen til Puglia, Terje og Målfrid.

onsdag 12. juni 2013

Vedaskog og sånt.

I bakhagen var det tre tujatrær som lente seg over naboeiendommen. Han som eier jorden er her bare fire-fem ganger i løpet av sommeren. Han bor i Conversano, ca 6-7 mil herfra og på tomten har han bare noen unge oliventre.

Tidligere har han bedt meg om å fjerne de store trærne som lente seg over eiendommen, eller i hvert fall greinene. Jeg vil ha fred med naboene så jeg saget ned de store trærne i fjor.

For å komme til med traktor til bakhagen vår må vi kjøre over hans tomt. Det har vi fått tillatelse til. Og i dag kom en nabo, Suleyman med traktor og harvet hos oss. Da benyttet jeg anledningen til trefelling.  Først til Villa Castelli for å kjøpe tau og karabinkroker. 20 meter kraftig tau til € 0,80 pr meter.
Det viste seg at det var for langt slik at vi la det dobbelt. Med godt resultat. Suleyman på traktoren og jeg med motorsaga.  Da la trærne seg på vår eiendom.  Det ble litt nedtur, et morelltre knakk av vekten av en tuja.  Men, pytt, pytt, det kommer nok nye greiner og vi har fem andre trær som kan gi frukt.

Suleyman var lei seg og tilbød å plante nye trær i vinter. Han hadde mange grunnstammer og skulle pode gode moreller på disse. Hvis jeg ville......bare gi beskjed.

Han vil også ha høner og så med stor interesse på vår "pollaio" - hønsehus. Han har ingen erfaring så han gjør som Bonderøven på dansk fjernsyn, "suger til seg" erfaring fra andre.  Han ble imponert da jeg fortalte at jeg tidligere hadde drevet gård i Norge.

Etterpå var det motorsaging for å kappe stammene i passe biter, klar for eventuell kløyving.


Jeg skal i alle fall ikke gjøre samme tabbe som i forfjor da jeg kjørte greiner av tuja i kompostkvernen.  De er så fylte av kvae at motoren brente seg. Noe som medførte innbytte i ny kvern. Men nå er ettårsgarantien over og man må være mer forsiktig.

Dette er tungt arbeid, ikke minst fordi jeg har en motorsag av heftig størrelse. Det blir lettere når Geir kommer nedover. Han har nemlig tre små motorsager med seg. En til Gaute, en til Geir og en etil meg. Alle innkjøpt på Jula for 500 kroner pr stk.  Faktisk mye billigere enn det man kan få slikt her for.  Kanskje kvaliteten er deretter, men for femhundre er det verdt et forsøk.

Vi gleder oss til Geir og Oddvar kommer, de har nemlig også med seg en kasse bøker og forskjellig annet til oss. Og vi har en overraskelse til Geir.

Når det gjelder hønene våre så har vi i dag fått fire egg. For første gang i år. Vi kjøpte fire nye i begynnelsen av mai. En svart, en brun og to spraglete. Det viste seg etter en tid at den ene av de spraglete slett ikke var høne. Han flyttet bosted til Pasquales hønsegård.  Den andre var blind på det ene øyet. Dermed ble avstandsbedømmelse vanskelig og vaglet uoppnåelig. En natt kom reven på besøk, tok seg inn under hønsehuset, rev hull i nettet og forsynte seg.  Hønekrologen har Geir skrevet  i sin blogg.





lørdag 8. juni 2013

Service og dødsrapport.

Rundt omkring i området finnes det mange små verksteder som fikser ting.  Ting med og uten motor.

Lørdag morgen sluttet vannpumpen vår å virke. Og hver gang vi slo den på, røk sikringen. og når sikringen går her er det bare en sikring for alt.

Gode råd er dyre og jeg dro ned til Pasquale for å høre om noen av sønnene var hjemme. Det var de ikke. Men Pasquale visste om en reparatør i nabolaget. Jeg hjem og koblet pumpen fra cisternen og dro tilbake. Sammen bar det avgårde til reparatøren - som hadde stengt.
Alternativet ble Argese i Villa Castelli. De samme som har reparert motorsaga, plenklipperen, gresstrimmeren til Geir etc. Etter prøving og feiling fant de ut at pumpa fungerte. Jeg spurte om det var mulig for eieren å bli med hjem for å montere igjen og sjekke at alt fungerte.
Selvsagt var det mulig.
Det viste seg til slutt at det var sugeslangen som lekket og dro inn falsk luft.  Ny sugeslange ble kjøpt, en del av trykkslangen måtte også skiftes, pakninger, slangeklemmer etc. Regningen kom på € 22.-. I det hadde han ikke beregnet en halv times arbeid hjemme hos oss. Han ble ganske overrasket når jeg forlangte å få betale € 30.-  Da fikk jeg visittkortet til verkstedet/butikken med beskjed om at hvis jeg fikk problemer med noe som helst, var det bare å ringe på hans mobil, så skulle han komme hjem til oss igjen.

Vi har hatt ubedte gjester i natt. Sannsynligvis en rev som har kommet innforbi strømgjerdet. Han har tatt seg inn under hønsehuset og revet nettet i stykker.  En av hønene var blind på det ene øyet og kunne derfor ikke sitte på vaglet. Det ble hennes bane.  Nå har vi bare fire igjen....

fredag 7. juni 2013

Quando voi

Vi nordmenn har en annen innstilling til tid enn italienerne.  Vi er opplært til at punktlighet er en dyd. Man skal ikke kaste bort andres tid ved å la dem vente på oss.

Slik er det ikke her. Tid og avtaler er et relativt begrep.

Første gang vi opplevde det var i mai 2007.  Vi ankom Brindisi flyplass for å dra direkte til huset som vi hadde kjøpt. Der skulle eiere og megler vente på oss for å overdra nøkler etc.  Vi hadde bare tiden og veien.
Men, på flyplassen sto Guido og Angela og tok i mot deres nye norske venner. Vi måtte bli med hjem for et måltid mat først.  Våre protester og forklaringer om at det var folk som ventet på oss ble glatt imøtegått; dette er Italia. Ingen kommer til avtalt tid.

Denne innstillingen til avtaler og tidspunkt sliter vi med ennå. Vi blir bedt til kaffe, fest etc. jevnlig. Som nordmenn spør vi alltid om når vi skal komme. Svaret er alltid; quando voi - kom når du vil.
Selvsagt finnes det unntak. Vi har hatt kontakt med flere meglere i den senere tid og noen av disse møter opp til avtalt tid på avtalt sted.
Men dette er profesjonelle bedrifter.
Men når vi sender mail til disse bedriftene er det slett ikke alle som svarer. Internett i Italia er der som vi i Norge var for 15-20 år siden. F.eks. trelasthandelen der vi kjøpte annekset; han har en profesjonelt oppsatt nettside med mailadresse og allslags. Men, bedriften har ikke internett. Ingen mailer kommer overhodet fram.
Et stort kjøpesenter har vi skrevet til flere ganger angående en reklamasjon. Uten hell. tre besøk måtte det til før vi fikk ordnet saken.

I fjor sommer hadde vi kontakt med en megler i Ceglie. Via mail som vi aldri fikk svar på. Etter å ha tatt turen innom og hilst på, fikk vi forklart at de hadde datatrøbbel som gjorde at de ikke klarte å svare på mail.  Men etterpå vi hadde hilst på, fikk vi svar på alle mailer.
Nå gjentok det hele seg. Samme firma, samme datatrøbbel.

For oss er dette en læringskurve som ikke er bratt, men full av humper.

En liten digresjon.
Før vi dro hertil fikk vi en mail fra kjæresten til søster til naboen. (den satt langt inne)  Han ville at vi skulle ta med norsk røykelaks slik at han kunne finne ut om originalen var bedre enn den laksen de fikk kjøpt her.  Selvsagt tok vi med laks til både han og andre.
Litt senere fikk vi ad omveier vite at Riccardo hadde lett etter oppskrift på tilbereding av røykelaks. Uten resultat.  Så han hadde kokt den!
Han påsto at det smakte utmerket.
Kanskje noe a la radioprogrammet "Utakt" der det påstås at mat som regel blir bedre etter en tur i frityrgryten.

Vi var på Ikea for en tid siden og kjøpte gardiner. Tre meter lange. Vi har ikke symaskin og når vi viste fram gardinene til Francesco og Cira tok de hånd om situasjonen. Hvor lange ville vi ha dem?  I går kveld kom de tilbake med dem, ferdig sydde.  Det er kjekt med slike venner.

I huset til Geir og Anne Marie hadde de satt igjen gresstrimmeren i uthuset. Vi bar den inn slik at eventuelle tyver ikke skulle bli fristet. Geir sa at den ikke virket, så det var ikke så farlig.
I forbindelse med husletingen til Terje var vi i San Vito dei Normanni og jeg tok han med for å se huset til Hausken's. Da tok jeg med meg trimmeren og leverte den for overhaling i Villa Castelli. Det er kjekt å se hva € 15 kan gjøre for maskinelt utstyr.



Bloggarkiv

Følgere