søndag 27. mars 2016

Påskelunch

Dette blogginnlegget handler om mat. Kun mat!

Her i denne delen av verden er lunchen første påskedag en viktig begivenhet. Alle spisesteder med respekt for seg selv har egen meny med fast pris for akkurat denne dagen. Menyen og prisen inkluderer alt. All mat, alle drikkevarer og all service.

I år hadde vi syv, Terje og Målfrid, Gaute og Lill Karin, Geir og Anne Marie, pluss undertegnede diskutert om hvilket sted vi skulle dra til og havnet til slutt på at vi ville til Ristorante Antimo, et vakkert sted litt ute på landet utenfor Ceglie.

Vi ankom litt før kl. 13 og drev litt utenfor bygningene, nippet til litt spumante og slappet av før det store slaget.
Kikket litt omkring og oppdaget at stedet endatil hadde eget kapell.

Det er vakkert her, gamle steinbygninger omgitt av velstelt uteområde.Etterhvert trakk vi inn og fikk presentert menyen. Siden vi var utlendinger hadde de håndskrevet meny på engelsk for oss. 

Selvsagt ble det servert brød helt til å begynne med. Flere sorter, blant annet et bakverk med chili. 

Vi startet med en salat. Som Antimo beskrev slik: Insalata, pomodorini, uova di quaglia, gamberi,Caciocavallo, Capocollo, mela verde, fragole, cotto di fichi.
Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har smakt noe så godt innen begrepet salat.   Offisielt kalte de den for Terramora insalata. Her var det salatblader, vaktelegg, baconbiter, jordbær, sprøstekt sopp og reker. Det hele smaksatt med innkokt saus av fiken!   Man skulle tro at slik blanding ville smake rart, men det smakte himmelsk. Smaksløkene slo krøll på seg.
  
Jeg trodde ikke det gikk an å blande slike ingredienser i utgangspunktet.  Men det gjorde det. 
Neste rett var "Mousse ai carciofi, con crema di piselli e carciofi fritti" Mousse av artisjokk med følge av erter og sprøstekte artisjokkblader.

Deretter fulgte "Risotto al peperone arrostito, lattuga e taleggio di masseria" Risotto med stekt paprika, strimlet salat og taleggio (ost) 
Så fulgte de opp med "Tagliatelle multicolori, con vongole, seppie e asparagi o barba dei frati"
Tagliatelle (pasta) med tre farger, med hjertemuslinger og salturt.

Nå begynte det å butte imot. Vi var stort sett mette og kunne sluttet av nå.  Men, det var langt igjen til slutten. Vi var bare ferdige med primi piatti!
Nå var det tid for il secondo som startet med "Coda di rospo alla pancetta e purea di fave" Breiflabbfilet med bacon og bønnepure. 

Som ble fulgt av "Cosciotto di Agnello al forno con patate e cipolla di Acquaviva" - Lammelår med bakt potet og løk fra Acquaviva.   

Endelig gikk det mot slutten. Nå var det bare desserten igjen. I all beskjedenhet hadde de kalt vidunderet Tortino Pasquale. Vi lot oss imponere - igjen. 
Det var ikke ganske sant, Helt til slutt - ut i solskinnet for en kopp kaffe og et glass av husets beste. 


Ikke for det, drikkevarene vi fikk til maten; 
Vino bianco: Verdeca Cantina Sarolo
Rosso: Sussumaniello Cantina Sarolo 
smakte også utmerket. Kortreist i alle fall for min del, 
cantinaen ligger ca 5 km fra huset vårt. 

lørdag 26. mars 2016

Nu siste reis meg forestår...

Overskriften henviser til en salme skrevet av Wergeland. Uten at vi står for annet enn overskriften. 

Til saken; 

Vi har bestemt oss for å selge APE'n.  Det har vært moro, men vi innser at nytteverdien ikke kommer opp mot den økonomiske belastning det er å ha et slikt kjøretøy. 
Hvert annet år må den også på EU-kontroll og hvert år må det betales forsikring.  EU-kontollen koster omtreng € 65, men forsikringen koster € 250!

Først ble den annonsert på Subito.it, en slags italiensk "Finn.no". Annonseutforming med hjelp av gode venner, gode bilder og hyggelig pris skulle sikre hurtig avsetning. Trodde vi. 
Det kom en respons fra en mann som ville bytte i en Fiat 126  eller en Vespa 125. 
Jeg avslo begge alternativer. 126,en var en avløser av den gamle Fiat 500 i 1972. Jeg gadd ikke finne ut mer, det var ikke for å få et nytt kjøretøy det gamle ble solgt. 

Torsdag var vi i lag med flere andre nordmenn og spiste på  La Taverna di Pascalone i Latiano. Dette er gode venner av Geir og Anne Marie så vi har god kontakt med eierne. I løpet av samtalen kom drøset inn på at jeg hadde en APE til salgs. Meggi (kona til Pascalone) visste da om en mulig kjøper og ringte umiddelbart.  Jo, det hørtes interessant ut, jeg overtok samtalen og lovet mer informasjon med bilder via mail så fort som mulig 

Som sagt så gjort, fredag formiddag fikk jeg en mail avgårde til Jean og Linda, et belgisk par som bor i Latiano. Lørdag morgen kom svar at de ville kjøpe men jeg måtte levere i Latiano i dag, de dro til Belgia i morgen.   

Her gjaldt det om å smi mens jernet var varmt. Frokost i en fei før jeg dro på meg Hå-bunad og skulle avgårde. Men det var plent umulig å få startet APE'n. Gode venner ble kontaktet og forespurt om mulighet til skyvehjelp.  Positivt svar medførte skyvehjelp. Etter noen titalls meter ropte Gaute og spurte om jeg hadde åpnet bensinkranen. Pinligt. Med store bokstaver!
På med bunaden igjen og avgårde. 

Det gikk som en drøm. I fem kilometer, så døde motoren nesten helt. Men kom seg, hostet og dro ivei igjen. Etter nye tre-fire kilometer var det ny nær døden opplevelse. Jeg skulle kjøre over tre mil og begynte å bli bekymret.
Jeg forsto etterhvert at det var noe galt med bensintilførselen for den startet når den hadde stått et par minutter. Slik fortsatte det med kortere og kortere avstand mellom stoppene og lenger og lenger pause for hviling. Når jeg kom opp mot hovedveien mellom San Michele og Latiano var det helt slutt og jeg spurte Geir om slep. Han kom og vi ble enige om å dra inn til bilverksted i San Michele. 
De hadde ikke tid, det var for travelt, men jeg ba nesten på mine knær og etterhvert sjekket de opp forgasser og bensinfilter. Filteret var nesten helt tett. De renset og satte sammen igjen. 

Videre gikk det nesten en kilometer før det var stopp igjen. Tilbake til verksted, men da fikk jeg beskjed om å vente til tirsdag. De hadde ingen mulighet til å gjøre mer i dag.
Da fungerte APE'n sånn noenlunde og vi forsøkte å komme oss til Latiano. Det gikk med en pause, men motoren stoppet noen ganger men startet igjen før det var hel stopp med rullingen. En gang stoppet den helt og lot seg ikke starte. Jeg ventet litt og løp den i gang og det gikk. Så kjørte jeg med lite gasspådrag og kom fram til kjøperen.  
Han var ikke hjemme og vi forsøkte å ringe. Kom til telefonsvarer. Geir hadde et annet nummer og jeg forsøkte det. Jeg oppdaget at det gikk til fasttelefon og gikk bort til ytterdøren for å høre om det ringte inne. Da oppdaget jeg at det var en dame innenfor. Hun hadde ikke hørt at jeg banket på første gang for hun støvsuget. 
Det var Linda, Jeans kone. Han var og handlet.

Vi forsto snart hvorfor APEn hadde falt i smak. Det var firfisler overalt - kunstige altså. Bilder, malerier, sementavstøpninger etc. Det var tydelig at han var hektet på fisler.

Til slutt kom han hjem og fikk en gjennomgang av APE's finurligheter. Pluss en liten prøvetur. Jeg fortalte om problemene og sa at han kunne få den for 100 € mindre enn det den var opprinnelig avertert for på Subito på grunn av at den måtte på service for å virke som forventet. 
Kontrakt ble skrevet og nøkler overlevert. Sofie må antakelig  signere noen dokumenter men vi ble enige om  i så fall skulle det skje etter 5. april når jeg er tilbake i Norge.

Han var så stupforelsket i APE'n at han godtok alle ting og betalte med et salig smil. Hvordan han i ettertid skal få den omregistrert og forsikret er heldigvis ikke vårt problem.  Belgia er jo med i EU så kanskje er det lettere for dem. 
De hadde en sønn som fylte år 16. august og skulle feire i Latiano så APE'n skulle være en overraskelse til ham. 

Nå er APE'n plassert i sitt nye hjem.
Takk for alle gleder og gode opplevelser. 
Det har kostet en del, men har vært verdt alle €€€€.

tirsdag 22. mars 2016

Vedaskog? Nei ikke akkurat

I fjor var jeg mye alene her i Villa Serena. Og det er en ting jeg ikke gjør når jeg er alene og det der trefelling.
Dermed var det relativt lite ved på lager når jeg kom tilbake nå i begynnelsen av mars. Med temperaturer som en sen norsk vår, må det fyres på en eller annen måte. Vi har to varmepumper, en i stuen og en på soverommet. Men å kjøre på strøm når man har vedovn blir liksom ikke det samme.

Når stabelen hadde minket faretruende tok jeg derfor en tur opp til Franco, samme person som vi kjøper vann fra. Om vinteren er det lite vannkjøring og da driver de på med vedhogst i stedet.

Franco var ikke hjemme og jeg kjørte derfor opp til der hvor sønnen Orazio har travhester. Eller mer riktig; hadde travere. Stallen var jevnet med jorden og ingen hester var å se.
Dette er på baksiden av bygningene og når jeg returnerte stod det en gammel kone, mor til Franco og matet hunden som sto - som vanlig her, i en kort kjetting foran hundehuset. Jeg hilste og spurte etter Orazio. Nei, han var ikke her, men Franco var til stede. Bare kom inn var beskjeden.
Inn det bar i et lite hus med ett rom, avdelt med noe som så ut som gamle lakener slik at det ble to rom. Ett vaklevorent kjøkkenbord og to stoler, et gammelt kjøleskap og en komfyr var innredningen. Om jeg ville ha kaffe? Jo, det kunne smakt med en dråpe på formiddagen.
Etterhvert kom Franco - eller Franca som hun kalte ham på sin dialekt.  Når gamle folk her ute på landet snakker sin dialekt er det bare å lukke ørene og ikke engang prøve å forstå. Det er såvidt det er dialekt, det er nok rettere å kalle det et eget språk.

Det ble en smule "smalltalk" selv om gamlemor, som sikkert var nesten 90, var vanskelig å forstå. Hun fortalte bl.annet at hun hadde ni barn. På spørsmål om hvor de hadde hatt plass til ni i dette rommet, ble det under latter forklart at de hadde et større hus også, som de ikke brukte nå lenger når hun var alene.

Jeg fikk til slutt framført mitt ærende; muligheten for kjøp av ved. Jo, Franco kunne ordne det. Spørsmålet om pris og mengde ble avgjort og jeg fikk forklart at veden var quercia. Jeg dro fram mobiltelefonen for å få Franco til å skrive inn vedsorten i oversettingsprogrammet, men jeg forsto at skriving og Franco ikke var kompatible størrelser. Jeg forsøkte andre veien og skreiv inn eik og fikk treff.
Jeg kommer i kveld var beskjeden jeg fikk før jeg dro hjem igjen. Kvelden både kom og gikk, men i dag formiddag litt før ni kom han med hjullasteren full med eikeved. Lasteren kommer ikke inn i porten så lasset ble tippet så langt det var mulig å komme med skuffa.


Ved av forskjellig dimensjon og lengde. Jeg så snart at alt måtte kappes og noe kløyves..

Her var det bare å dra fram trillebåra og få lasset flyttet nærmere vedstabelen.

Det be ti turer.







Fram med vedkløyver og motorsag og i løpet av dagen var mesteparten på plass og det var igjen mulig å komme ut og inn på eiendommen.


Litt soping så var alt som før.






Min bekymring om veden kanskje ikke var tørr nok ble gjort til skamme.
Tyngden kom nok av at det var tettvokst eik og ikke at den var spesielt fuktig.


I kveld kunne jeg gå ut og fotografere en nesten ferdig jobb. 



onsdag 16. mars 2016

BILFORSIKRING




Siden vi kjøpte bil i 2011 har vi hatt den forsikret hos Italsure/Clements/AIG. Det var dyrt sett i forhold til norske priser, men veldig rimelig i forhold til hva italienske forsikringselskap krevde på den tiden. Norsk bonusbekreftelse lo de bare av og prisen kunne være opp til tredjeparten av verdien på bilen - for kun ansvarsforsikring!
Når Geir ville kjøpe bil, kunne han ikke få den registrert siden han ikke har oppholdstillatelse, noe som vi har.
Derfor ble bilen registrert i mitt navn og forsikringen ordnet via samme selskap. 20. oktober kom Geir ut for et uhell og bilen ble etterhvert knokset. 9. mars tikket oppgjøret inn på min konto og ble videresendt til Geir.
22. mars skulle min bilforsikring fornyes. Jeg etterlyste kravet og etter en tid fikk jeg tilbakemelding på at de ikke lenger opererte i Italia. Jeg hadde fått et lite forvarsel, men da med beskjed om at de arbeidet med saken og at jeg dermed skulle forholde meg i ro. Selve den offentlige beskjed om nedleggelse kom en uke før utløpet av forsikringen!

Nå måtte jeg ut å kjøpe forsikring hos et lokalt selskap. Jeg håpet og trodde det skulle gå greit, i alle fall så det slik ut når jeg søkte etter tilbud på nettet. Faktisk så det ut som det selskapet vi har forsikret APE'n i kommer ut med rimeligste alternativ. Men, det nyttet ikke mye. Når jeg møtte opp og viste dem tilbudet jeg hadde fått på nettet, fikk jeg beskjed om at de ikke fant mitt nåværende selskap i sine systemer. De var tydeligvis ikke interessert i å gi meg et tilbud overhodet.
Måtte bare dra derfra med blanke ark igjen

Neste skritt ble å søke på nett igjen. Fant da et selskap; Prima.it som så ut til å kunne bli et alternativ. € 100 dyrere enn Sara som ikke ville ha meg, men ......
de er ikke lette å forstå. Det kom etterhvert tilbakemelding om at de ville ha endel dokumenter tilsendt. Noe de fikk.
Blant annet skaffet jeg meg en ny bonusbekreftelse fra Sparebank1 Forsikring. Der tro Solveig Maria Könz til og ordnet en bekreftelse i løpet av minutter. Om det virker er en annen sak.
Men, kom det noe mer fra Prima.it. Navnet skulle tilsi det, men de levde ikke opp til navnet.
Neste selskap; Quixo.it. Samme sak her, alt så bra ut, det var bare å betale. Stopp igjen. Betalingen ble ikke godkjent, det måtte ventes på respons fra dem først. Iflg. SMS'er skulle det komme respons i løpet av timer.
"Timer" er et tøyelig begrep i Italia i hvert fall.  Etter 36 slike ba jeg om hjelp fra Maurizio, naboens svigersønn. Han lå hjemme og var syk, men skulle forsøke å kontakte sin agent.  Mens han jobbet med det, kom jeg på at jeg ville snakke med firmaet der jeg hadde kjøpt bilen i sin tid. Satte Maurizio på vent og dro til Ceglie. Og fikk forsåvidt hjelp.
Der ble jeg henvist til Generali i Francavilla Fontana. Når jeg kom dit ventet de meg og selvsagt ville de hjelpe.
Dokumenter ble ordnet, kredittkort dratt og forsikringen var i orden.

Det var mye dyrere enn både Prima og Quixo. Men, de kunne fryse prisen når jeg dro til Norge. Dermed får jeg to år for prisen av ett og plutselig var de billigst.

Nå kan jeg slappe av, Fire dager før den gamle forsikringen utgår.

Som en liten kuriositet; jeg skal få installert en "svart boks" i bilen. Det er historikk på hastighet og kjørestil og skal etter sigende hindre arrangerte ulykker. Noe som igjen koster både forsikringselskap og samfunnet store summer. Forøvrig er installering gratis og allerede når forsikringen avtales får man rabatt.

Siden vi er inne på Italia og biler. Kos dere med videoer av Fiat S76. 1911 modell med 28,5 liters firesylindret motor.
Det var en tilskuer nylig som fortalte om å bli fysisk slått overende og svidde øyenbryn når den rullet sakte forbi..

mandag 14. mars 2016

Italienske rørleggere etc.

Lørdag er markedsdag i Ceglie. Siden jeg allikevel måtte til byen for å handle litt, gikk jeg gjennom markedet.
Allerede på første stand ble jeg stoppet av eieren som kom ut og håndhilste og ønsket meg "Bentornato" - velkommen tilbake.
På denne tiden av året er det få handlende i forhold til når det blir sol og sommer, så turen gjennom markedsområdet og til bakeren gikk fort.
Hos bakeren får jeg kun ett spørsmål: Uno?. De vet hvilket brød jeg kjøper og er stolte av det. Spørsmålet er i grunnen unødvendig det også, jeg gir beskjed hvis jeg vil ha to brød eller andre bakervarer. Ellers er de interesserte i hvordan det er i Norge, særlig hvor kaldt det er. Forøvrig satt bakeren selv i bilen sin og skulle dra avgårde akkurat når jeg kom. Han stoppet bilen, kom ut og håndhilste og spurte hvordan det gikk.


Lørdag kom også Arcangelo - erkeengelen. Han er rørlegger og skal skifte blandebatteriet i dusjen. Vi har et slikt blandebatteri nå;

Og vi vil gjerne heller ha et som er likt det vi bruker i Norge; et termostatstyrt.

Med den typen vi har er det fort gjort å komme borti, noe som i beste fall medfører kaldt vann, i verste fall skålding.
Arcangelo ville bare kontrollere hva jeg mente og se tilstanden ellers. Fire fliser må hugges i stykker. Heldigvis har jeg liggende en stabel fra den tid da badet ble flislagt. Han ville også skaffe blandebatteriet selv. "kundene går  ofte for  lav pris, noe som medfører dårlig kvalitet" var hans påstand. Det har han ganske sikkert rett i. Mandag en gang mellom 12 og 13 kommer jeg og gjør jobben var beskjeden han ga før han dro avgårde. Jeg er redd at denne rørleggeren vil presentere en regning som ikke bare er en smule større enn den som kom på fredag.
Så skjedde noe utrolig. Jeg fikk telefon fra Pamela mandag formiddag med spørsmål om jeg var hjemme. De ville komme nå!
Utrolig fordi italienere og tidspunkter normalt ikke er kompatible begreper.
Allerede 11:45 hadde de begynt å jobbe. D.v.s. det var bare en som jobbet. Arcangelo dro tilbake til byen for å gjøre en annen jobb. Det er heller ikke plass til begge inni dusjen så det var forsåvidt helt greit.



Halvannen time senere var hele jobben gjort.



Det gjenstod bare for meg å vaske golv og vegger, støvsuge tepper og slikt.



Jeg tror jeg tier stille om prisen. Dere blir bare misunnelige.

fredag 11. mars 2016

Vann

Vi må kjøpe vann fra tankbil dersom det ikke regner nok. Og det gjør det sjelden. I alle fall når det skal vannes i potter og kar, samt i grønnsakhagen blir behovet stort.
video
Når det regner går det som regel ganske heftig for seg.

Når det minker sender vi SMS til Orazio som kommer relativt fort med en gammel lastebil med en 7-tusenliters tank på planet. Det må vi betale € 25 for. Altså ca 3,4 øre pr liter.

Det er alltid kjekt for Lucas hvis vi får vann mens han er på besøk.

De som bor en leilighet på 100 kvm i Stavanger betaler omtrent det samme dersom de er to personer.

Vi betaler ikke noe for avløp, dermed er den løsningen vi har i Italia med tankbil faktisk billigere enn i Stavanger!
Avløp innenfra havner i septiktank. Denne er uten bunn og blir dermed aldri full. Vann fra hustaket havner i cisternen.

Det finnes et rør fra cisternen for å ta hånd om overvann. Hvor dette havner har jeg ikke klart å finne ut av. Kanskje finnes det en skjult cisterne under garasjen eller et annet sted?

De som bor i byene er tilknyttet det offentlige nettet. Det er ikke mer vann eller mer regn i byene så vannet får de fra naboprovinsene. Det ligger akvedukter nedgravd i kryss og tvers over Puglia. I og med de er nedgravd og overflaten er gjort tilgjengelig for ettersyn brukes de også som sykkelstier og til spaserturer. Turistmyndighetene skryter av at det er 500 km sykkelsti tilgjengelig. Uten biltrafikk og gjennom fredelige områder.


Som du ser, man risikerer ikke å møte biler.

Når man kjører langs landeveiene i Puglia ser man ofte at det står biler parkert med bagasjerommet åpent. Folk er ute for å fylle drikkevann fra akvadukten som har tappestasjoner i nærheten av der hvor offentlig vei krysses.

Slike tappestasjoner finnes også spredt omkring inne i byene.  (bilder fra Google maps).

Er man så heldig å bo nede på flatlandet er egen brønn en mulighet.

Imidlertid kan det fort dukke opp et problem som man ikke har med vannverket i Norge.
For å vann fra cisternen og inn i hus, må det pumpes opp via slange.
I går kveld sluttet systemet hos oss å virke. Pumpa gikk og gikk, men det kom ikke vann fram til kranene.
Jeg kunne raskt forstå at det måtte komme falsk luft inn et sted på slangen. Jeg tok en liten videosnutt med mobilen og dro til Villa Castelli der firmaet Argese der Nicole og Antonio er bare velvilje. Kan skjønne vi skal hjelpe deg var omkvedet. Kart ble tegnet og det ble bestemt at så snart det slutter å regne, så kommer vi.
Utpå dagen kom Antonio i Mercedesen sin trillende inn. Sjekket forholdene og fant ut at han bare ville skjøte den biten på slangen som lekkasjen var på. Han hadde ikke med reservedeler og dro tilbake for å hente koblingstusser og en slangebit.

Etter en times tid totalt var det hele fikset og oppgjørets time var inne.
Forlangende var på hele € 20,- Inklusive 40 km kjøring.

Nå er det bare for meg å pakke inn slangen i noe gammelt tøy slik at den ikke blir liggende og gnikke på gulvet når pumpa stopper og starter.


tirsdag 8. mars 2016

Tilbake i Paradiset

Endelig sier noen, andre spør hva i all verden skal vi der så tidlig på året.

Det begynte nokså tidlig etter at Geir sin bil kom ut for stålgjenstand i veibanen. Noe som resulterte i at Opelen  ble kondemnert og nytt transportmiddel måtte skaffes. Geir var heldig, en sønn hadde en gammel "verdiløs" Audi 80 1992 modell stående. Etter EU-kontroll var foretatt og mangler rettet på var Audien klar for nye eventyr. Jeg tilbød meg å være copilot og selv om Geir syntes at begynnelsen av mars var et godt starttidspunkt, var det da allerede for sent å trekke seg.
Fordelen er at med bil gis det mulighet til transport av gjenstander og utstyr som det er bedre bruk for på en eiendom i Puglia enn en leilighet i Stavanger.

Fredag ettermiddag dukket Geir opp og den tildelte plass ble fylt opp og vel så det. Bergensfjord stod for første etappe fra Risavika til Hirtshals og eventyret kunne begynne.
For oss mennesker er 24 år i beste ungdomstid, men for biler er ungdommen overstått og vel så det.
Man kan trygt si at starten på turen gikk i et bedagelig tempo. Mange hadde advart mot overmot og tung høyrefot og det tok vi oss ad notam.
Vi, d.v.s. Geir hadde lagt en plan om at vi skulle bytte på sjåførjobben hver tredje time. Jeg hadde et annet forslag; Jeg kjørte gjennom Danmark, han tok seg av Tyskland, Jeg overtok i Østerrike og Geir avsluttet med Italia. Mitt forslag falt på steingrunn.

Vi kjørte til sjåføren var trett, byttet sete og kjørte til den sjåføren var trett og klar for nytt bytte. Det fungerte optimalt selv om det ble en del avvik fra begges planer.

Litt turfakta;
Totalt kjørte kilometer; 2626
Total tid i bevegelse; 27 timer 22 min.
Gjennomsnittsfart; 96 km/t. (bare regnet når vi var i bevegelse)
Etterhvert som vi kom lenger og lenger sørover ble den gamle bilen yngre og yngre. Responsen på gasspådraget ble bedre og tungpustetheten i oppoverbakkene ble mindre. Det er tydelig at bilmotorene har godt av en langtur.
Vi startet ca kl. 08.15 lørdag morgen i Hirtshals og var framme i Villa Serena kl. 17:30 søndag kveld.

Føret var forsåvidt greit. Det var flere regnbyger og når vi nærmet oss Brennerpasset (1320 m) ble regnet kvitt. Audien tok med seg noe på turen, det oppdaget vi senere når vi fylte drivstoff.
Det er strenge regler for hvordan kjøretøy skal utstyres om vinteren i Italia. Langs superstrada'en stod stadig slik tekst på informasjonstavlene.


Selv om vi, mot mine intensjoner diskuterte både politikk og religion underveis, skiltes vi som venner. Selv om våre utgangspunkt på sistnevnte tema er vidt forskjellige.
Vel hjemme med alt pikkpakk båret inn, ble bilen vår forsøkt startet. Uten suksess. Vedlikeholdsladeren hadde tatt kvelden og første ærend mandag morgen ble å få tak i lader slik at bilen kan brukes. Heldigvis har vi fortsatt APE'en som ikke trenger strøm for å fungere.
Det viste seg å være en sannhet med modifikasjoner. Ikke for mitt bare liv klarte jeg å starte den.
Nabo Pasquale har lader og etter en kort hilsen og en kaffekopp bar det hjem for å lade. Det tar tid. Og huset er tomt for mat, bortsett fra noen gamle tørre kjeks. Kaffe er det råd å lage, men det er det hele.
APE'en synger nok på siste vers i vårt eie. Det har vært morsomt, men når mopedbilen skal forsikres forsvinner gleden.  Det blir nok å legge en annonse på Subito.it for å forsøke å få igjen det vi har brukt på den. Det er slett ikke umulig at det går. (Time will show, fylg med i neste bolken)

Villa Serena bærer tydelig preg av fravær.
Både inne og ute. Seks og en halv måned uten bruk viser igjen. Ute med løv og graps som vind og vær har brakt til oss. Inne med fuktighet og døde insekter og deres etterlatenskaper av forskjellig slag.
Det blir nok bra om en stund. Problemet er strømtilførselen.  Det er nemlig slik at vi har kun 3,5 KW tilgjengelig. Bruker vi mer, slår hovedsikringen ut. Vi kunne fått høyere kvote, men det koster skjorta og vel så det. Derfor blir det forsiktig oppvarming til å begynne med. Bare en varmepumpe om gangen, kjøleskapene og varmtvannsberederne etter tur. Etter et døgns tid med heftig vedfyring i tillegg var det verste overstått.
Da er det støvsuging og vasking for å få hjemmet noenlunde presentabelt til våre venner oppdager at huset er bebodd igjen og kommer innom.

Så må jeg komme inn på det som er vanskeligst å skrive om.
Jeg er alene her. Min kjære Sofie er igjen i Norge.
Våre nærmeste venner i både Norge og Italia er informert om at Sofie har fått nyreproblemer. Noe som betyr at hun ikke kan dra til Villa Serena. Hun må derimot være hjemme og foreta dialyse mens hun venter på at en donor dukker opp med et bedre alternativ. For de som vil vite mer, slå opp peritoneal dialyse på nettet.
Dermed blir sesongen her tilnærmet slik som den var i fjor. Sofie i Norge, Livar i Italia, men med ferieturer til Norge med jevne mellomrom.
Jeg kunne skrevet mye mer, men lar det bli med dette.

Jeg kjøpte ny GPS hos Clas Ohlson for en tid siden, en Garmin nüvi 55. Der er det mulig å laste ned forskjellige stemmer til enheten. Jeg har bl.annet lastet ned Garmins egen stemme. (engelsk)  Den er ikke som man forventer. Underveis kommer det kommentarer på kjøringen! "You're amazing", "I know where I'm going, do you?", "I'm thirsty, can I get a bottle of water". En gang underveis trodde vi nesten ikke våre egne ører. Plutselig kom det sang fra GPS'en. "On the road again . . . etc." Litt falskt, men til stor muntrasjon.

Mandag morgen begynte jeg med å få hus og hjem i stand.
Huset er tomt for alt på matfronten og så lenge bilen stod til lading kom jeg ikke av flekken. Samtidig står bilen parkert foran døren inn til lagerrommet i garasjen. Dermed kommer jeg ikke inn dit for å få tak i nødvendige ting til renhold slik som feiekoster, vannslange, bensin til plenklipperen og APE'n. Det er nokså høyt gress som må forseres for å komme til vedstabelen.
Det er rart så mange ting som henger sammen.
Heldigvis har nabo Pasquale lader og etter et par timer kunne jeg får gang på bilen.
Rett etter hjemkomst kom Pasquale for å sjekke hvordan det gikk. Da kunne han få tilbake laderen. Men det var ikke gjort med det. Når det er fyr i bakerovnen hos dem, drypper det på meg. I dag kom han med nystekt foccacia og en pose egg.

Endelig kom jeg inn i lagerrommet. Og kunne konstatere at bensinkannene var tomme. Heldigvis får vi påfyll av ny tid hver dag. Ulempen er siestaen. Om man må ha noe akkurat nå, må man bare smøre seg med tålmodighet for når det er siesta er alt stengt. Akkurat siesta er den delen av livet her i Puglia vi sliter med. Vi er vant til at i Norge er butikkene åpne fra morgen til kveld. Da trenger vi ikke planlegge slik som her. I tillegg vet vi aldri helt sikkert når de stenger og åpner midt på dagen. Det kan være stengt mellom 13 og 17, eller 14 og 18. Eller 12.30 til 16:30 Eller det kan være som banken, åpent fra 08:30 til 13:00 og fra 14:30 til 16:00

Det tar nok flere dager med jobbing før eiendommen er presentabel. Men det er bare koselig.Et døgn etter ankomst ser det hele bedre ut. Inne er det noenlunde varmt i de rom som brukes, ute ser det også litt mer hamslig ut.

Tirsdag hadde både APE'n og villdyret (tohjulstraktoren) stått ute i sola og kost seg. Det som var umulig på mandag - starting, gikk problemfritt for begge et døgn senere.


Bloggarkiv

Følgere