Likør

Vi har mye frukt og urter på eiendommen. Eller rettere sagt, vi hadde i alle fall før brannen i høst. Noe av det som vokser og gror havner til slutt i produksjon av likør.  Når det er sagt, volumet av produksjon overstiger volumet av konsum.  Slik er det ofte med hobbyer. Det har lett for å ta over.

Det kreves fire ingredienser for å lage likør. Smaksgiver, det være seg frukt eller urter, sukker, vann og sprit.  Sukker og sprit må kjøpes. Sukkerprisen i Italia er omtrent som i Norge, men spritprisen er på et annet nivå.  I Norge er literprisen på 60% alkohol minst kr 620.- Her i Italia får man kjøpt 96% til € 10 pr liter. (11 ganger så dyrt i Norge med dagens valutakurs)

Råstoffet som jeg har brukt til nå er;

Aprikos, moreller, epler, pærer, morbær, valnøtter, rosmarin, villappelsin, sitron, laurbær, vill fenikkel, mele cotogne (kvede), kaktusfiken, plomme, johannesbrødfrukt, granateple og granskudd (tatt med fra Norge).

Frukt, bortsett fra appelsin og sitron, blir som regel kjørt gjennom saftsentrifuge for å få mest smak og minst avfall, men urtene får bare ligge på sprit. Appelsin og sitron, der brukes stort sett bare skallet.

Etter å ligget i sprit noen dager eller uker alt ettersom, blir det tilsatt sukkerlake. Denne varierer i sukkerinnhold alt etter hva slag likør det skal bli, men personlig liker jeg ikke at det blir for søtt.

Deretter skal det siles. Først grovsiling gjennom kaffefilter, deretter legges en bomullsdott i trakten og det siles på ny. Dette siste tar tid.

Så er det lagring. Jo lenger jo bedre. Nå i høst hadde jeg ettersyn og så at noen av flaskene som har stått noen år hadde fått bunnfall. Dermed ble det ny siling, forhåpentlig for siste gang.

Som sagt, produksjon overstiger konsum og jeg har brukt å gi bort flasker som vennegaver. Bl. annet har Pasquale fått likør av Mele Cotogne. Det falt såpass i smak at året etter kom han med en kasse frukt siden han hadde sett at våre busker hadde liten avling,  og spurte forsiktig om jeg hadde mulighet til å lage litt mer slik at det kanskje falt mer i hans vei...

Noe det selvsagt gjorde.

Noe havner på peishyllen i fine keramikkflasker.

Mens andre havner på bakrommet i påvente av forfremmelse.

I år blir det lite eller ingen ingen produksjon. Urtene har stort sett brunnet opp, Mele Cotogne har få frukter og de andre fruktene var modne når vi ikke var her.  Men det kommer flere muligheter hvis vi lever og har helsa.

Litt jobbing og litt mat.

Slåmaskinen er ankommet og montert. Det er alltid en prøvelse når noe skal leveres på døren her i området.
Klok av skade har jeg fått laget en kjøreanvisning på italiensk. I klartekst med hvor man skal svinge til høyre eller venstre og nøyaktige avstander.  Dette er lagret som et googledokument som alle med linken kan få tilgang til.
Så også når jeg bestilte slåmaskinen. Flere steder anga jeg linken og forklarte at dette dokumentet bør printes og festes på esken slik at budfirmaet kunne finne fram. Det ble bekreftet av firmaet at det hadde de gjort.
Torsdag midt på dagen ringte firmaet og sa at budfirmaet var på vei til meg. Når jeg sa at jeg ikke var hjemme før om en halv time var det helt ok. Vel hjemkommet ble det venting og venting før jeg ringte selger og etterlyste. Da fikk jeg vite at budfirmaet hadde gitt opp og dratt sin kos.
Hvis jeg kunne ringe dem i morgen etter 9 og avtale så skulle det nok gå bra. Telefonnummer fikk jeg på mail. Jeg sendte en ny veibeskrivelse på sms og forsøkte å ringe fredag kl. 09.00. Telefonnummeret var ikke aktivt sa stemmen..... Ny kontakt med selger. Han sjekket og ringte tilbake og spurte om jeg kunne stille ved gravplassen i Ceglie kl. 12 så skulle budfirmaet komme dit. Men jeg måtte bekrefte med SMS til sjåføren først. Telefonen hans kunne visst bare brukes til SMS, ikke samtaler. Når jeg så sjåføren ca 12:30 forsto jeg at å lære en slik person å ringe eller motta samtaler nok kunne by på problemer.
Et par timer etter hjemkomst var dyret montert og prøvestartet.

Men den blir nok ikke satt i arbeid før neste år. Vi trodde at det hadde regnet og at graset sto mannshøyt. Det stemte ikke. Det har ikke regnet siden mai fortalte Pasquale.  Men så begynte det å regne litt i dag og da blir det bare gjørme om jeg skulle prøve å komme utpå for å hente litt småstein.

Pasquale klaget også over årets avlinger. Eller mer mangel på sådanne. Han kunne fortelle at det nesten ikke var oliven hos noen i Puglia. Tomater og vindruer var det også smått stelt med. Får nok passe på å kjøpe fjorårets olivenolje så man ikke blir helt ruinert. Etter at vi kjøpte hus her har vårt oljeforbruk skutt i været. så nå varer en fem-literskanne ikke så veldig lenge.  

Fredag kveld dro jeg til Torre Canne for et måltid på en velkjent sjømatrestaurant. Terje og Geir stilte også opp, sistnevnte som sjåfør.

Det er kanskje ikke snilt å vise bilder, men jeg tar sjansen.

Om det kan være noen trøst, på hjemveien ble det høljeregn og torevær....

Det er ikke alltid at reisen er halve opplevelsen.

Denne gang hadde jeg bestilt billetter i god tid for å få best mulig reisetid og pris. Ikke minst siden det var to andre rogalendinger som også skulle reise samme dag og jeg ville gjerne ha reisefølge.

Ikke lenge etter bestilling ble min billett endret. Senere avgårde og tilsvarende senere framme ble resultatet til slutt.
Når reisedagen opprant viste det seg at flyet fra Stavanger kom sent inn og ble dermed ca en time forsinket på ruten til Amsterdam.
Opprinnelig hadde jeg 50 minutter på å nå neste fly, så selvsagt nådde jeg ikke den avgangen. Det tikket inn en SMS om at jeg var ombooket til et fly via Milano neste morgen. Det likte jeg dårlig så jeg skyndte meg til transferdesken for om mulig få en bedre løsning.

Det ordnet seg til slutt ved hjelp av en nødløgn og verbal smøring av saksbehandler. I tillegg til voucher på 10 euro til mat ble det ordnet slik at jeg kom med flyet som skulle dra 16.30
Det var nok verre med reisefølget på ca 40 personer fra Stavanger som skulle på tur til Castellabate. De skulle reise ca 4-5 timer med buss fra Roma. Noen få kom med samme fly som jeg, men de fleste måtte ta et senere fly.

Dette flyet var også forsinket. Ikke mer enn en god halvtime slik at jeg hadde god tid til siste fly.
På flyet til Roma hadde jeg sete ved siden av Leoluca Orlando, ordføreren i Palermo. Han har ikke hoppet over mange måltider i sin tid, så det var en beklemt følelse under mye av turen. Han kunne fortelle at han hadde vært i Stavanger i forbindelse med Kapittelfestivalen og var ganske forskrekket over været i Norge. Han visste ikke at den norske sommeren skjedde i september i år.

I Roma ble det ennå en spesiell opplevelse. Når jeg sto i boardingkø ble jeg ropt opp og måtte henvende meg i skranken. Der fikk jeg forklart at jeg måtte bli med og åpne den innsjekkede kofferten. I egen bil bar det avgårde til området for omlasting av bagasje. Der ble jeg møtt av bevæpnet politi og vakter. Jeg måtte bli med på et lite kontor og åpne kodelåsen. Deretter ble jeg beordret vekk mens vakter sjekket innholdet. De fant en flaskeåpner som kunne minne om et våpen. Når det var avklart var det til flyet med både meg og koffert. Det ble nesten som om jeg var VIP. Det var greit å vite at kofferten kom fram sammen med meg for en gangs skyld.

Onsdag kunne jeg endelig ta matrikkelen i øyesyn. Jeg hadde sett for meg at gras hadde vokst opp på grunn av regn, men det har visst ikke regnet en dråpe etter brannen. Det blir mye jobbing med å få ting i orden framover.
Her var det i sin tid en vedstabel med tak over.


Taket var metall lagt over bjelker av tre. Nå må det få metallbjelker i stedet.

 Dette var et hønsehus. Det var bygd av tre. Tre og brann er ikke en god kombinasjon. 

Dette blir ikke gjenoppbygget i første omgang. Vi må først få en avgjørelse om lengden på opphold i framtiden. Det er avhengig av hvor mange som stiller som donorer.

Baksiden av garasjen har vært dekket av mannshøy bjørnebærhekk. Nå er det endelig mulig å komme til å pusse og kalke murveggen. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. 

Som et lite tillegg;
2. august skrev jeg om Sofies helseproblemer. Nå har det blitt bekreftet at alle kirurgiske inngrep (og det har vært mange) har medført at hun er fri for føflekkreft og skal tilbake i transplantasjonskøen for å få en ny nyre. Gi melding til dine nærmeste at du er donor så kanskje mange liv kan reddes eller noen medmennesker kan få lenger levetid. 
Lurer du på om du kan brukes? En lever kan transplanteres til to, nyrer til to, lunger til en, øyelinser til en eller to, hjerte og lunger til to. Opp mot syv personer kan få ett bedre og lengre liv hvis du forteller dine nærmeste om at du er donor!