onsdag 27. september 2017

Det er ikke alltid at reisen er halve opplevelsen.

Denne gang hadde jeg bestilt billetter i god tid for å få best mulig reisetid og pris. Ikke minst siden det var to andre rogalendinger som også skulle reise samme dag og jeg ville gjerne ha reisefølge.

Ikke lenge etter bestilling ble min billett endret. Senere avgårde og tilsvarende senere framme ble resultatet til slutt.

Når reisedagen opprant viste det seg at flyet fra Stavanger kom sent inn og ble dermed ca en time forsinket på ruten til Amsterdam.
Opprinnelig hadde jeg 50 minutter på å nå neste fly, så selvsagt nådde jeg ikke den avgangen. Det tikket inn en SMS om at jeg var ombooket til et fly via Milano neste morgen. Det likte jeg dårlig så jeg skyndte meg til transferdesken for om mulig få en bedre løsning.

Det ordnet seg til slutt ved hjelp av en nødløgn og verbal smøring av saksbehandler. I tillegg til voucher på 10 euro til mat ble det ordnet slik at jeg kom med flyet som skulle dra 16.30

Det var nok verre med reisefølget på ca 40 personer fra Stavanger som skulle på tur til Castellabate. De skulle reise ca 4-5 timer med buss fra Roma. Noen få kom med samme fly som jeg, men de fleste måtte ta et senere fly.

Dette flyet var også forsinket. Ikke mer enn en god halvtime slik at jeg hadde god tid til siste fly.

På flyet til Roma hadde jeg sete ved siden av Leoluca Orlando, ordføreren i Palermo. Han har ikke hoppet over mange måltider i sin tid, så det var en beklemt følelse under mye av turen. Han kunne fortelle at han hadde vært i Stavanger i forbindelse med Kapittelfestivalen og var ganske forskrekket over været i Norge. Han visste ikke at den norske sommeren skjedde i september i år.

I Roma ble det ennå en spesiell opplevelse. Når jeg sto i boardingkø ble jeg ropt opp og måtte henvende meg i skranken. Der fikk jeg forklart at jeg måtte bli med og åpne den innsjekkede kofferten. I egen bil bar det avgårde til området for omlasting av bagasje. Der ble jeg møtt av bevæpnet politi og vakter. Jeg måtte bli med på et lite kontor og åpne kodelåsen. Deretter ble jeg beordret vekk mens vakter sjekket innholdet. De fant en flaskeåpner som kunne minne om et våpen. Når det var avklart var det til flyet med både meg og koffert. Det ble nesten som om jeg var VIP. Det var greit å vite at kofferten kom fram sammen med meg for en gangs skyld.


Onsdag kunne jeg endelig ta matrikkelen i øyesyn. Jeg hadde sett for meg at gras hadde vokst opp på grunn av regn, men det har visst ikke regnet en dråpe etter brannen. Det blir mye jobbing med å få ting i orden framover.

Her var det i sin tid en vedstabel med tak over.


Taket var metall lagt over bjelker av tre. Nå må det få metallbjelker i stedet.

 Dette var et hønsehus. Det var bygd av tre. Tre og brann er ikke en god kombinasjon. 

Dette blir ikke gjenoppbygget i første omgang. Vi må først få en avgjørelse om lengden på opphold i framtiden. Det er avhengig av hvor mange som stiller som donorer.

Baksiden av garasjen har vært dekket av mannshøy bjørnebærhekk. Nå er det endelig mulig å komme til å pusse og kalke murveggen. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. 

Som et lite tillegg;
2. august skrev jeg om Sofies helseproblemer. Nå har det blitt bekreftet at alle kirurgiske inngrep (og det har vært mange) har medført at hun er fri for føflekkreft og skal tilbake i transplantasjonskøen for å få en ny nyre. Gi melding til dine nærmeste at du er donor så kanskje mange liv kan reddes eller noen medmennesker kan få lenger levetid. 
Lurer du på om du kan brukes? En lever kan transplanteres til to, nyrer til to, lunger til en, øyelinser til en eller to, hjerte og lunger til to. Opp mot syv personer kan få ett bedre og lengre liv hvis du forteller dine nærmeste om at du er donor! 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggarkiv

Følgere