Nabofest

Hvert år i august blir vi invitert av Grazia og Leonardo til nabo- og vennefest. Hvert år takker vi ja, selvsagt. Et par dager før var vi nedom med et brett øl som takk for invitasjonen.

De eier en feriebolig ca 5-600 meter fra oss, rett over veien fra Pasquale og Vita. I år hadde de bygget om pizzaovnen slit at de hadde ilegg av brenne fra utsiden og baking fra kjøkkenet. Slik slapp de å dra ved inn og aske ut  kjøkkenveien.  Det var bare ett lite problem. De hadde fått nye dører inn til ovnen og de hadde blitt laget med litt for liten margin. Når det ble varmt, utvidet jernet seg og døren kilte seg. Etter endel bending, trekking og hamring fikk de døren opp og bakingen kunne begynne.

Som før var det lagt ut menyer på bordet. Det nye var at det var flere småbord, ikke et langbord. Men for all del, hvert bord var beregnet på 10 personer - minst. Og vi talte mellom 35 og 40 personer til stede. Det var litt vanskelig å telle, folk beveget seg rundt, noen på kjøkken, andre la inn ved i ovnen fra baksiden, noen danset og andre bare minglet.
Som sagt, menyer. Håndskrevne menyer der man kunne velge fyll etter lyst. Og alle fikk minst en pizza hver. Jeg nevnte at i Norge bestilte vi en pizza som 3-5 personer delte. De trodde ikke sine egne ører. Jeg klarte en halv "Grande fratello" og Sofie samme mengde "Diavola" resten ble tatt hånd om av andre ved bordet vårt.

Det går mye drikkevarer når det er varmt og mange mennesker. Som sagt, vi hadde tatt med øl, en annen hadde tatt med egenprodusert rødvin. Han laget 3-400 liter årlig og delte av sitt overskudd av god vin.
Kjøling av drikkevarene ble løst på to måter. Hvitvinen ble pakket inn i plastposer og lagt i en bøtte. Denne ble i god tid senket ned i cisternen der det er kjølig. Øl og brus ble avkjølt i isvann.

Etter pizza var det servering av frukt.


Og her i området betyr det druer,

 fiken og fico d'india. (kaktusfiken)

Hele tiden runget musikkanlegget med italiensk musikk. Her var det lite som vi kjente igjen. Og folk danset. Hvert musikkstykke hadde, etter som vi så, sin egen dans med spesialtrinn og bevegelser. Ikke pardans, men mer det som vi kanskje vil kalle linedans.
Men også Pizzica, den lokale folkedansen som alltid imponerer. Ikke minst når vi så ungjentene hive seg utpå  og viste sine rytmer som gjorde oss gamlinger en smule avindsjuke på undommens livsglede.



Pizzica danses av  både de gamle, de unge og de yngste.

Og mange danset det som minnet mest om linedans. Med forskjellige trinn for hver melodi.