Vedlikehold III

Hus må males. I alle fall må de det i Norge.
Hus i Italia, i alle fall her i Puglia må (bør) også behandles. Her er ikke maling eneste alternativ. Hus av betong og stein kan også kalkes.

Kalk som brukes kjøper vi i Villa Castelli og betaler € 2,50 for 25 kilo. Da får vi kalk av ypperste kvalitet. Sekkene inneholder kalk som har en konsistens omtrent som tannpasta. Produktet tynnes med vann og males på veggen. Det som da skjer er en kjemisk reaksjon med oksygenet i luften slik at kalken tilbakedannes til kalkstein.  (Kalkstein (CaCO3) brennes  og frigir CO2 og danner CaO (brent kalk) Ved tørking reverseres prosessen)  og vi sitter igjen med CaCO3)
Dette avsnittet var mannfolkprat.

I år som for to år siden fikk vi Francesco Santopietro til å hjelpe oss. I løpet av få dager var huset kalket. Det som gjenstod var gittrene foran vinduene. To var malt i fjor, men resten var fortsatt røde etter maling for flere år siden. Francesco ble utstyrt med pusseutstyr og etter to dager var alle vinduer, dør på baksiden og trappegelender pusset ned. Det som hadde vært rødmaling på jern ble nå rødmaling på Francesco.


Når det vaskes og pusses og kalkes og males må der ryddes først. Blomster i krukker og kar må fjernes fra husveggen. Samtidig fikk jeg brukt en høytrykkspyler som tilfeldigvis stod lagret i vår garasje, til å vaske hele uteområdet. Det har ikke vært så rent så lenge vi har hatt huset her.
Men allikevel må Sofie til med feiekosten...

Ellers er planleggingen til feiringen av fødselsdager den 10. august i full gang. 44 innbydelser er sendt og de fleste har sagt i fra at de kommer.
Vi skal gjøre det enkelt. Et firma i Ceglie skal stå for catering. Vi har vært og snakket om hva som skal være på menyen og fått sånn noenlunde prisoverslag. Heldigvis har vi også fått hjelp fra de innfødte til å sette sammen et passe utvalg.

Det kunne lett gått galt avsted hvis vi skulle forsøkt oss på dette.

Selv skal vi kun skaffe drikkevarer (og parkeringsplass) Vi gleder oss.

Cave di Fantiano og mere til

Cave di Fantiano er et must for oss som tilbringer tid her i det østlige Italia. Tidligere var det et steinbrudd der de tok ut den lokale bygningstein "tufo" som er en porøs bergart som stammer fra vulkanske utbrudd. Etter at steinbruddet ble nedlagt ble det bygget et utendørs teater på området. 

Det står igjen en del som ikke hadde god nok kvalitet til å bli bygningsmaterialer, det gir en spesiell stemning.

Især om kvelden når lyssettingen gjør det hele magisk.

 Vi har oppdaget at det finnes en nettside som det meste som skjer i området annonseres på. 
Der  oppdaget vi at Verdi's La Traviata skulle oppføres den 16. juli. 

Geir og Anne Marie ble kontaktet og spurt om de ville bli med. Og de ville de. Dermed ble turen tatt til Grottaglie for innkjøp av to billetter til oss og fire til Hausken og deres gjester. 
Helgen før tildragelsen fikk vi beskjed om at Geir ikke kunne finne billettene. Søndag formiddag dro jeg avgårde og fikk kjøpt fire nye billetter til dem. Mandag kom beskjeden om at de første billetter var funnet. Dermed måtte de finne noen å gi de fire billettene til. De klarte å gi bort to, Britti og Asbjørn som er på besøk hos oss tok seg av de to andre. 
Men historien slutter ikke der. De skulle komme innom oss for å få oss til å kjøre foran. Fantiano er vanskelig å finne. 
Vel ankommet måtte Geir gjøre vendereis, billettene var gjenglemt på spisebordet hjemme. Han fikk koordinater til bestemmelsestedet og dro i fulle, fulle, fart hjem igjen. Han nådde teateret rett før det hele begynte, kun 10-15 minutt forsinket. Det er ikke verst i Italia.

Britti er Sofies niese og de dro til Roma, leide bil der og dro nedover sørkysten. De brukte noen dager før de kom til oss søndag den 6. juli. Her fikk de en base for strandturer og oppdagelsesturer i nærområdet før de dro på Giro d'Salento på fredag morgen.  Vi fikk også med oss pizzakveld hos Geir og Anne Marie Hausken i Latiano. 











 Mandag kveld var de tilbake og fikk bli med på opera før de dro nordvestover for siste etappe i Italia før hjemreise. 

En liten digresjon til slutt.

Mandag kveld var vi fire i Ceglie Messapica for et måltid mat. Det var missekåring (Miss Italia) i sentrum så vi måtte parkere litt avsides. På vei til bilen oppdaget vi et par som stod på balkongen hos Sant'Anna B&B. Som skikken er hilser vi "Buona sera" og jeg tillegger t spørsmål om de trives på dette "hotellet". Vi får svar tilbake om vi snakker engelsk, noe vi gjør. Etter en kort konversasjon begir vi oss avsted, men stoppes av et siste spørsmål om hvor vi kommer fra. Når svaret er at vi er nordmenn kommer det tilbake; "da kan vi vel likesågodt snakke norsk".  Familien kom fra Stavanger!


Videoene fra La Traviata er tatt med en vanlig fotokamera (Nikon Coolpix P520) på ca 30 - 35 meters avstand. 

Vedlikehold II

Allerede når vi kjøpte huset her har vi vært misfornøyd med toalettforholdene. Lat- og gnienskap har gjort at vi har utsatt og utsatt, Det er det sikkert flere som kjenner seg igjen i.
Nå når vi hadde besøk i sommer ble problemet mer akutt. Cisternen brukte lang tid på hver fylling, såpass at det oppsto kø foran dodøren.

Spesialbutikken i Ceglie ble anbefalt og der fikk vi kjøpt nytt utstyr på fredag ettermiddag. Pamela, vår gode venninne ordnet rørleggere som stilte opp lørdag formiddag.

Så nå har vi et nytt toalett som spyler hele toalettskålen. I tillegg tar det mye kortere tid før det er klart til neste skylling.

Den ene av rørleggerbrødrene hadde med seg en syv år gammel sønn. Det hadde nok blitt formidlet beskjed om at på Villa Serena fantes basseng. Han hadde i alle fall med seg både badebukse og håndkle. Når badet var ferdig koste han seg med tegnefilmer på Youtube.

Når vi pusset opp leiligheten i Timoteveien kjøpte vi sanitærutstyr hos en (elendig) bedrift på Strandkaien i Sandnes. Der kostet toalettsetet (som varte et par år) omtrent det samme som det vi betalte for både toalett og installering her.




Når jeg hadde APE'n på service i Ceglie så jeg at det lå noen hjelmer i et glasskap. Noen av disse så ganske stilige ut. Siden jeg har en datter som via sin ektefelle er involvert i hurtigkjøring med Porsche tenkte jeg at det måtte være en kjekk gave når hun kommer på besøk i neste måned.
Han hadde ikke hennes størrelse, kun en ett nummer større. Dermed ble prisen redusert til 2/3 av normalpris.


 Det kan kanskje være vanskelig å se detaljene, men den er skinnbesatt og innsatt med Swarowski krystaller.

Størrelsen klarer nok Anja å justere ved å strikke en lue til å ha under, eller bruke en slik brannsikker en som de store guttene bruker......

Jeg er i alle fall sikker på at hjelmen vil skape både oppstyr og misunnelse i de rette kretser.


Jeg nevnte badebesøk av en syvåring. Det er ikke den eneste i den aldersgruppen som har besøkt oss. Auglends basseng er ikke beregnet på slike små, ei heller er det klargjort for sommerens dypp. Derfor kommer besøkende derfra til oss slik at barna kan få dyppet seg.

Til stor glede for de små og til fornøyelse for oss voksne som får se gleden utfolde seg.

Vi har også hatt besøk av Britti (Sofies niese) og Asbjørn. Vi har stor glede av å få vise området der vi bor. I Martina Franca er en av de vakreste kirker som vi har sett. Jeg kan ikke holde meg, men må legge ved et bilde av en "julekrybbe" i den kirken. Legg merke til uttrykket til Josef. Mitt inntrykk er at han tenker "hva er det jeg har rotet meg bort i"

Vedlikehold

Hus og andre byggerier krever vedlikehold.

Som tidligere nevnt. i grunnmuren var det en hul lyd når jeg banket. Innbruddsøksen ble brukt og jeg oppdaget at armeringsjernet hadde rustet og sprengt løs biter av mur og puss.

Nabo Suleyman og Marco ble satt på jobben og de begynte først med et spesialstoff rett på jernet. Deretter et annet stoff før de til slutt pusset med hvit kalkbasert puss.

Det ble bra til slutt.


Når Lisa var her brukte hun noen få timer på å kalke muren ut mot veien.

Hun hadde på forhånd gitt beskjed om at hun godt kunne kalke mens hun var her.
Det er en lett jobb, bortsett fra at når det er 28-30 grader er det ubehagelig å jobbe med noe som helst.


Selv slo jeg til i ettermiddag og kalket muren ut mot veien.
Jobben er unnagjort på et par timer og når det er tørt blir det riktig så pent.

Som bildet viser, det som er kalket for en dag siden er helt hvitt. Muren opp mot venstre er kalket 1/3 og det synes ikke.

Men etter kort tid i varmen skjer det mye når det gjelder kalk.



Kalking er forresten spennende. Før kjøpte vi kalk i et steinbrudd ca 4-5 kilometer herfra. Calce per pittura; € 2,50 for 25 kilo.
Nabo Pasquale fortalte at vi kunne få bedre kalk i Villa Castelli. Der fikk vi Grasello di calce for samme pris.
Sistnevnte kunne blandes til tykkere substans enn førstnevnte uten å sprekke. Dermed dekker den bedre. Og er like lett å smøre på.  Skulle vi brukt førsteklasses maling på muren hadde det nok kostet minst € 50-60. Nå gikk det med kalk for maksimum € 1,50.  Ulempen er at jobben må gjentas om to-tre år. Men tid har vi nok av.

Dette bildet er tatt en time etter forrige bilde. Her viser det tydelig hva som skjer når kalken tørker.


Forøvrig kan det være interessant for noen å vite hva kalkmaling er.
Kalkstein brennes til den oppnår en temperatur på ca 800 grader.  Deretter knuses steinen og tilsettes vann. Vi får da det som kalles "lesket kalk"
Når så den leskede kalken blir tilsatt mer vann og brukt som maling, opptar den Co2 fra luften og prosessen "reverseres" Kalkmalingen går tilbake til sin opprinnelige form og blir kjemisk sett til kalkstein. Hvis man bruker ved til oppvarmingen har man altså et helt klimanøytralt produkt. Det er ikke mye maling som kan skryte på seg slike kvaliteter.

Skal man bruke kalk på ubehandlet mur kreves det litt mer jobb. Da må muren først grunnes med kalkvann. Det får man ved å la utblandet kalk stå over natten. Da synker kalken til bunns og det dannes kalkvann øverst. Dette kalkvannet brukes til grunning, kalken som har sunket til bunns tilsettes mer vann, blandes og brukes til kalkingen.