onsdag 1. oktober 2014

Fina vere å beine veien.

Godt vær, det liker vi alle sammen. De siste dagene har vært gode i så måte.  Det har blitt mye utearbeid i det siste.

Vi har sett oss leie på et fikentre som klasket overmodne fiken ned på den flislagte plassen ved utevasken. Motorsag ble løsningen.

Det ble et ganske godt resultat.

Deretter gjøv jeg løs på det store fioronitreet. Fioroni er en type fiken som bærer frukt to ganger årlig. Først noen enorme fioroni som veier opp mot ett hekto. Når disse er ferdige i juni setter treet i gang med neste avling som er modne i september.
Forrige gang treet ble beskåret var i 2008. Denne gang ble det beskåret enda mer drastisk. Så får vi se om det overlever. Det gjør ikke noe om det dør, frukten blir ikke spist av oss.

Det har vært et år med mye beskjæring. Mandeltrærne har også fått smake motorsagen. Neste år blir det nok mindre mandler.

Når temperaturen er så passe for arbeid utendørs tok jeg for meg hagebordet også. Vinkelsliper med sandpapir, etterpuss med pussemaskin og til slutt olje gjør at bordet nesten ser nytt ut.

Vi kjøpte bordet på Ikea for noen år siden og dette er andre gang vi har måttet pusse det ned. Samtidig kjøpte vi stoler lokalt. Til omtrent samme pris som stoler kostet hos Ikea. Stolene er like fine. Vi skulle kanskje heller kjøpt bordet lokalt også.

I forrige blogginnlegg nevnte jeg likørproduksjon. Søndag ettermiddag var jeg på kaffebesøk hos naboene og fikk i tillegg til Carrube også hentet en bærepose med Mele Cotogne.  Kapping og sentrifugering ble igangsatt og nå er allerede siste siling ferdig.

Det ble nesten åtte liter til slutt.

Nå er det bare å vente.

Og mens jeg venter driver jeg og planter ut små kastanjetre som har spirt opp under det store kastanjetreet.
Hvis vi er heldige vil de overleve til neste år og da er i grunnen løpet kjørt.
Det blir kanskje ikke kastanjer på  disse trærne i min levetid, men det er lov å håpe.

Når vi kjører til Ceglie ser Sofie ofte på en busk med orange blomster. Slik en vil jeg ha sier hun, nesten hver gang.

Nå har hun en.
På siden av garasjen har vi hatt et rosetre, like til i fjor. Da døde det stille og rolig. I år spirte det opp igjen. I alle fall trodde vi det en stund. Men det viste seg at det var akkurat slik en busk som Sofie ønsket seg.
Det oppdaget vi nå når det blomstret.


Det er sikkert frøsådd av fugler som bygger reir inni bjelkene på garasjen.

En matvare som det ikke er så lenge å vente på er jordskokkene som vi har satt. Vi begynte i fjor med 1/2 kilo knoller som vi kjøpte hos Meny Helgø for 50 kroner. Det prosjektet gikk bra. De minste knollene ble satt i grønnsakhagen om høsten - og glemt. Etter rundturen med jordfreseren i vår oppdaget vi at det spirte små skokker mange steder, ikke bare der vi hadde planlagt å ha dem.
Før avreise i år var jeg hos Jorunn og Ørnulf på Ålgård og fikk med en pose av deres skokker. Det var en annen variant enn den vi hadde i fjor. Mer knollete og tidligere modning enn de fra i fjor. Det er imponerende hvordan de trivdes. Vi har gitt bort jordskokker til naboer og venner. De fleste har en viss peiling på "Topinambur" men de som vokser her er mye mindre og blir helst holdt på grunn av blomstene.
Hver liten skokk som ble satt i vår vokste opp og ga minst tre kilo!
Nest siste plante har jeg brukt annerledes. Tatt opp bare litt om gangen etter som vi hadde bruk for dem. Siste gang tok jeg opp resten. Det var imponerende når skokkene kom opp. En måtte på vekten etter vasking. 450 gram var resultatet.

Dermed ble det pure av jordskokk til grillmaten
og jordskokksuppe til kvelds.

Og snart er "Helgøskokkene" klare til høsting.


Livet er ikke det verste man har.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggarkiv

Følgere