torsdag 20. april 2017

Så var det over.

Oppholdet i Villa Serena er over. I alle fall for denne gang.

Det er alltid kjekt å komme hjem til vårt andre hjem her i Puglia. Minuset er at jeg drar alene. Sofie må fortsatt drive med peritoneal dialyse og da er reiser ikke prioritert. Ikke at det er umulig, men dersom hun vil reise utenlands må sykehuset ha varsel fem uker i forveien. Det er jo ikke all verden, men det betyr at hun fjernes fra transplantasjonskøen i den tiden hun er borte fra Norge. Det er en sjanse ingen av oss vil ta.
Heldigvis har vi internett på matrikkelen og kan kommunisere selv om det er flere tusen kilometer mellom oss.

Å ha eiendom i utlandet byr på utfordringer. Det er sikkert mye lettere å ha leilighet i en ghetto i Spania, men det var og er, ikke hva vil ønsker. Vi har hus på landet. Vi har stor tomt. Vi har venner i nabolag og lenger borte.  Vi har akkurat det vi ønsker oss. Bortsett fra muligheten til å være her begge. Men, det er forhåpentligvis en overgang.

Det har vært en hard vinter i Puglia i år. Det har vært snø og flere minusgrader. Snøen har inspirert ungdommene i området til å lage snømenn. I Norge lager man tre kuler og stabler oppå hverandre. Her er kan man trygt si at fantasi og kreativitet er en smule større.






Frosten har skapt en del problemer. Blant annet er alle våre kaktusfiken døde. Om de gjenoppstår fra roten gjenstår å se.
Det samme synet møter oss overalt. Døde kaktuser og dermed ingen frukt i år.

Vi får håpe på at rotsystemet har overlevd slik at  man får nyte fruktene neste år eller året deretter.






Flere planter som vi hadde i krukker og kar har heller ikke overlevd.

Minst en hortensia er død. klatreplanten som brukte et tre til å klatre i er også avgått. Bougainvillea - sannsynligvis død.

Andre ser ut til å ha klart seg utmerket og vel så det. Mele Cotogne, det som vi i Norge kaller kvede  står fulle av blomster og sender avleggere i alle retninger.
Morelltrærne ser ut som om de skal gi like mye som rekordåret når vi plukket 100 kilo fra ett av våre seks trær.




Blåregn (Glicine) ser heller ikke ut som om vinteren har affisert den det minste.  Selv om Store Norske Leksikon sier at den ikke tåler kalde vintre.
Det er vel som de som påstår at humla ikke kan fly, men siden den ikke kan lese gjør den det allikevel.



Men nå er vårens besøk over. Torsdag settes nesen nordover igjen.
Påsken har vært utrolig varm og god. Solskinn, lite eller ingen vind. Men, heldigvis ble det endring i været tirsdag og onsdag med temperaturer nesten som hjemme i Norge. Det gjør det lettere å forlate paradiset.

For å sikre overlevelse av gamle og nyplantede  busker og blomster i krukker og kar er automatvanning igjen lagt ut. Dryppvanning en time daglig til jeg kommer tilbake i juni skal sikre en god blomstring og vekst - håper jeg.
Når jeg ser hvilken utvikling det er på en nyplanting i løpet av fire dager kan man bare fortsatt være optimist.

Ci vediamo.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggarkiv

Følgere