tirsdag 27. juni 2017

Mye om mat, litt om venner og sykehus.

Sofie har savnet den italienske maten. Savnet å kunne gå ut og spise uten å ruinere seg økonomisk.
Nå er vi her begge og mat er første prioritet.

Søndag lunch ble inntatt på Osteria Sant'Anna i Cisternino.
10-12 forskjellige antipasti før hovedretten. Mye carpaccio, både av laks, kalv, blekksprut etc. 
Vi måtte dessverre hoppe over desserten. Det var simpelthen ikke plass til mer.

Vi måtte dog ha litt iskake når vi besøkte Francesco og Cira på lamiaen deres i kveldingen.  Der var også en annen Francesco som fylte år. Litt forsiktig feiring altså.
På hjemveien stakk vi også innom Pasquale og Vita. Der ble det også litt mat. Sofie makter ikke å si nei til Vitas peperino dolce kokt med tomat i olivenolje.

Mandag måtte jeg til Ostuni for å fikse den "sorte boksen" i bilen. Samtidig måtte parkeringssensoren ettersees.   På veien, i et lyskryss i Ceglie, kom gjeteren med sin lille flokk med geiter. De var heldige og traff grønt lys....


Forøvrig, på verkstedet i Ostuni, kom regningen på akkurat null.

Tirsdagen var avsatt til tur på sykehuset i Martina Franca for å få fjernet stingene hos Sofie. Vår nabo Luigi er barnelege på sykehuset i Taranto og vi spurte ham om vi trengte noen dokumenter eller henvisninger til sykehuset. Svaret var nei, vi kunne bare møte opp på "Pronto soccorso" og ta det derfra. Det stemte ikke.
Vi ble møtt av en nesten tannløs ung mann som kunne fortelle at uten rekvisisjon fra fastlege kunne vi bare glemme å få noe gjort.
Så vi dro til Ceglie og vår fastlege P. Monaco for å få rekvisisjon.  Men det var slett ikke nødvendig. Stingene kunne han fjerne selv og satte i gang med spritvasking og fram med saksen. Han fikk fjernet noen av stingene mens det ringlet i alle de nye sølvarmbåndene hans. Han klarte ikke å fjerne alle, vi måtte vente minst ti dager til var beskjeden. Dermed avsluttet han med å surre silkeplaster stramt rund låret på Sofie.  Det fjernet hun selv etter hjemkomst for å få gang på blodomløpet igjen.
Vi satser på å få gjort resten i Norge der de nok har mer tilpasset utstyr til jobben.

Livet er ikke bare en dans på roser, det er også en lek.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggarkiv

Følgere