søndag 18. april 2010

Slik går no dagan.....

Lørdag kveld var bedt hjem til Fara og Francesco i Grottaglie. Vi traff dem i fjor, dagen før vi dro hjem. Vi hadde med en pakke fra mor Fara til deres sønn William i Stavanger.  Siden fikk vi også besøk fra dem i Stavanger når de var på julebesøk hos William.
Vi fikk innbydelse til middag og takket selvsagt ja, selv om kommunikasjonen kunne foregå på italiensk. Men det gikk bra. Vi fikk endatil matoppskrifter med når vi dro derfra, mette og gode.



Søndag var det tredje søndag i måneden, og da er det antikkmarked i Martina Franca. Været var utmerket med sol fra skyfri himmel. På veien traff vi Pasquale og han fortalte at det også var "fiera animale" i Martina. Først antikkmarkedet. Ikke så stort som det vanlige markedet, det skal det imidlertid mye til, men større enn "Orremessa" for oss innvidde. Mye folk, og dyre "rabe"

Det er alltid interessant å se, ikke minst for oss utenforstående som er vant med norske priser på gamle ting.
Her er utvalget stort, men prisene hinsides.  Jeg så bl. annet en gammel mugge med et digert stykke avslått øverst. Av konversasjonen mellom selger og potensiell kjøper forsto jeg at utgangspunktet var € 400!!!
Her finnes endatil juleplatter fra Kongelig Dansk, men vi er ikke interessert og spurte ikke om prisen. Sofie kikket på et smykke. men la det fort ned da prisen på € 70 ble presentert.

Etterpå dro vi til den lokale Jærdagen. Kaos på veien og vanskelig å finne parkeringsplass, men vi tok oss fram og inn. Det viste seg at Pasquale ikke var helt rett informert. Det var ikke all slags dyr, kun kyr.
Og her var det rett og slett utstilling av kyr, med eksteriørdømming. Kyrne var nyklippet etter alle kunstens regler, blankpusset på både horn og klover.
Spennende nok forsåvidt fra en småbrukersønn fra Varhaug, men besøket ble kort.


I forrige blogginnlegg fortalte jeg at vi var ferdige med plantekjøp.  Men, hvor lenge var Adam i Paris?  Det var åpent hus på en "Vivaio" - plantesalg rett utenfor Martina Franca. Selvsagt måtte vi fristes og hvilken vits er det i fristelser hvis vi ikke gir etter for dem.  To kraftige klatreroser og tre-fire krydderplanter ble med oss hjem.
Og i ettermiddag var det avgårde til Grottaglie igjen. Vi var bedt på kaffe hos Cira og Francesco. Det er viktig å ta med konenes navn, for nesten alle menn vi kjenner på vår alder heter Francesco. Der kom også Franco (Francesco) og Pina (Gueseppina) og Ciras søster Rosa. Mye lått og løye og vi ble faktisk i flere timer her også. Francesco arbeidet i 1967/69 i Västerås i Sverige og lurte på om han der hadde opparbeidet pensjonsrettigheter. Jeg tar saken videre på hans vegne og skriver til rett myndighet i Sverige for å få klarhet i dette. All inntekt er velkommen, de har ikke mye å rutte med som unge pensjonister med hjemmeværende hustruer.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggarkiv

Følgere