fredag 8. november 2013

Trafikken i Puglia

Å kjøre i Italia står for de fleste nordmenn som et mareritt.  Det kan derfor være på sin plass å forklare litt om kjørestil og sånt.

Å kjøre i Italia er mange forskjellige ting. Å kjøre i nord-Italia kan være en ganske annerledes opplevelse enn å kjøre i sør-Italia.
Våre erfaringer har vi stort sett fra sør-Italia.  Derfor kommer beskrivelsene derfra. 


I Norge er vi vant med skiltet "forkjørsvei".


 Det er sjeldent her i Puglia. 

Men, veier og gater av mindre betydning er ofte merket, enten med skiltet vikeplikt eller stoppskilt.  
Er det ikke skiltet ser man i stedet merking i veibanen, enten haitenner eller heltrukket linje.   

Lettest er det å tenke seg at dersom man ikke ser skilt eller merking på asfalten er man på det man i Norge vil kalle forkjørsvei.  
Er det lite trafikk på landeveien så kjører  man deretter. 


I byene kan det ofte være annerledes. Her tar man mer hensyn. Hvis man vil.  Er det lite trafikk kjører man som på landeveien. Er det mye trafikk slipper man andre fram, enten de kommer fra høyre eller venstre, uansett vikeplikt og andre regler.  Er det mye trafikk på den gaten man skal inn på kjører man forsiktig fram til de andre blir nødt til å stoppe.  Det er helt akseptert og når alle gjør det skaper det bare smidighet og ingen sure miner. 

Lyskryss;  I Norge har man gult lys mellom rødt og grønt. Det har man ikke her. Fra rødt til grønt er det ikke gult. Vi som har levd en stund har hørt at alle italienere kjører samtidig når det har blitt grønt. Kanskje var det slik før, men nå virker det som om mange sjåfører benytter anledningen til en liten lur.  I lyskryss går det uendelig tregt. Og det finnes noen lyskryss som vi overhodet ikke ser hensikten med. 
Langt ute på landeveien mellom Ceglie Messapica og Francavilla Fontana er det tre lyskryss for trafikk på noen småveier med nesten ingen trafikk.  Vi har sett en eneste bil komme ut fra sideveien en eneste gang på alle årene vi har bodd her.
Rundkjøringer kan være farlige. Man kan oppleve "full stopp"  eller vikepliktskilt inne i rundkjøringen. Og samme skilt når man skal ut av rundkjøringen. Her gjelder det om å ha tungen i rett munn. Hver rundkjøring ser ut til å ha egne regler.
Fartsgrenser er et annet kapitell.
Noen sjåfører (inkl. undertegnede) anser skilt om fartsgrenser som retningsgivende. Men etter å ha fått mulkt (€ 50) for å kjøre for fort (6 km/t) i femtisonen har også jeg roet meg ned litt. Det som er viktig er å ikke overstige grensen med mer enn 40 km/t. Det kan vistnok få innvirkning på om man får beholde førerkortet.
Siste gang jeg kom i kontroll var det kun dokumentkontroll. Vognkort, forsikringskort og førerkort ble kontrollert. 
Forrige gang fulgte jeg ikke med i timen og ble tatt i radarkontroll. 56 km/t i 50 sone. Det medførte mulkt; € 50,- Vi har ikke postadresse i folkeregisteret her og dermed kom ikke mulkten til oss. Dermed troppet politiet opp på døren og delte ut innbetalingsblanketten. De hadde forøvrig en hel bunke bøter som de var ute for å levere. 


Parkering er verdt et eget kapittel. Her betyr parkeringsplass en plass som nesten er stor nok til bilen. Om det er nær et kryss eller fotgjengerovergang er uinteressant. Om andre blir hindret er det deres problem, ikke mitt, synes å være innstillingen.  Vi har selv opplevd å spørre folk som var i gang med å taue vekk ulovlig parkerte biler om hvor vi kan parkere. Vi fikk til svar at det var ok akkurat her. Når vi kom tilbake til bilen var alle andre feilparkerte biler tauet bort. Alle unntatt vår. For vi hadde spurt på forhånd. Selvsagt finnes det regler her også. Biler parkert i en kurve i Francavilla Fontana fikk hver en bot på € 80,- Her er det gulmerket forklarte politiet meg, dermed bot. 

Sikkerhet.
Vi forskrekkes stadig over folks manglende bilbeltebruk. Her ser vi stadig far og mor på biltur med små barn i mors fang i forsetet. Eller i fars fang mens han kjører samtidig som han snakker i mobiltelefonen. Nyere biler har alarmsignal dersom beltet ikke er i bruk. Men her får folk tak i løse beltelåser som de setter inn i låsen slik at signal stoppes. Eller de legger bilbeltet i seteryggen og sitter oppå det.  Italia har dobbelt så høy dødelighet i trafikken som Norge.  Kanskje henger det sammen med fatalitetstenking. Bildet av en madonna eller en helgen i vinduet virker sikkert like godt som beltebruk.  
Det er påbudt med bruk av bilbelte. Også å bruke kjørelys, Disse påbud ser det ikke ut til at særlig mange bryr seg om. Vi tenker stadig på hva som kan skje med småbarn i forsetet hvis airbagen blir utløst og kommer farende i 300 km/t rett i ansiktet på barnet. 

Det som kan stresse utenlandske sjåfører er den bilen som ligger bak. Det føles som om det er centimeter som skiller støtfangerne. Det er viktig å ikke la seg stresse, sjåføren bak vil passere deg ved første anledning. Og vil snart bli erstattet av en ny bil.

Forsikringselskapene er mer nøkterne. Kaskoforsikring koster skjorta.  Selv har vi forsikret i et utenlandsk selskap. Full kasko og fri kjørelengde koster omtrent tredjeparten av det et italiensk selskap forlanger for bare ansvarforsikring.

Av og til er det trafikkontroller. Disse er skiltet på forhånd, i alle fall radarkontrollene.  I tillegg varsles det med lyshornet av alle som møter oss.   


Lyshornet har forøvrig motsatt mening i Italia. I Norge; kom igjen, jeg venter på deg. I Italia; pass på, her kommer jeg.

Skilting kan være problematisk for nordmenn. Kommer du til et kryss og det er et skilt på høyre side av veien, med pil som viser til venstre, da skal du kjøre rett fram.
Står samme skilt på venstre side av veien skal du svinge til venstre. Det krever litt øvelse til å begynne med. Vi anbefaler GPS, Da går det (som regel) noe lettere.

Trives vi i trafikken?
Ja. Det gjør vi. Her glir trafikken greit. I byene taes det hensyn til hverandre. Det er ingen tuting, ingen fingre i været.  Bare velstand med andre ord.

Men nå er bilen parkert for vinteren
Og vi er tilbake i Norge.

Imidlertid er det allerede bestilt billetter for returen til våren.

søndag 27. oktober 2013

Hva kan blogging føre til?


Vi har ofte lurt på hvem som leser våre tanker og refleksjoner over livet for oss nordmenn i Puglia.  Og om de har glede av det som leses. Om vi påvirker tanker og ønsker hos leseren.

Noen ganger tvinges vi til å ta et skritt tilbake og tenke etter.

Geir og Anne Marie leste bloggen vår og ba om hjelp til å se på et hus. Nå har de kjøpt (et annet) hus i Puglia.














Rune fortalte om at han hadde en onkel som hadde hus i Puglia og som blogget om det, til en kollega. Nå har Gaute og Lill-Karin kjøpt hus i Puglia.











Terje leste bloggen vår og som resultat lette også han etter hus i området. Nå har han også kjøpt hus i Puglia.












Kanskje er det ikke helt korrekt oppfattet fra vår side, men vi er sikre på at akkurat de hus som tl slutt ble kjøpt, skjedde fordi vi var tilstede i prosessen.

I tillegg er det flere andre som har kontaktet oss og bedt om mer informasjon. Som vi har gitt etter beste evne.
Vi har bl. annet ytt bistand til en journalist som ba om hjelp. Det resulterte i flere avisartikler i Norge. Også i nettavisene.
Vi har  vært og sett på leiligheter og hus for flere andre nordmenn. Tatt bilder og formidlet våre inntrykk. Det har ikke resultert i ny bosettting (ennå).

Det siste som har skjedd er at to italienske arkitekter og en ingeniør har kontaktet oss (via en nordmann som bor i Bari) og bedt om en samtale om livet her. De har planer om å kjøpe gamle eiendommer i naboregionen Basilicata, pusse disse opp og selge til nordmenn.


Først og fremst kjøpe (nesten) ruiner i gamlebyen, bruke lokale håndtverkere til å sette dem i tipp topp stand for deretter selge til interesserte nordmenn.

Konseptet høres spennende ut, men det kan være mange skjær i sjøen før de kommer i mål. Men, det er klart at eiendommer i Basilicata koster en brøkdel av det tilsvarende eiendommer koster lenger nord i Italia. (Toscana) Og det kan være vel så interessant å bo i Sør-Italia.  Både værmessig og på andre områder er Sør-Italia mer det som nordmenn lengter etter i støvlelandet. Det er bare det at nordmenn ikke vet om det.


Det å blogge er et tveegget sverd.
Det er klart at vi trives her i Puglia. Vi møtes av varme og vennskap overalt. Dette er opplevelser vi gjerne vil dele. Delt glede er dobbel glede.
Men om det skulle komme for mange turister her vil noe av ektheten forsvinne. Det hjelper ikke at delt sorg er halv sorg. Genuiteten ved området er det som gir sjarm. Blir den tynnet ut forsvinner sjarmen. Vi vil ikke at regionen fylles opp av turister uansett nasjonalitet. Selvsagt er dette egoistiske tanker. Vi vil oppleve alene. 

Men vi er ikke så veldig bekymret. Foreløpig er det kronglete å dra hit. Man må som regel fly via Roma eller Milano. Og dit kommer man ofte ikke uten en ekstra mellomlanding. Selvsagt avhengig av hvor man reiser fra. Og på hvilke tider man vil reise.
Det er heller ikke akkurat billigbilletter som vi må kjøpe.  Man må regne med ca 4000 for billett fra Oslo, Bergen og Stavanger til Brindisi eller Bari. Det må da bestilles i veldig god tid.


Som en liten digresjon. Terje kom til huset sitt den 15. oktober. Denne gang i lag med sin søster; Laila. Vi har hatt stor glede av å treffe dem igjen. Søskenbarn treffer man oftest i begravelser nå for tiden, men nå fikk vi begge anledning til å bli bedre kjent. Terje og Lailas foreldre hadde omgang med Sofies foreldre så de var på en måte "gamle kjente" selv om kjennskapet var for femti -seksti år siden.  Det virket som om de hadde vennskapet i behold.
Vi har vært i lag på markeder, restauranter etc. Til glede for alle parter.  Å gå på oppdagelsesturer i området byr på spennende opplevelser. Ikke minst i matveien.


onsdag 16. oktober 2013

Kaffe, når, hva og hvilken.

Det er fort gjort å trå feil i den italienske kaffeverden.  Det kan være greit å ha noen retningslinjer.

  • Det er ingen ting som heter espresso (i Italia). Det heter caffè. Og uttales kaffee. Trykk på siste stavelse.
  • Latte macchiato - eller bare macchiato er nok det nærmeste du kommer det du tror er caffè latte. (kaffe med melk) Denne bestiller du aldri etter kl. 10. Macchiato er den italienske frokosten, kanskje med følge av en søt kjeks.
  • Cappuccino er også en frokostkaffe. Du kan til nøds strekke bestillingen av cappuccino fram til kl. 11. Å drikke cappuccino etter middag blir nesten som å spise frokostblanding som dessert.
  • Doppio er som navnet sier, dobbel dose caffè.
  • Caffè Americano vanlig caffè tilsatt varmt vann.
  • Caffè lungo er noenlunde det samme som Americano.
  • Caffè kan man få i flere utgaver. Normale er en liten kopp med sterk kaffe. Ristretto, samme kaffemengde, men bare halve mengden vann. Corretto (korrigert) er kaffe tilsatt en liten skvett grappa, brandy eller hva du måtte ønske. Jeg anbefaler at du forsøker med Sambuca

For åtti år siden ble denne lille dingsen oppfunnet.  


Den fås i forskjellige utgaver, prisklasser og størrelser. Alle italienske hjem har flere slike på kjøkkenet. 
Alle butikker med respekt for seg selv har en hylle med reservedeler; håndtak, pakninger, filter etc.

Hvis vi blir invitert på ettermiddagskaffe får man aldri servert kaffe samtidig med kake. Da får man annen drikke, det være seg vann, brus, vin, likør etc. Kaffien kommer helt til slutt når vi er ferdige med spisingen. 

Det er så selvfølgelig med sukker til kaffe at noen tilsetter sukker i kannen slik at alle får samme søtsmak enten man vil eller ei.




lørdag 12. oktober 2013

Høst - også i Italia

Det går sikkert og trutt mot høst. Naturen fylles med vakre farger.





Kastanjetreet bærer rikelig med frukt i år, såpass at vi kan spise hver dag og endatil gi bort.

Det smaker utrolig godt. Kanskje er det sunt også?

Været er også bra. Såpass at vi kunne sitte ute på fredagskvelden og nyte over 20 grader til kvelden gikk over i natt.

God mat og god drikke i lag med gode venner - kan man ha det bedre?





Vi måtte bruke det "gamle" bordet. Ikeabordet av tre stod i garasjen for å få den siste olje - for i år.

Apropos været. Vi har hatt regn. Til nå i oktober har vi fått ca 40 mm. Mer som en normal regnværsdag i Rogaland.
Oktober er mer ustabil enn sommeren. En dag kan vi ha 18 grader, den neste 28. En time av og til med torden og høljeregn, noen timer med sol og varme.
De 40 mm har gjort at det har blitt grønnskjær over alle de brunsvidde markene. Noe ikke minst hønsene trives godt med. Nå blir eggene om mulig enda bedre.

Di Auglend har vært på høstferie i sitt hus. Svoger Rune ville så gjerne få med seg en pastamaskin som kunne lage pasta med hull i. Vår venn Francesco ble gitt oppdraget som detektiv og kunne snart melde om hvor slikt var å oppdrive. Sammen dro vi guttene på handletur til Expertbutikken i San Giorgio Ionico.
Det ble pastamaskin på både Rune og Gaute. Ikke alt tilleggsutstyr var lagervare, men sannsynligvis mulig å bestille i Norge.

Slik går dagene hos oss.


mandag 30. september 2013

Høstetid og norgesbesøk.

Rett før vi dro fra Norge spurte jeg Ørnulf om det var mulig å få med noen knoller fra hans jordskokk. På grunn av tele i jorden var det ikke mulig og jeg kjøpte derfor åtte knoller hos Meny Helgø (1/2 kg til kr. 50)
De kom fort i jorden og 8. mai stakk alle sammen hodene opp igjen.

Siden har de vokst og vokst. Fått gjødsel og vann etter alle kunstens regler.





Nå er de over to meter høye og blomstrer.

Det vil si, de var to meter høye. I dag brakk de fleste stenglene i et vindkast.

Høstetid.

To planter ble gravd opp. Tilsammen halvannet kilo. Så nå blir det å tråle nettet etter spennende oppskrifter.














Søndag var vi på suppleringstur til Geir og Anne Marie. Litt syltetøy, et dusin egg og litt tomatsaus ble plassert i kjøleskapet i påvente av at de ankommer utpå dagen tirsdag.

Når vi allikevel var så nær San Vito dei Normanni tenkte vi at en kort visitt hos Angela og Guido
 kunne være kjekt. Og det ble det. Den korte visitten ble faktisk over fire timer med innlagt herlig lunch.


Mens vi var der tikket det inn en SMS fra Espen A.H. Han fortalte at familien nå var i Ostuni og de ville gjerne treffe oss.  På grunn av full avtalebok ble vi enige om lunch mandag.

For etter San Vito måtte vi til Grottaglie. Vi hadde sagt ja til ettermiddagskaffe der. Cira serverte hjemmebakt pai. God mat, god drikke og gode venner gjør at livet føles lett.

Så kom det telefon fra Pamela som driver B&B Sant'Anna i Ceglie. Hun fortalte at hun hadde fire nordmenn på overnattingsbesøk. De kom på grunn av avisartikkelen om Puglia.
Hun er så takknemlig for at vi hjelper til med  skaffe gjester.

Mandag morgen måtte jeg til Ceglie for å få vasket bilen innvendig og utvendig. Det tar en times tid og da bruker jeg ta en tur i gatene for å ha noe å se på i ventetiden. I hovedgaten ser jeg fire eldre turister og spurte dem på italiensk om de var turister. "Yes, we are Norwegians" var svaret og derfra ble det lettere. Vi stakk innom på gelateria for hver sin is og deretter på uteservering ved Pazza Plebicito der kaffe ble inntatt. De fortalte at de aldri før hadde vært så langt øst i Italia, men at det slett ikke ble siste gang. Og "hotellet" de bodde på var det mest spesielle og vakre de noen gang hadde overnattet på.

Etter litt handling var det tid for å møte Espen m. fam. og sammen dro vi hjemom for å hente Sofie før vi dro videre til Martina Franca. (Espen ville også se Bøgvald, den mest kjente hanen i hele Italia)

Vi havnet på Osteria del Coco Pazzo der vi fikk et godt måltid (som alltid) av Stefano.  Tre timer med spising igjen. Det må ikke bli en vane. Det kan bli farlig for livlinjen.

Slik går no dagan...

tirsdag 24. september 2013

Og maen han gjekk seg i vedaskog... og Pasquale fyller år.

I fjor i september kom Martino og saget ned noen trær i bakhagen. Noen ble felt, andre beskåret slik at de ikke kom i konflikt med strømledningene som går over tomten.  Dette var en jobb jeg ikke ville gjøre selv, i og med at det betydde klatring og håndtering av motorsag på høyt nivå.

Jobben ble utført til alles tilfredshet, men det betydde at en mengde greiner og småstammer ble liggende igjen. I vår når tomta ble harvet ble det også felt noen trær ved hjelp av tauverk og traktor. Det jeg oppdaget siden var at et tre på den andre siden av eiendommen hadde blitt brukket ned under harvingen. Heldigvis uten personskader.

Men, alt dette betydde at det var en mengde stammer, greiner og kvister som krevde etterarbeid.  De største stammene ble kappet og kløyvd nokså snart,  men mye ble liggende igjen. Endelig har været blitt slik at tungt utearbeid kan gjennomføres. Lisa hjalp mye til når hun var her, men det er mye igjen. Så nå går dagene med å kappe greiner, brenne det som er smått og kappe det som er fyringsved.
Vedstabelen øker for hver dag....












Søndag var det igjen tid for fest.
Nabo Pasquale fylte 61 og som alltid blir vi invitert med på festen. Denne gang til lunch - kveldene er kjøligere nå.

Dette er en begivenhet som vi gleder oss til hele sommeren. God mat og god drikke, gode venner og naboer. Langbord ute og høy stemning.
Når desserten (frukten) kom på bordet ble det stopp. Jeg maktet ikke å få ned en eneste bit mer. Jeg var mett til langt utpå mandagen.
Først lasagne, deretter stykker av kalvekjøtt i tomatsaus og så kunne vi velge mellom kanin eller kylling, stekt i vedfyrt ovn i lag med små potetbiter. Deretter frukt og til slutt kake.

Hjemmelaget vin, cola, vann og annet drikke ad lib.  Kaffe til kaken selvsagt. Vi kjørte bil ned selv om det bare er  5-600 meter. Det er vi glade for, det hadde vært stritt å gå hjem når vi var så stinne.

For våre norske Facebookvenner la vi ut en video. Leonardo ville ikke at hans elever skulle se hvordan læreren oppførte seg i fritiden.   Denne videoen kommer ikke i den offentlige bloggen.  Det hadde sikkert gått greit i Norge, men her har lærere nok større autoritet.






Det går mot høst her også. Selv om vi har mellom 25 og 30 grader midt på dagen er kvelder og netter kalde. Vi har begynt å stable inn for vinteren. I dag var de en av parasollene som skulle slås opp som livd for vind og tørking før den ble tatt inn. Da oppdaget vi denne lille krabaten som hadde tatt skjul i foldene....

Han ble ikke med inn.


Slik går no dagan.... før innrykket av nordmenn i høstferien.


lørdag 21. september 2013

Notte da favola

For et par uker siden skulle jeg et ærend til en butikk i Villa Castelli. Som så ofte oppdaget jeg at åpningstidene er svært så fleksible og butikken var stengt.
For å slippe å dra hjem igjen med uforrettet sak gikk jeg en runde i sentrum mens jeg ventet på at butikkeieren skulle innfinne seg.  Forøvrig for første gang, det er en by som det er uhyre vanskelig å finne parkering i.
I hovedgaten hang det en plakat som viste til at det skulle være byfest den 13.

Det så interessant ut og siden Lisa var på besøk den uken dro vi avgårde.

Og fest var det. Opptreden av gateartist, salg av forfriskninger etc.












Og bymuseet var åpent. Det hadde hovedfokus på gjenstander som var tatt opp fra graver datert til 4. århundre f.kr. Mye vakkert, bl. annet denne signetringen i sølv.















Lisa fikk endatil forsøke å lage orrechiette, den pastatypen som er typisk for området.











Men til slutt var det orkesteret som tok kaka.

Her var det glede over musikken.


video






tirsdag 10. september 2013

Oppholdstillatelse

For en tid siden skrev jeg mail til kommunen og ba om å få tilsendt en kopi av min tillatelse. Dette resulterte som vanlig når det gjelder mail, i ingenting.  
Jeg besøkte da det kontoret som steller med slikt bare for å få vite at slik tillatelse hadde jeg ikke. Og jeg kunne heller ikke få slik tillatelse. Det hadde politiet i Brindisi bestemt. 
Norge er ikke med i EU.

Ikke at vi nødvendigvis har bruk for tillatelsen akkurat nå, men av og til kan den være nødvendig. 

Men, fortsatt syntes vi det var rart dette med oppholdstillatelsen.  Vi er registrert i kommunens registre som innbyggere og betaler eiendomskatt og renovasjonsavgift likt det som italienerne betaler.  Forøvrig mye lavere eiendomskatt enn "utlendingene" som har feriebolig.

Vi snakket med vår venn Maurizio om dette og han tilbød seg å bli med på Anagrafekontoret (folkeregisteret) for å få avklart det hele. Men, det nytter ikke bare å møte opp. Da ville vi bli møtt med allslags unnskyldninger fra funksjonæren slik at vedkommende slapp å ta innviklede avgjørelser.  Nei, her måtte det bestilles tid. 
Og tid ble bestilt, tirsdag kl. 16:00 nøyaktig skulle vi stille på Anagrafekontoret. Og det gjorde vi. Men, vedkommende som vi hadde avtale med var ikke på kontoret! 
Vi hadde med en mengde papirer. Inkludert en utskrift fra en offentlig italiensk side som fortalte at Norge var med i EØS og at vi dermed skulle behandles likt EU-innvånerne. Linken til dette dokumentet fikk vi fra den norske ambassaden i Roma.  (hele folket i arbeid).

Men ved hjelp at Maurizio gikk det hele som en drøm. Vi måtte på byen for å finne en tobakksbutikk for å kjøpe "bollo" for € 16 pr stk. Dette er en form for avgift som brukes i mange sammenhenger. Så til slutt fikk vi hver vår Permesso di Siggiorno. 



Men den gjaldt bare i seks måneder. Etter det måtte vi datere og signere dokumentet selv, så gjaldt det i seks måneder til. Skulle vi etter den tid trenge en ny "Permesso di Siggiorno" måtte vi bare komme tilbake. Pipen hadde fått en helt annen lyd. Takket være at vi hadde med en innfødt.

Hvis jeg skulle valgt en ny gesjeft måtte det vært å selge papir til det italienske byråkrati.

Ikke for det, det finnes byråkrati i Norge også. I 2009 søkte vi og fikk innvilget skjema E121 fra NAV. Det er viktig når vi "bor" i utlandet. 
Jeg tenkte at kanskje burde jeg ha en kopi av dette før besøket på kommunen. 

  • 22. august skrev jeg til NAV og ba om en kopi.
  • Nesten umiddelbart svarte NAV at jeg måtte skrive til NAV Internasjonalt.
  • Samme dag som jeg skrev dit  kom det svar fra NAV Internasjonalt at slike ting måtte jeg kontakte HELFO om. Noe jeg gjorde. 
  • Etter noen dager kom det tilbakemelding fra HELFO om at slikt var det  NAV Internasjonalt som tok seg av. 
  • For to uker siden kom det tilbakemelding fra NAV Internasjonalt at: "Din henvendelse overføres til fagavdeling for besvarelse."


Siden har ingen hørt noe mer. Nå har jeg ikke bruk for dokumentet, men det vil bli interessant å se hvor lang tid det tar før dokumentet evt. kommer. 

Det kan være verdt å nevne at en italiener må igjennom samme møllen for å få en Permesso di Siggiorno. Det er bare fødselsattest og dødsattest som er "permanent", alle andre forhold kan endres etterhvert.


mandag 26. august 2013

Facebook har makt

For en tid siden, når vi hadde norgesbesøk, fikk vi lyst på å servere hummer til gjestene. Jeg dro avgårde til Ipercoop i Taranto for innkjøp av delikatessene.
Fem levende eksemplarer havnet i posen og ble tatt med hjem og kokt etter alle kunstens regler.  Men, etter koking og åpning så det ikke bra ut.

Alle hodene var fylt av en oljeaktig substans som luktet ille. Kanskje var vannet der de hadde oppholdt seg under transporten vært forurenset.

Noe kunne spises, men det som normalt smaker best måtte kastes.

Jeg tok bilde av "uhæmå" og dro tilbake til butikken en ukes tid senere. Bare for å bli bryskt avvist. Levende produkter kunne man ikke reklamere på var beskjeden. Jeg måte i tilfelle ha tatt med de kokte dyrene i frosset tilstand til butikken!

Jeg forsøkt å få opp hjemmesiden til Ipercoop, uten å lykkes. Til slutt fant jeg at de hadde en side på Facebook.
Jeg skrev om saken der og da ble det liv i leiren. Jeg fikk både telefonnummer og mailadresse hvor jeg kunne henvende meg. Selvsagt valgte jeg mail. Det er lettere å skrive når google translate har blitt benyttet, enn å ringe til noen som snakker hurtig italiensk dialekt.

Svaret var at jeg måtte ringe i tillegg!

Jeg vil ikke legge skjul på at jeg ble en smule irritert. Noe som jeg ga uttrykk for på Ipercoops Facebookside.  
Det nyttet og etterhvert fikk jeg melding om at dersom jeg tok med originalkvitteringen til butikken skulle jeg få pengene tilbake.

I dag var jeg i butikken. La fram kvittering og fortalte hva jeg het.  Adm dir. ble kontaktet og han kom selv for å be om unnskyldning for det inntrufne. Alle penger pluss litt til  tilbake pluss en gave ble sluttresultatet.

Det er kanskje lett å avvise en enkelt kunde, men når 7000-8000 personer kan lese om det på Facebook får ofte pipen en annen lyd.

søndag 25. august 2013

"Dæ sto i blae".

"Dæ sto i blae"  Før i tiden var det som regel en bekreftelse på at noe var korrekt og troverdig.  Den gang journalister og redaktører var opptatt av at det som stod i avisen var både korrekt og ofte også kildekritisk. Slik er det ikke lenger.
Aviser fylles med agurknytt, reportasjer om dyretolkere, synske, kjendiser og annet som skal skaffe "klikk" på hjemmesiden.  Ofte opplever i alle fall jeg at journalisten er lite annet enn et mikrofonstativ.
Når man har førstehåndskjennskap til en sak som det skrives om i avisen ser man ofte at avisens vinkling er et stykke fra sannheten virkeligheten.

I midten av mai ble vi kontaktet av en norsk journalist som hadde oppdaget at det fantes en del av Italia som het Puglia. Om jeg kunne tenke meg å bistå henne med å skrive en reiseartikkel?  Jeg liker ikke negative folk selv, så jeg svarte ja.
Skaffet overnattingsplass, skaffet kontakter for intervjuer etc. Det eneste jeg forlangte i retur var at jeg fikk dekket mine direkte utgifter og at jeg fikk lese gjennom artikkelen på forhånd slik at feil kunne bli korrigert før publisering.

Artikkelen som ble lagt i nettavisene kan du lese her;  Det kom også en artikkel i papiravisen, i alle fall i Stavanger Aftenblad. (der det var flere bilder)




Det er mange feil, både små og store i teksten som ble presentert.

Dette huset har vært til salgs i rundt ni måneder. Prisen er redusert fra 130 000 euro og nå kan du få det for ned mot 75.000 euro - nesten 600.000 norske kroner, skal vi tro megleren.

Det korrekte er € 160.000. Det er allerede solgt og nye eiere har flyttet inn.

I flere av kommunene i Puglia er det påbud om at man må ha en ti mål stor tomt for å få lov til å bygge hus. Husene har derfor store tomter, med en rekke frukttrær og gode muligheter for grønnsaksdyrking.

Igjen, om ikke direkte feil, så upresist. Noen kommuner krever 10 mål, andre krever 20. Andre igjen kun 2, 3 eller 5 mål. Men, disse reglene gjelder utenfor byen. Tomten kan godt være liten, men da har man andre tomter i kommunen som taes med i regnestykket.

Slik er utsikten fra den lille byen Martina Franca.

Byen er på størrelse med Sandnes. Jeg tror ikke sandnesgaukene liker å komme fra en "liten by"

Puglia er lite preget av turisme, man møter kun italienere og det er en fordel å kunne litt italiensk. I dette området av Italia er det ikke så utbredt å snakke engelsk, men noen snakker spansk.

Puglia er det området i Italia som italienerne ferierer i. Innenlandsturisme er også turisme. Dette preger også utleieprisene som skyter til himmels i den italienske fellesferien. Få eller ingen snakker engelsk, vi har aldri hørt noen som snakker spansk, men derimot flere som snakker tysk. Det har vært utstrakt arbeidsutvandring til Tyskland tidligere.  Dialekter er vanskelig å forstå, de har utspring i andre språk. (Gresk, fransk etc)

Vær oppmerksom på at samme bolig kan ligge ute hos ulike eiendomsmeglere, til ulik pris.

So what? Man finner en eiendom man liker og byr det man synes er korrekt pris. Jeg vil anta at kjøper har trålet nettet i ukevis før det kommer så langt som til et bud. Om en annen megler har samme hus til en høyere pris har det ingen betydning. Meglere her har ikke eksklusiv salgsrett slik som i Norge. Derimot driver meglere (her i allefall) utstrakt service etter kjøp. Å si at meglere er selgers representant er nok å ta en smule i.  Nå har ikke vi allverdens erfaring, men vi har opplevd og sett etterservice hos tre meglere til nå. Og det som gjøres går langt utenpå noe som en megler ville gjort i Norge.

Det foreligger sjelden en takst eller tilstandsrapport. Kjøper har selv ansvar for å sjekke boligens tilstand. Det er lurt å få hjelp fra en ingeniør.

Byggene her er som regel enkelt konstruert. Unntakene kan være gamle trulloer, masseriaer etc. Normalt vil man enkelt kunne se om det er fuktinnslag eller sprekkdannelser.  Det er lurt, her som i Norge, å få med en fagmann. Det er ikke noe som gjelder kun for Italienske hus.

Når du har funnet en eiendom du vil kjøpe, må du skaffe deg et italiensk skattenummer, såkalt «codice fiscale». Behandlingstiden for å få dette er to måneder ved det italienske konsulatet i Oslo. En italiensk advokat kan skaffe det på en dag om det haster.

Megler skaffer deg både codice fiscale og åpner bankkonto for deg om du vil. Gratis. Man trenger slett ikke noen advokat for den lille jobben.  Det er ikke noen vits i å kaste penger ut av vinduet. Eller man kan ordne det selv i løpet av en halvtime.

Mye feil altså.

Som jeg sa innledningsvis, jeg hjalp til mot å få kompensert mine utgifter og få lese korrektur før publisering.

Som du kanskje har forstått, ingen av journalistens løfter overfor meg er oppfylt.



lørdag 17. august 2013

To uker med besøk er over

I og med Daniela og Minos bryllup var "alle" invitert.  Anja og Borger takket ja, det samme gjorde Siv Elin og Sebastian. De ankom helgen før bryllupet. På grunn av manglende kapasitet i Villa Serena ble Siv Elin og Sebastian innkvartert i en leilighet i Ceglie Messapica. Den eies av Pamela som også driver B&B Sant'Anna i byen. Forøvrig med toppkarakter fra Tripadvisor.

Det ble en varm uke med temperaturer opp mot 40 grader hver dag. Heldigvis har vi A/C og skygge (ute) og noen dager var det litt vind også.
Kvelden før bryllupet slo vi til med et lite festmåltid hjemme. Det er viktig å få spilt ut magekapasiteten før bryllupet matorgie.

Det falt i smak hos alle parter.

Som regel gjør det det når det er god mat og god drikke.

I løpet av uka fikk vi også anledning til noen grillopplevelser. Vi har funnet en slakter i Ceglie Messapica som har unghest i utvalget.
Det er en smaksopplevelse av de sjeldne. Jeg spurte slakteren om prosedyren siden kjøttstykket var merket "Noci" (en by fem-seks mil herfra). Nei, var svaret, hesten er bare slaktet der. Slakteren dro til Martina Franca der han tok ut en unghest på en gård. Denne ble deretter fraktet til Noci, slaktet og skrotten levert i butikken i Ceglie. Det var viktig at hesten var av rett rase. Her akseptertes ikke arbeids- eller traverhester. Kun de som hadde gått på friland og levd det gode liv...

Sent lørdag kveld kom Lucas, tante Silje og Tom til bryllupsarrangementet. Deres tur har vært planlagt siden november i fjor. De fikk med seg litt dessert og selve bryllupskaken før vi dro hjem.

Når vi kom hjem var det såvidt sent at Lucas ikke fikk prøvd bassenget. Nedtur. Men han var klar neste morgen. Klar som et egg...

I løpet av uken har han badet og badet.

 Et par markeder fikk han meget motvillig med seg. En strandtur var også et høydepunkt.

Det er svart av folk på strendene her i august så fotografering ble nedprioritert.



Et besøk hos Pasquale og Vita ble det også tid til. Der er det kjekt for småfolk.  Et par unghunder ble sluppet løs og det gikk ikke lenge før Lucas hadde en hund i fanget.

Men, det skal ikke legges skjul på at for Lucas er morfars basseng høydepunktet på hele ferieoppholdet.


video

Lørdag kveld dro de hjem igjen til kalde og våte Stavanger....






mandag 12. august 2013

Matrimonio - italiano

Lørdag 10 august var vi invitert til bryllup. "Innbydelsen" kom allerede som en forsiktig melding 22. januar og ved nærmere undersøkelser viste det seg at det var bryllup på gang.

Invitasjoner kom til oss ved personlig kontakt, våre barn fikk invitasjon i posten i Norge.  Anja og Borger takket ja, det samme gjorde Siv Elin og Sebastian. Lucas sin ferie i Italia var booket lenger før så både han, Silje og Tom fikk innbydelse. Dessverre var det store endringer i reiseplanen så de kunne ikke delta mer enn den siste halve timen før oppbrudd.


Bryllup i Italia er annerledes. Vielsen skulle skje i San Vito dei Normanni kl. 11.00 på lørdag 10. august. Vi var som nordmenn flest, møtt opp i god tid. I kirken kl. 10;50. Da var vi nesten først. Folk kom dinglende utover og 40 minutt forsinket ankom brudeparet. Selvsagt i Maserati siden Mino arbeider på fabrikken.


Etterhvert som folk fant plassene sin i kirken kunne en stolt far føre Daniela opp kirkegulvet.




Vi undret oss litt over at det var relativt få av gjestene som deltok i kirken, men forsto etterhvert hvorfor. det ble en langdryg affære. Med oppramsing av helgener, nattverd, blomsternedlegging på helgengrav etc. Seremonien tok over en time.....

Ute regnet det i bøtter og spann. Men det skal visstnok være en forutsetning for ekteskapelig lykke?

Etter vielsen dro vi nordmenn; ti tilsammen til Geir og Anne Marie for å forfriske oss litt før vi dro videre til stedet der mottagelsen skulle være. Jeg hadde fått beskjed på forhånd om at brudeparet ville bruke et par timer hos fotografen.
Mottakelsen var på Agriturismo Le Torri i Torre Santa Susanna.
På grunn av (u)været ble de først forfriskninger servert innendørs. Litt sprudlende i glasset og litt fingermat.

Etterhvert ankom brudeparet og festen kunne begynne. Det vil si, spisingen kunne begynne.

Etter mye rot med å finn hvilket bord vi var plassert ved, havnet vi i lag med to tyske par, samt Gaute og Lill Karin Auglend.

Først buffet. For de som forstår litt av det italienske matsystem og retter har jeg fotografert menyen slik at man kan få et lite innblikk.

Selv om man forsynte seg rikelig av buffeten, kom kelnere med små fristelser i tillegg og plasserte på bordet.  Heldigvis var det mulig å bevege seg underveis.  Her var det ingen taler, kun musikk, dans og opptredener av forskjellig slag.
Brudeparet beveget seg omkring og lot seg fotografere i lag med alle gjestene.











En del av underholdningen var oppvisning av pizzica.

Det er kjekt å se slike fengende rytmer og dans.


video

Gaver er også totalt annerledes fra hva vi er vant til. Når man blir innbudt forventes det at man gir penger. Minst kuvertprisen der mottagelsen holdes. Det betyr at gjestene må drive litt detektivarbeid først. hvis kuvertprisen er € 100 og man gir € 80 har man skjemt seg ut. Vi har hørt at det noen steder i Puglia blir lest opp hva de enkelte har gitt. Har man vært for gjerrig blir man holdt for narr. I dette selskapet var det ikke slik, alt foregikk i stillhet og alle gjester fikk en gave med hjem.


Som et lite apropos. Vi har snakket med en norsk ung dame som også har vært i italiensk bryllup: "har dere sett "gudfaren" - det var slik" Det kan vi samstemme i.

Det var en dag som vi vil huske.

Og vi tillater oss å bruke et bilde som Geir tok av bryllupskaken.






fredag 2. august 2013

Fest og moro

Gaute og Lill Karin inviterte til fest på torsdag. Gaute har etter noen forsøk fått dreisen på den vedfyrte bakerovnen og nå skulle ilddåpen foretas.

De har besøk av barn og barnebarn, naboer ble invitert, Guido med familie likeså, samt vi nordmenn som bor i nabokommunen.


Først tynne leiver som var bakt tidligere, deretter smurt med gresk youghurt og til slutt, et lag med røkelaks og hakket kapers. Nydelig spise.

Deretter pizza.

Noen ble litt brent i kantene. Det er utrolig varmt i slike vedfyrte ovner. Men hvilken smak. Her er ikke mye som minner om grandiosa og og andre misfostre som vi finner i norske frysedisker.












Rikelig flytende tilbehør også. Selv om logistikken ble litt tungvindt når ovnen og bordet ligger et stykke fra huset.



Men hva gjør vel det når vi er gode venner i lag i godt selskap.





Italienere og nordmenn i salig blanding. Unge og gamle i godt drøs. Slikt blir det gode minner av.









Vi kommer gjerne igjen neste gang ovnen fyres opp.


tirsdag 30. juli 2013

Terje og di

Vi skal ikke legge skjul på at det er varmt her. Veldig varmt.
Igjen, et lite tilbakeblikk.

Når vi kjøpte her var det en gammel A/C i stuen. Etterhvert forsto vi at kapasiteten var lavere enn forventet og vi snakket med Pasquales sønn, Martino om det. Han hadde en bekjent; Francesco (igjen) som drev i gesjeften og kunne hjelpe oss.
Og det gjorde han, til en meget behagelig pris.

Når nå Terje kjøpte hus her, oppdaget han at A/C var et behov.  Francesco ble igjen kontaktet og installasjon ble lovet tirsdag. Dagen før  - telefon fra Francesco med spørsmål om Terje kunne møte dem tirsdag morgen kl 07:15 på veien mellom Villa Castelli og Ceglie Messapica.  Når Terje kom dit, stod de allerede og ventet på ham.

Dette er folk som jobber effektivt. Etter tre - fire timer var to enheter installert. Begge på 12000 btu.  Det eneste Terje kunne sette fingeren på etterpå var at de ikke hadde tatt plasten de hadde lagt over møblene for beskyttelse, med seg.

Prismessig vet jeg ikke sikkert  hva tilsvarende varmepumpe koster i Norge. Men etter litt googling ser vi at tilsvarende enheter koster minst tre ganger så mye i Norge. I tillegg kommer installering.

Jeg tok en tur på formiddagen for å sjekke at alt fungerte, at ingen språkproblemer hadde lagt hindringer i veien etc.  Alt var greit. Samtidig fikk vi hilst på nabo Pietro som kunne fortelle mer om området i nærheten.

Og til slutt fikk Terje prøve jordfreseren som de forrige eierne hadde latt stå igjen.


Maskinen må nok en tur innom et verksted før den fungere optimalt.For å stoppe den nå må plugghetten dras av. Den kan heller ikke settes i "fri" for å stoppe rotorbladene.   Men alt dette kan ordnes hos våre gode venner, reparatørene  i Villa Castelli.



fredag 26. juli 2013

Travelt - igjen

Som jeg skrev i mitt forrige blogginnlegg, har Sofie forlatt meg. Noe som igjen resulterte i forespørsler hos slekt og venner om de visste at Sofie og Livar hadde gått fra hverandre. Selvsagt hadde de bare lest overskriften og ikke selve bloggposten.
Koner forlater sine menn daglig. Og vice versa. Konene og/eller mennene drar på jobb, de drar til butikken for å handle, de henter barn i barnehage og fra sommerjobb.  Det er viktig å ikke trekke slutninger på grunn av overskrifter.
Søndag kommer Sofie tilbake igjen fra sitt norgesopphold.

I mellomtiden har jeg hatt besøk av mitt søskenbarn, Terje.

To netter har han bodd hos meg.

Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang.
Søndag så jeg at Ceglie Messapica arrangerte "mercato settimanale" Altså et kveldsmarked.  Jeg dro avgårde for å se hva det var. Nedtur... det var bare snop som ble solgt.  På vei hjem, gjennom byen oppdaget jeg et nytt "macelleria" (slakterbutikk) som averterte med hestekjøtt. (Cavallino - unghest) Mandag dro jeg tilbake og kjøpte tre koteletter.  En til meg som test, hvis det var godt, grilling tirsdag i lag med Terje.
Vel hjemme igjen fikk jeg en SMS fra Ole Seland med spørsmål om jeg var hjemme. Etterhvert kom det fram at han og svigersønn Francesco ville komme på besøk. Grillen ble tent umiddelbart.

Etter en del roting omkring nærmere en times tid, ankom de. Ikke bare de to, men de hadde med seg Marco og Thomas på åtte og fire.
Grillkjøttet falt i smak. Faktisk så uttalte begge barna at de ville komme tilbake hvis de bare kunne få så godt kjøtt.

Dette medførte nytt besøk hos slakteren.  Det falt i smak hos Terje. Og ikke før hadde vi begynt å spise kom også Geir innom. Han måtte låne internett for å bestille billett hjem til svigermors begravelse. Han fikk også prøve unghesten fra grillen. Til stor glede.

Hos slakteren fikk jeg forklart hvordan kjøttet havnet i butikken hans. Først besøkte han et masseria (gård) i Martina Franca der han tok ut en hest som han ville kjøpe. Deretter ble hesten kjørt til Noci (2-3 mil)  og slaktet før kjøttet ble transportert til Ceglie Messapica. Det var viktig at det var hest som var oppdrettet til formålet, ikke en arbeidshest eller en gammel traver.

Ellers er det litt travelt.

Notaio i San Vito dei Normanni ble besøkt onsdag formiddag. Da skulle skjøtet utstedes, noe som krever nærvær av selgere, kjøper, tolk og megler.

Deretter var det til huset for å finne ut av ting.  Det er mye som skal finnes ut av, ikke minst fordi nøkkeloverlevering skjer hos Notaio og selgere er ikke med tilbake i huset.

Det meste var i orden. Noen småting var uklare, bl. annet fikk ikke Terje vaskemaskinen til å fungere. Med litt bistand fant han ut av at det var en bryter som styrte strømmen til stikkontakten! Samme bryter styrte også varmtvannsberederen på kjøkken.
Torsdag morgen til banken for fjerde gang. Denne gang ble alt ordnet. 19 signaturer og Terje fikk både bankkort og nettbank. men ingen ting virker før etter 24 timer.
Fra banken dro vi til Ikea for innkjøp av nødvendigheter i sengklæravdelingen etc.  Derfra til Fasano og Conforama for å supplere med et større kjøleskap. Det kjøleskapet som fantes på kjøkkenet er slikt som vi normalt har i kjelleren i Norge for å holde  4-5 ølbokser kalde.
Det var nødvendig å kjøre i min bil. Terje fikk utlevert en Fiat 500 og da er det ikke mye transportmuligheter.

Lang dag i varmen....

Om kvelden fikk jeg telefon fra Gaute og Lill Karin med spørsmål om jeg ville være med ut og spise i Martina Franca. Det ville jeg.

Her kreves et lite tilbakeblikk. For flere år siden brukte vi å parkere ved sykehuset i Martina F. Der er det betalparkering, men ikke med parkometer. Derimot var det parkeringsvakter som gikk omkring og skrev ut billetter for angitt tid. Etterhvert fikk jeg ordning med at jeg betalte ved tilbakekomst fordi jeg aldri visste hvor lang tid ærendene tok. Det var bare en av parkeringsvaktene som var med på slik ordning. En fredag kveld var det blir kveld for vaktene når jeg kom tilbake. Dermed fikk jeg ikke betalt. Mandag var jeg tilbake og gjorde opp for meg. Det tror jeg ikke hadde skjedd hvis jeg var italiener. Etterhvert fant vi andre parkeringsplasser i byen og var ikke mer ved sykehuset. Men i går kveld, når vi parkerte på betalparkering et annet sted, var det samme mann igjen. Når han så meg, lyste hele ansiktet opp! Det ble håndhilsing og klem på kinnene.
Det er kjekt å bli gjenkjent og å bli satt pris på.

Fredag ble en nesten like stri dag. Tidlig oppe og skypet litt. Når jeg skulle i dusjen oppdaget jeg Pasquale utenfor.  Han kom med regningen for  renovasjonen. Selv om klokka ikke hadde passert ni, ba han om ei kald øl for å kjøle seg ned litt. I grunnen ikke rart, temperaturen hadde passert tretti.
Terje ringte også og trengte mer hjelp. Han måtte få tak i utebord. Og dermed måtte setene ut av bilen igjen og innkjøpsraidet kunne fortsette.  Vi fant et bra bord og stoler i Villa Castelli. Men før det, en runde for å sjekke varebeholdningen i andre butikker.

Vel hjemme igjen måtte det høstes tomater. Nok til å fylle en stor gryte.


Først olje, så hakket løk og til slutt tomatene.

Når de har kokt en halvtimes tid, tilsettes basilikum og gulerøtter. Disse blir i gryten en times tid før de fjernes og tomatene kjørt med stavmikser. Tilbake med gulerøtter og basilikum - og så koking i flere timer før sausen helles på sterile glass.

Kjekt å jobbe med og så blir det gode gaver til nordmenn i området.





fredag 19. juli 2013

Sofie har forlatt meg.

Fredag morgen dro Sofie sin kos. Så nå er jeg gressenkemann.
Sofie dro tilbake til Stavanger på sin årlige "sommerferie" for å treffe barnebarna. Til våre italienske venners store forskrekkelse. Hvordan skal Livar klare seg nå? Hva med mat? Hvem skal stelle for han i Sofie's  fravær?

Her er det slik at mange italienske menn snaut nok vet hvor kjøkkenet er. Å lage mat selv er en geskjeft som disse machomenn ikke makter.
Men, for en tid siden var vi i lag med flere venner. Blant andre, Francesco Santopietro som fortalte at når han kalket huset vårt, da var Livar alene hjemme. Og han fikk servert den beste maten overhodet!
Uttalelsen vakte applaus blant de tilstedeværende damer. Og han husket hver eneste ting han hadde fått servert. I tillegg ba han om oppnskrift på alt, for han ville fortelle det videre til sin mor.

Tilværelsen som gressenkemann varer ikke så lenge. Mandag kveld kommer Terje  for å bo hos meg et par netter. Han overtar sin nye eiendom på onsdag formiddag.

Tirsdag kveld var vi bedt til Anne Marie og Geir Hauskens feiring av perlebryllup. (30 år)  12 nordmenn og fem italienere fikk være med på festen. Maten var norsk, men i italienske mengder.


Så langt vi forstår, var det en kjekk opplevelse for alle deltakere.

Utpå kvelden fikk vi en innføring i lokal folkedans; pizzica.  Siden Spotify og Grooveshark trenger internett for å fungere på musikksøk var det greit at Angela hadde musikken lagret på sin telefon. (som Guido holder i venstre hånd under dansen)

Daniela var lærer og viste de uinvidde hvordan trinnene skulle utføres.
Hvor mye som gikk inn og ble husket er en annen historie.

Italienere og nordmenn i skjønn forening. Slike fester kunne vi hatt flere av.






Alle gjester hygget seg, selv om få kunne ha det så kjekt som Angela og Netta.
I perioder lå Angela langflat over bordet og lo....


Takk, Geir og Anne Marie.





Bloggarkiv

Følgere