tirsdag 22. mars 2016

Vedaskog? Nei ikke akkurat

I fjor var jeg mye alene her i Villa Serena. Og det er en ting jeg ikke gjør når jeg er alene og det der trefelling.
Dermed var det relativt lite ved på lager når jeg kom tilbake nå i begynnelsen av mars. Med temperaturer som en sen norsk vår, må det fyres på en eller annen måte. Vi har to varmepumper, en i stuen og en på soverommet. Men å kjøre på strøm når man har vedovn blir liksom ikke det samme.

Når stabelen hadde minket faretruende tok jeg derfor en tur opp til Franco, samme person som vi kjøper vann fra. Om vinteren er det lite vannkjøring og da driver de på med vedhogst i stedet.

Franco var ikke hjemme og jeg kjørte derfor opp til der hvor sønnen Orazio har travhester. Eller mer riktig; hadde travere. Stallen var jevnet med jorden og ingen hester var å se.
Dette er på baksiden av bygningene og når jeg returnerte stod det en gammel kone, mor til Franco og matet hunden som sto - som vanlig her, i en kort kjetting foran hundehuset. Jeg hilste og spurte etter Orazio. Nei, han var ikke her, men Franco var til stede. Bare kom inn var beskjeden.
Inn det bar i et lite hus med ett rom, avdelt med noe som så ut som gamle lakener slik at det ble to rom. Ett vaklevorent kjøkkenbord og to stoler, et gammelt kjøleskap og en komfyr var innredningen. Om jeg ville ha kaffe? Jo, det kunne smakt med en dråpe på formiddagen.
Etterhvert kom Franco - eller Franca som hun kalte ham på sin dialekt.  Når gamle folk her ute på landet snakker sin dialekt er det bare å lukke ørene og ikke engang prøve å forstå. Det er såvidt det er dialekt, det er nok rettere å kalle det et eget språk.

Det ble en smule "smalltalk" selv om gamlemor, som sikkert var nesten 90, var vanskelig å forstå. Hun fortalte bl.annet at hun hadde ni barn. På spørsmål om hvor de hadde hatt plass til ni i dette rommet, ble det under latter forklart at de hadde et større hus også, som de ikke brukte nå lenger når hun var alene.

Jeg fikk til slutt framført mitt ærende; muligheten for kjøp av ved. Jo, Franco kunne ordne det. Spørsmålet om pris og mengde ble avgjort og jeg fikk forklart at veden var quercia. Jeg dro fram mobiltelefonen for å få Franco til å skrive inn vedsorten i oversettingsprogrammet, men jeg forsto at skriving og Franco ikke var kompatible størrelser. Jeg forsøkte andre veien og skreiv inn eik og fikk treff.
Jeg kommer i kveld var beskjeden jeg fikk før jeg dro hjem igjen. Kvelden både kom og gikk, men i dag formiddag litt før ni kom han med hjullasteren full med eikeved. Lasteren kommer ikke inn i porten så lasset ble tippet så langt det var mulig å komme med skuffa.


Ved av forskjellig dimensjon og lengde. Jeg så snart at alt måtte kappes og noe kløyves..

Her var det bare å dra fram trillebåra og få lasset flyttet nærmere vedstabelen.

Det be ti turer.







Fram med vedkløyver og motorsag og i løpet av dagen var mesteparten på plass og det var igjen mulig å komme ut og inn på eiendommen.


Litt soping så var alt som før.






Min bekymring om veden kanskje ikke var tørr nok ble gjort til skamme.
Tyngden kom nok av at det var tettvokst eik og ikke at den var spesielt fuktig.


I kveld kunne jeg gå ut og fotografere en nesten ferdig jobb. 



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggarkiv

Følgere