Nu siste reis meg forestår...

Overskriften henviser til en salme skrevet av Wergeland. Uten at vi står for annet enn overskriften. 

Til saken; 

Vi har bestemt oss for å selge APE'n.  Det har vært moro, men vi innser at nytteverdien ikke kommer opp mot den økonomiske belastning det er å ha et slikt kjøretøy. 

Hvert annet år må den også på EU-kontroll og hvert år må det betales forsikring.  EU-kontollen koster omtreng € 65, men forsikringen koster € 250!

Først ble den annonsert på Subito.it, en slags italiensk "Finn.no". Annonseutforming med hjelp av gode venner, gode bilder og hyggelig pris skulle sikre hurtig avsetning. Trodde vi. 

Det kom en respons fra en mann som ville bytte i en Fiat 126  eller en Vespa 125. 

Jeg avslo begge alternativer. 126,en var en avløser av den gamle Fiat 500 i 1972. Jeg gadd ikke finne ut mer, det var ikke for å få et nytt kjøretøy det gamle ble solgt. 

Torsdag var vi i lag med flere andre nordmenn og spiste på  La Taverna di Pascalone i Latiano. Dette er gode venner av Geir og Anne Marie så vi har god kontakt med eierne. I løpet av samtalen kom drøset inn på at jeg hadde en APE til salgs. Meggi (kona til Pascalone) visste da om en mulig kjøper og ringte umiddelbart.  Jo, det hørtes interessant ut, jeg overtok samtalen og lovet mer informasjon med bilder via mail så fort som mulig 

Som sagt så gjort, fredag formiddag fikk jeg en mail avgårde til Jean og Linda, et belgisk par som bor i Latiano. Lørdag morgen kom svar at de ville kjøpe men jeg måtte levere i Latiano i dag, de dro til Belgia i morgen.   

Her gjaldt det om å smi mens jernet var varmt. Frokost i en fei før jeg dro på meg Hå-bunad og skulle avgårde. Men det var plent umulig å få startet APE'n. Gode venner ble kontaktet og forespurt om mulighet til skyvehjelp.  Positivt svar medførte skyvehjelp. Etter noen titalls meter ropte Gaute og spurte om jeg hadde åpnet bensinkranen. Pinligt. Med store bokstaver!

På med bunaden igjen og avgårde. 

Det gikk som en drøm. I fem kilometer, så døde motoren nesten helt. Men kom seg, hostet og dro ivei igjen. Etter nye tre-fire kilometer var det ny nær døden opplevelse. Jeg skulle kjøre over tre mil og begynte å bli bekymret.

Jeg forsto etterhvert at det var noe galt med bensintilførselen for den startet når den hadde stått et par minutter. Slik fortsatte det med kortere og kortere avstand mellom stoppene og lenger og lenger pause for hviling. Når jeg kom opp mot hovedveien mellom San Michele og Latiano var det helt slutt og jeg spurte Geir om slep. Han kom og vi ble enige om å dra inn til bilverksted i San Michele. 

De hadde ikke tid, det var for travelt, men jeg ba nesten på mine knær og etterhvert sjekket de opp forgasser og bensinfilter. Filteret var nesten helt tett. De renset og satte sammen igjen. 

Videre gikk det nesten en kilometer før det var stopp igjen. Tilbake til verksted, men da fikk jeg beskjed om å vente til tirsdag. De hadde ingen mulighet til å gjøre mer i dag.

Da fungerte APE'n sånn noenlunde og vi forsøkte å komme oss til Latiano. Det gikk med en pause, men motoren stoppet noen ganger men startet igjen før det var hel stopp med rullingen. En gang stoppet den helt og lot seg ikke starte. Jeg ventet litt og løp den i gang og det gikk. Så kjørte jeg med lite gasspådrag og kom fram til kjøperen.  

Han var ikke hjemme og vi forsøkte å ringe. Kom til telefonsvarer. Geir hadde et annet nummer og jeg forsøkte det. Jeg oppdaget at det gikk til fasttelefon og gikk bort til ytterdøren for å høre om det ringte inne. Da oppdaget jeg at det var en dame innenfor. Hun hadde ikke hørt at jeg banket på første gang for hun støvsuget. 

Det var Linda, Jeans kone. Han var og handlet.

Vi forsto snart hvorfor APEn hadde falt i smak. Det var firfisler overalt - kunstige altså. Bilder, malerier, sementavstøpninger etc. Det var tydelig at han var hektet på fisler.

Til slutt kom han hjem og fikk en gjennomgang av APE's finurligheter. Pluss en liten prøvetur. Jeg fortalte om problemene og sa at han kunne få den for 100 € mindre enn det den var opprinnelig avertert for på Subito på grunn av at den måtte på service for å virke som forventet. 

Kontrakt ble skrevet og nøkler overlevert. Sofie må antakelig  signere noen dokumenter men vi ble enige om  i så fall skulle det skje etter 5. april når jeg er tilbake i Norge.

Han var så stupforelsket i APE'n at han godtok alle ting og betalte med et salig smil. Hvordan han i ettertid skal få den omregistrert og forsikret er heldigvis ikke vårt problem.  Belgia er jo med i EU så kanskje er det lettere for dem. 

De hadde en sønn som fylte år 16. august og skulle feire i Latiano så APE'n skulle være en overraskelse til ham. 

Nå er APE'n plassert i sitt nye hjem.

Takk for alle gleder og gode opplevelser. 

Det har kostet en del, men har vært verdt alle €€€€.