fredag 31. desember 2010

Godt nytt år!

På årets siste dag passer det med et lite blogginnlegg.

Vi får jevnlige rapporter fra naboen som passer på hus og hjem i Italia. Alt er som det skal være både ute og inne. Avfukteren kjøres jevnlig for å holde hus og innbo tørt slik at vi unngår mugg på vegger og møbler.

Turen hjem ble den siste vi kjører i egen bil. Selve turen gikk forsåvidt greit, men etter hjemkomst ga kroppen tydelig beskjed om at den ikke ville finne seg i slik "mishandling". Det har gått endel smertestillende medisiner en tid.
Neste år flyr vi ned og leier bil noen dager mens vi leter etter en bil å kjøpe. Bruktbilprisene i Puglia er hyggelig lesning for oss nordmenn. Ned mot tredjeparten av tilsvarende pris i Norge er ikke uvanlig. Det er ikke uvanlig med ett års garanti på to-fire år gamle bruktbiler.
Forsikring kan være dyr og den har steget mye i det siste. Det skal ha vært en del svindel med fingerte kollisjoner, tyverier etc som påvirker prisnivået i Puglia som i Norge. Problemet for oss kan være å få godskrevet bonus som er opptjent i Norge. Vi får prøve så godt vi kan. Martino har lovet oss å hjelpe til med både bilkjøp og forsikring. Det kan bli en god måte å spare penger på.


Hver søndag ettermiddag har vi privatundervisning i italiensk.  William Semeraro kommer hjem til oss sammen med samboer Vanessa og prøver etter beste vilje og evne (og den er god) å få noe lærdom til å sette seg i de gamle hodene våre. Det er ikke lett, men vi føler allerede at vi har fått en bedre forståelse av språket, reglene, staving og uttale. Tiden vil vise hvor mye som sitter skikkelig fast. Vi har en følelse av at det er mye teflon "på loftet", noe som gjør at lite fester seg.

Vi vil ønske alle våre lesere godt nytt år. Vi setter pris på at dere leser bloggen vår og bare nevner sånn i forbifarten, at vi setter pris på tilbakemeldinger. Lurer du på noe eller ønsker at  vi skriver om noe spesielt, bare gi beskjed.

Og plutselig er vi tilbake.....
          i vårt eventyrland..

lørdag 6. november 2010

Opplevelse kontra forventning

Vi fikk et spørsmål fra en av våre lesere om vi kunne gi  "en omfattende statusrapport. En ting er å drømme om et liv i solen, men hvordan fortoner egentlig livet seg etter hvert som gjøremålene blir rutine og ting faller på plass? Dere ønsket ikke å bosette dere i en turistghetto og fikk ønsket innfridd, og vel så det."


Å gi en omfattende statusrapport tar tid og dette innlegget ble påbegynt før vi dro hjem til Norge, men ble ikke ferdigstilt før vi var hjemme og fikk litt tid til ettertanke.


For å ta det siste først. Vi har definitivt ikke havnet i et området som er preget av turister. Snarere tvert imot.  Det finnes en og annen engelskmann og tysker, men de fleste av disse har havnet nede på Salentohalvøya, fra San Vito dei Normanni og sørover.  Det er sjelden vi ser eller hører annet enn italiensk. Bortsett fra markedet i Cisternino der vi av og til hører engelsk. Langt fra hver gang, men det hender. 
Vi har truffet to norske reisefølge (turister)i Martina Franca.


Selvsagt finnes det andre nordmenn. Gaute og Signe i San Marco som bor her på helårsbasis, Anne Lise og Aksel som er i Cisternino vår og høst, Wenche og Volker påske og sommerferie i Campomarino, Tony og Ingvild som har sine ferier rett i nærheten. Men her stopper det. Det finnes sikkert flere, men vi vet ikke om dem. Jo, forresten er det et hus i nærheten av Francavilla Fontana som eies av nordmenn, men vi har ikke truffet dem.




Ting har definitivt falt på plass for oss. Vi har fått på plass det vi trenger i huset for å føle at det er behagelig å være her. Ute likedan. Hagemøbler, godstoler og hengekøyer til soling og avslapping, basseng til avkjøling på de varmeste dagene......




Grønnsakhagen brukes flittig. Tomater og peperoni plantes hvert år, minst en gang. Salat flere ganger årlig, artisjokk lever sitt eget liv og gir mye god spise om sommeren. Jorda freses opp og gjødsles mellom hver sesong/planting og er i bra skikk.
I bakhagen er det litt verre stilt. Jeg har brukt jordfreseren på en stripe fra ende til annen. Stripa er bare to-tre meter bred og er primært for å stoppe spredning av eventuell gressbrann. Neste år blir det pløying igjen før fresing. Da kan nok hele bakhagen bli mold.  Men jorda er ikke i så god hevd der bak.  
Forresten, neste år skal det bygges en hønsegard. Fire høner er bestilt for levering i mars. Da blir det egg fra egne høns.


Nok om det praktiske og jordnære.


En ting som vi ikke regnet med når vi kjøpte her var menneskene som omgav oss. Som nordmenn flest er vi normalt reserverte og holder oss for oss selv - til å begynne med. Her var denne væremåte umulig. Heldigvis. 


Vi er omgitt av vennskap og varme. Vi blir tatt vare på i en grad som overrasker oss stadig vekk. 
Til å begynne med var alle opptatt av hva vi hadde betalt for varer og tjenester. Vi lurte litt på hvorfor all denne masingen om penger, men etter hvert forstod vi at de var redde for at vi skulle bli lurt av noen. 
Stort sett ble vi ikke det. Det hender vi betaler overpris på markedet. Det skjer av handlere som vi ikke har truffet på før. Der vi handler regelmessig er det ikke snakk om lureri, snarere tvert imot.
Med ujevne mellomrom drar vi til Martina Franca eller Ceglie Messapica for å spise. Et trattoria i Ceglie skiller seg ut. Flere ganger har regningen havnet på f.eks. € 32, 23 eller noe i den retning. Men det beløpet er alltid avrundet nedover til nærmeste hele runde tall. Kanskje noe som norske spisesteder kunne lært noe av.


Vi har fått mange venner i løpet av de fire årene vi har eid huset her. Noen naboer, andre lenger borte fra. Og disse vennene introduserer oss for sine venner og nye vennskap oppstår. Det skal ikke underslås at vi lever et mye mer sosialt liv her i Puglia enn vi gjør i Norge. Mye må nok været ta ansvar for. Det er lettere å omgås når omgangen skjer utendørs og mer uformelt. Men allikevel det er totalt forskjellig.  Har kan man gå tur på veien og hvis det er fest og langbord hos noen vi passerer, blir vi promte bedt inn på mat og drikke.


HELSE
Som mange av dere vet er Livar uføretrygdet på grunn av leddgikt. Før jeg sluttet jobben var det ofte så ille at jeg måtte ned å alle fire når jeg skulle opp trappa til 2. etasje i Musègata. Etter jobben var et tilbakelagt kapittel ble dette noe bedre, men ikke bra. Stressfaktoren som ofte kan være utløsende for min form for leddgikt var borte, men sykdommen var der fortsatt. Heldigvis finnes det gode medisiner. 
Når vi er her i Puglia er stress et fremmedord. Totalt fraværende!  Og det merkes på helsa. I tillegg nyter vi godt av klimaet. God varme og lav luftfuktighet gjør at i perioder er jeg smertefri, selv om jeg gjør endel fysisk anstrengende arbeid. Maling og kalking av vegger må jeg dog overlate til andre krefter. Og jeg passer på å ikke holde på for lenge om gangen.


Nå er vi tilbake i Norge og merker det på kroppen. Det river og verker fra morgen til kveld. 


MAT (priser og slikt)
Å komme tilbake til Norge og norske butikker gir oss bakoversveis. For det første får man ikke svar når man hilser på betjeningen. I Puglia møter man og blir møtt med "Buon giorno" i alle butikker (også i store kjøpesentre) Her i Norge får man i beste fall et overrasket blikk. 
Matvareprisene er opptil 6-7 ganger dyrere her i Norge enn i Puglia. Import har sin pris, tydeligvis. Men også matvarer som produseres i Norge er dyrere her enn det lille som importeres til Puglia. 


SPRÅKET
Vi sliter litt med språket. Selvsagt forstår vi mer og mer av det som blir sagt, men konversasjon blir haltende. Når det i tillegg snakkes forskjellige dialekter fra by til by, blir det vanskelig. Veldig få lokale snakker annet enn italiensk. Noen eldre snakker tysk etter å ha arbeidet i Tyskland, men folk som snakker og/eller forstår engelsk er det langt imellom.
Vi begynner privatundervisning i høst her hjemme i Norge for å bøte på problemet.




ANBEFALE PUGLIA?


Dersom din drøm er en leilighet nær havet, svømmebasseng i leilighetskompleks med andre nordmenn rett i nærheten, barkeeper som snakker norsk og selger gårsdagens VG, glem Puglia!
Hvis du bare vil dra for en ukes tid eller to om sommeren, da er Puglia vanskelig å nå. Reise dit er kronglete. Da bør du heller velge et annet reisemål.
Dersom du ønsker sol og varme om vinteren, glem Puglia. Her er det regnfullt og kaldt. Puglia egner seg best for ovale somre fra mars/april til oktober/november.


Hvis du derimot ønsker autentitet, varme fra sol og mennesker, mulighet for å dyrke egne matvarer i hagen, da kan Puglia være akkurat det du ønsker.
Velkommen til middagsolens land. 


Vi ville ikke byttet med noe annet sted.







tirsdag 2. november 2010

Tilbake i Norge

Mandag kveld kl. 19;10 stoppet bilen utenfor Timoteiveien 8.  Da hadde vi, i løpet av fire dager, tilbakelagt 2961 kilometer.
Vi dro fra Puglia tidlig fredag morgen, kom inn på autostradaen etter ca 45 kilometer og derfra og til Hirtshals var det alltid minst to felt i kjøreretningen.

Vi valgte å dra fredag slik at vi fikk mye motorveikjøring i Tyskland på lørdag ettermiddag og søndag. Slik ville vi unngå for mye trailertrafikk som ofte gjør kjøringen ubehagelig. Mye nedbremsinger, filskifte etc unngås når det ikke er store doninger på veien.
Først overnatting skjedde i Mantova, andre i nærheten av Leipzig, tredje mellom Aarhus og Ålborg.

Verste strekket på hele turen var mellom Kristiansand og Stavanger. En evig skiltjungel, smale og svingete veier og mørke gjorde den biten til en ubehagelig opplevelse i forhold til resten.

Været underveis var bra. Ikke regn av betydning, noe overskyet, men mest sol og blå himmel.

Også i år var bilen fullpakket. To pakker til William fra mor og far i Grottaglie, halvannen stor eske med sko og klær som våre gjester hadde shoppet samt sko og klær til oss selv. Innkjøpt til lave priser i Italia, men til bruk i Norge.

I tillegg egenprodusert mat og drikke, nøtter etc fra egen hage.

Vi lengter allerede tilbake.

torsdag 28. oktober 2010

Nabo Pasquale og Vita

Vi har en naboeiendom som drives av Pasquale og Vita. Denne eiendommen er ca 30 mål. I tillegg har de en annen eiendom som etter hva vi forstår er Vita's. Denne er også på ca 30 mål.

På disse to jordstykkene har de oliventrær slik at de får olje til eget forbruk. De leverer oliven til det lokale presseri ca en kilometer unna. For å få presset en kvintal (100kg)  betaler de ca € 20. Da får de tilbake ca 8-9 liter olje. De plukker og leverer mer en ett tonn! oliven til pressing. Hvert oliventre håndplukkes slik at ikke frukten blir skadet. De rister på hodet over de som bruker maskiner til plukking. Da blir det ikke brukende olje påstår de. De håndplukkede oliven kan ligge i kasser i etpar- tre uker før pressing uten å bli skadet. Maskinplukkede blir ødelagt samme dag. De to pluss en hjemmeværende sønn bruker ca 100 liter olivenolje hvert år.

I tillegg dyrker de grønnsaker til eget bruk. Og de har minst et mål med tomater på friland hvert år. Tomatene blir plukket og kjørt gjennom en knusemaskin. Tomatpureen som kommer ut blir lagt på glass. Ca 100 glass plasseres i et gammelt oljefat på stativ. Deretter fylles det vann på og det fyres under. Etter ca to-tre timer en tomatsausen klar. I år klaget de, avlingen ble mindre enn vanlig, snaut tre hundre liter. Hvordan skal de klare et helt år med "bare" tre hundre liter tomatsaus?

Hver vår kjøper de to smågriser som lever til slutten av oktober når de blir slaktet. Disse to suggene bor ute i en binge og får bare vegetarmat. Forrige lørdag var slaktedag. Søndag ettermiddag kom Pasquale med et par koteletter og en kilosteik. Slakting skjer hjemme med hjelp av sønnene og venner. Det var meningen å slakte forrige helg. men den ene grisen kom i brunst og kunne ikke slaktes da. Brunsten påvirket kjøttsmaken påsto Pasquale.

Ellers har de høns til egg og kjøtt, kalkuner til samme, duer og kaniner. Kaniner er vanlig spise her i Puglia. Antakelig i hele Italia. Og det smaker godt når de stekes i den vedfyrte ovnen som de fyrer opp en gang ukentlig for brødbakst.
Pasquale og Vita lever av det som de dyrker selv. I tillegg har han to pensjoner - en på grunn av alder og en på grunn av en skade. Tilsammen får de utbetalt € 500 pr måned.

Uansett når man kommer på besøk og uansett hvor mange som kommer blir man servert ett eller annet. De voksne får tilbud om kaffe, øl eller vin (egenprodusert) Barna får kjeks, sjokolade eller is. Gjestfriheten er ikke stor, den er enorm!

Og det kommer mange gjester på besøk. Ofte når vi kjører forbi ser vi at det er fremmede biler i gårdsrommet. Og de liker ikke at vi kjører forbi. De vil så gjerne at vi kommer innom.

Når vi har besøk passer vi på å stikke bortom. Især hvis det er barn med i bildet. Både Pasquale og Vita er glade i barn og vice versa. Høydepunktet for barna er alle dyrene. Det står en hund bundet til omtrent hvert tre. Katter overalt, kaniner i bur, kanarifugler og lignende i minst seks-sju bur som henges ut i friluft hver dag.  Det er ikke akkurat rent og velstelt utenfor, men det oppveies av hjertevarme, livsglede og godhet.

I det siste har de vært barnevakt for Federica. Deres eneste barnebarn som fyller to år i november. For å spe på familiens inntekt har mamma Giovanna tatt sesongarbeid som drueplukker. Hun arbeider 7 timer hver dag og plukker druer. For dette blir det utbetalt € 40! Hun må kjøre nesten en time hver vei for å komme på arbeid. Heldigvis for alle varer drueplukkingen bare 6-7 uker. For å ha lille Federica å passe på i tillegg til det vanlige arbeidet på gården sliter på besteforeldrene. Særlig Vita ser vi blir trett og sliten nå for tiden. Men å slurve med gjestfriheten er tross alt  ikke et alternativ.

Om vinteren sover de ikke i trulloen. Det er for kaldt. De har en leilighet i Villa Castelli som også er Vita's arv. Der overnatter de men kommer tilbake hver morgen, arbeider på jorda og i trulloen på dagen. Det er bare 5 - 10 minutters kjøring så det går bra.

Uten Pasquale og Vita hadde vårt opphold her vært mye vanskeligere. De passer på oss, de passer hus og hage hos oss om vinteren når vi er i Norge. De ber oss med på festligheter både hos seg selv og hos andre. Og de gjør det med godvilje og kjærlighet. Det er vanskelig å se for seg et liv i Puglia uten Pasquale, Vita og sønnen Martino.





torsdag 21. oktober 2010

Høstetid

I hagen og i grønnsakhagen er det tid for innhøsting.  Vi har et "Mele Cotogne" som ble plukket rent i dag. Det resulterte i nesten 11 kilo frukt. 




To kilo kastanjenøtter, fire kilo mandler og seks kilo valnøtter er høstet inn. Valnøttene er i tillegg vasket og alle nøtter er tørket i solen. 


Mele Cotogne ble forresten grunnlaget for en likør som kanskje er den beste likør jeg noensinne har laget.  Alltid spennende å prøve noe nytt.






Vi satte tomater 21. august og i dag høstet vi alle. Samtlige var grønne så løsningen ble å sylte dem. Vi hadde gjort et lite forsøk med  1,2 kilo tidligere og resultatet ble tre små glass a 4 dl. I dag ble det 11 halvlitersglass!


Men først må samtlige tomater prikkes hull i med gaffel. Kjedelig jobb, men når vi begge satte i gang gikk det forholdsvis raskt. Enda bra at været er slik at arbeidet kan foregå utendørs.











Mele Cotogne har vi etter forslag fra Cira, skåret i tynne skiver, lagt i en ildfast form, drysset på sukker og helt over rikelig med vin for til slutt å steke i ovnen på 200 grader til skivene var møre. Det smakte herlig.
Vi har også laget marmelade også. Vi fant ikke noen oppskrift som vi likte, derfor ble det egenkomponert. Frukt i biter, rikelig vin og sukker kokt sammen i en time. Smaken ble søt, men allikevel frisk. Men det ble nok kokt for lenge. Det ble veldig stivt når det ble kaldt.
Vi brukte bare tre-fire mele cotogne. Resten ligger inne på vaskerommet. Hver gang vi åpner døren fylles hele huset med herlig eplearoma.

søndag 17. oktober 2010

Siste besøk for i år er over og bankbytte er i boks.

Sofies barnebarn Hannah og Sarah, har i lag med sin mor vært hos oss en uke i skolens vinterferie. Som ved forrige besøk var ikke værmeldingene av ypperste klasse, men vi fikk i alle fall mer oppholdsvær enn lovet. Vi tror ikke at barna kommer til å huske at det regnet. Selv om alderen er 10 og 5 (snart 6) har de allerede svart belte i shopping på italienske markeder. Markeder er vist det kjekkeste med hele Italiaferien og de fikk med seg ikke mindre enn fire stykker. Cisternino på mandag i regn. Martina Franca på onsdag i oppholdsvær, Grottaglie på torsdag med ditto, samt avslutning i Ceglie Messapica på lørdag i solskinn. Mormor hadde utstyrt begge med hver sin Euroseddel før avreise til markedene og den ble benyttet på beste vis. Det ble smykker, sko og klær i lange baner.
Til slutt, når dagen for avreise var kommet, forsto alle at her måtte mormor og Livar ta med mye hjem i bilen.Ryanair ville nok ikke se med blide øyne på så mye overvekt og innsjekket bagasje slik som andre flyselskap ville gjort.
Men når det bare er snaut to uker til vi setter kursen nordover var det ikke så farlig for hverken små eller store.

Hjemreisen ja. Det blir en lang tur på ca 300 mil. Mesteparten skjer på gode firefeltsveier og mye av dette i Tyskland. Å kjøre motorveier i Tyskland er noe vi helst vil gjøre på søndager for å unngå den verste trailertrafikken. Derfor må vi dra herfra fredag morgen den 29. oktober. Satse på en overnatting nord i Italia omkring Bologna. Lørdag opp til Brennerpasset, gjennom Østerrike og komme oss på høyde med Leipzig lørdag kveld. Søndagen drar vi gjennom resten av Tyskland og mesteparten av Danmark. Mandag blir det ferje fra Hirtshals til Kristiansand. Denne ferjen går 12;15, men bare mandag den 1.  november. Både mandagen før og etter er denne ruten innstilt.

Det er rart, men når beslutning om dato er tatt kommer vi i rydde og reisemodus uansett hvor lenge det er til turen starter.
Men mye skal gjøres før vi stikker avgårde.  Bilen skal ha på vinterdekkene. Hagen har allerede fått siste finpuss med plenklipperen, men grønnsakene skal i hus og konserveres. Det blir nedlagte grønne tomater i år, de tomatene som ble satt 21. august ble ikke modne. Det blir en del glass og flasker som skal til Norge i høst også.

Og så har vi skiftet bank - igjen. Vi ser av og til at det blusser opp en diskusjon i norske medier om bankenes grådighet på gebyrsiden. Norske gebyrer blir peanuts i sammenligning med de italienske. € 35 pr kvartal bare for å ha kontoen! I tillegg kommer gebyrene for minibankkort, uttak i fremmed minibank (€2) etc. Nettbank skulle visstnok koste € 100 pr år, så den løsningen valgte vi ikke. Og til slutt skal staten ha sitt. € 2,85 pr måned i skatt! Når jeg avsluttet kontoen i den lokale banken i byen trakk de fra hele € 26 i omkostninger!!
Nå har vi funnet en bank der alt er gratis, bortsett fra skatten. Både kort, kortbruk og nettbank uten omkostninger.
Alt har kommet i posten og ser ut til å fungere bra. Både kodekort til nettbank, minibankkort og kode. Det eneste som mangler nå er avtalegiro for å betale strømregningen.

fredag 8. oktober 2010

Ett besøk er over......

Tirsdag kveld kl. 19:02 ankom Vidar, Arnfrid, Andrea, Tobias og Oline. Vi hadde fått en sms tidligere på dagen der vi ble fortalt av ankomst var beregnet av GPS'en til 18:55.
Fredag formiddag dro de avgårde igjen, til Roma via Pescara.
Oppholdet har vært en suksess.  Værmeldingene var ikke akkurat av det beste slaget, men meldingene tok feil. Det som var meldt som regn var sol og varme. Onsdag formiddag var det marked i Martina Franca og torsdag formiddag i Grottaglie. Luncher på trattorier og pizzarier, shopping til den store gullmedalje på markedene og retur til huset med full last av bæreposer.  Faktisk så må endel av shoppingen sendes med oss tilbake til Norge, de hadde ikke plass til alt i bagasjen.
Barna våget seg nedi bassenget torsdag ettermiddag. Selv om vannet bare holdt ca 20 grader koste de seg alle sammen.

Det er "minste føre" med slikt besøk. Både barn og voksne oppførte seg så bra at de faktisk er velkomne tilbake!

I morgen kommer neste ladning gjester. Vi gleder oss.

fredag 1. oktober 2010

Snart besøk

Det res opp på senger. Det støvsuges og vaskes (der var ikke skittent) Værmeldingen sjekkes flere ganger daglig. Og det vi ser er begredelig.
Vi har hatt kjempevær lenge nå. Og forsåvidt har vi det fortsatt, selv om kvelder og netter er kalde. Det er fortsatt mulig å sitte relativt lettkledd i solveggen midt på dagen. 20 grader og sol er ikke verst i begynnelsen av oktober.
Det er slik vi har det nå vi har lyst å kunne vise fram heimen og området. Vi vil ikke ha vind og småregn slik som meldingene ser ut til.

Vi gler oss til Arnfrid, Vidar, Andrea, Tobias og Oline sin ankomst på tirsdag. På tross av værmeldinger så tror jeg at vi kan få en kjekk opplevelse sammen. Markeder, trattoriabesøk, shopping, mat og vin. Jo, vi tror det blir kjekt.

torsdag 23. september 2010

Det spirer og det gror.

Det hele med planting og vekst er litt omsnudd i forhold til hva vi nordmenn er vant til.


 
21. august var jeg på marked og kjøpte tomatplanter og salat. Tomatplantene var noen lange stengler som ikke kunne stå ved egen hjelp.  Nå har de første pinnene blitt skiftet ut med noen lengre. Masse blomster og masse tomater. De er bare kart ennå, men de største er som små egg.  Nå er det bare å vente på rødfargen.

Samtidig kjøpte vi noen små salatplanter. De har vi begynt å spise på for en god stund siden. I tillegg har vi kjøpt nye salatplanter i to omganger.  Nå er vi sikret grøntfor til vi drar tilbake til Norge.

Fave har spirt fint. Fave er navnet på den lokale bønne som brukes flittig her i Puglia. Som stekt i olje med salt, bare kokt eller som purè etc.

 Alle som ble sådd i grønnsakhagen har stukket hodene over jorden. De vi sådde i bakhagen går det noe tregere med. Den jorden har fått mindre stell og gjødsel opp gjennom årene. Og jeg brukte ikke jordfreseren flittig nok før såing.  men de kommer opp etterhvert de også.
Vi fikk bønner til såing av Gaute og Signe Birkeland i San Marco. Jeg fikk sikkert også beskjed om når de skulle såes, men det gikk hus forbi. Det må være alderen. Nå er de i alle fall i jorden.


Lørdag 18. september var vi på marked i Francavilla Fontana og kjøpte løk- og fennikelplanter. Vi satser på at løken er klar neste år. Hvordan det går med fennikel får vi se etterhvert.










Vi plantet tomater i vår også. Når de var ferdig innhøstet og nesten visne, kjørte jeg jordfreseren over restene. En og annen tomat fulgte med ned i jorden. Nå spirer små tomatplanter fra frøene!




I et forum så vi oppskrift på likør laget på kaktusfiken  (Fichi d'India). Det så interessant ut og Pasquale ble besøkt for tigging av 10 fiken. Det er ikke noe problem, de vokser som ugress langs steingjerdene. Nå står det og filtreres og blir nydelig ravfarget. 


Kaktusfiken har alle som har vært i "syden" sett. Disse store kaktusene med tverrstilte blad som vi nordboere ikke kunne forstå hva kunne brukes til.

Neste prosjekt er å sette poteter. Det gjøres noe nærmere avreise. Jorden må gås over flere ganger med jordfreseren før potetene skal nedi. 
Vi satser på å spise egne nypoteter når vi kommer tilbake til våren!


mandag 13. september 2010

Ny alarm

Det nærmer seg den tiden på året da vi stikker nasen nordover til Stavanger. Om et par måneder har vi nok forlatt paradiset til fordel for Timoteiveien 8.

Når vi drar herfra tenker vi sikkerhet for det vi forlater. Hus og innbo, hageutstyr etc.  Etter negative opplevelser med et lokalt alarmselskap, gikk vi i fjor vår til innkjøp av alarm fra Kina. Den fungerte fint i 9 måneder. Utgift kr 200 pr måned.

Hvis vi skulle benyttet et av de andre lokale alarmselskap, vil de først ha kr.12-15000 for installering, deretter 400 pr måned. Og når de behøves kommer de ikke. Eller for å si det på en annen måte; dersom det ikke hadde vært innbrudd hadde det ikke vært bruk for alarmselskaper. For selskapene er innbrudd "bra for business" og helt nødvendige.

Ny alarmpakke er bestilt. Denne også fra Kina (Hong Kong)  Denne gang kostet den omtrent tredjeparten av prisen i fjor. Hvordan de klarer det begriper ikke jeg. Åtte magnetdetektorer, to IR-detektorer, sirene, fjerkontroll til programmering, fire fjernkontroller til å slå av og på med, samt en alarmsentral som, i tilfelle alarm ringer og sender SMS via mobilnettet. Alle detektorer sender trådløst til alarmsentralen. Det eneste som vi behøver å gjøre, er å programmere inn telefonnummeret som det skal ringes til i tilfelle alarm. Inkl. frakt kommer hele herligheten på ca kr. 800!
Da gjør det ikke noe om den bare varer vinteren over.
Forrige gang gikk det fem dager fra bestilling til levering. det blir spennende å se hvor lang tid det tar denne gang.
Det skrev jeg den 13. september.

(15. september ble alarmen innlevert til DHL i Hong Kong.  Ruten videre var Hong Kong - Frankfurt - Leipzig - Bergamo - Ancona - Bari. Derfra med bil til pakken ble kvittert ut av Martino 20. sept. kl. 13:50. Imponerende fart og frakttillegget var USD 4,- !)

I tillegg har vi tilsyn fra Pasquale, Vita og Martino. Martino er nok den beste i denne sammenhengen. Han parkerer bilen hos oss noen netter. Stikker innom og fyrer litt i ovnen slik at det ryker fra pipa. Lar porten stå åpen noen timer på dagtid, endrer litt på klokkeslettene på timere til ute- og innelys.  Kort sagt, det ser bebodd ut.  I tillegg sitter han nok inne med PC'en sin for vårt internett* er 10 ganger raskere enn hans. Og samtidig kjører han avfukting på AC'anlegget.
Vita passer på å vanne i krukker og kar ute slik at ikke planter som skal overleve, dør.
Selvsagt betaler vi bra for innsatsen. Men det vurderes ikke opp mot prisen fra et alarmselskap for denne jobben måtte vi fått gjort uansett.

*
(Vi har trådløst internett fra en antenne i Cisternino - 11 km herfra i luftlinje. 2048/248 mbs til € 15 pr måned!
Det kan vel nesten sammenlignes med ICE i Norge. Men prisen kan ikke sammenlignes.)

fredag 10. september 2010

Det regner - det betyr hagearbeid.

Endelig har vi fått regn.  Forrige gang var omkring 20. juli.  Jorda var veldig tørr og heldigvis begynte regnet forsiktig slik at ikke all nedbør bare rant vekk, men trakk ned i jorden. Fredag 3. september og natten til lørdag kom det ca 50 mm totalt. Onsdag 8. kom det litt til og meldingene framover går ut på at vi kan vente oss enda litt.
Dette er bra. Nå slipper vi vanning, hele jorden er fuktig. Ikke bare der vi har vannet, men overalt.

Ulempen er at ugraset spirer. Jordfreseren har fått kjørt seg i bakhagen slik at vi får tatt voksteren før den har kommet skikkelig i gang. Jeg hadde også et lite bål av noen av greinene fra vedhogsten i vår- Jeg har en haug med greiner som er halvannen meter høy og et par meter brei.  Lengde; 3-5 meter. Denne er omgitt av tørt gras og hvis dette skulle ta fyr er det farvel til ørten mandeltrær, furuer, naboens oliventrær etc. Det lille bålet brant lystigere enn jeg trodde og ilden spredte seg. Jeg klarte å slukke 1/2 meter fra den store haugen! Neste fyring blir ikke før det har regnet vel og lenge og helst mens det regner.

Jorda som nå er blitt bløt er velegnet for såing. 9. september ble det sådd reddiker og artisjokk. Reddiker skal være klar om en måneds tid, artisjokkene til neste vår/forsommer.

Vi har også fått en liten pose fave (bønner) av Signe og Gaute Birkeland. Han fortalte sikkert om når de skulle såes, men det gikk hus forbi. Nå er de i alle fall i jorden her hos oss.
Potetene setter vi i slutten av oktober.
Det er liksom litt omsnudd her i forhold til hva vi er vant til.  På Hårr driver de og tar opp "eplå" mens vi planlegger setting.
Det er vel ingen som sår noe i Norge nå, men vi er optimister og sår reddiker. På siden av nyplantede tomater og salat.

Mandeltrærne er nå ferdig høstet. Avlingen ble ikke allverden, kanskje tre kilo og vel så det.  De ligger innendørs til tørk, i lag med fiken.
Vi har flere fikentrær. Ett digert som gir avling  to ganger i året. Første gang i slutten av juni. De første fikenene er digre; opp til ett hekto hver.  (se bildet)

Neste avling kommer i slutten av august / begynnelsen av september. Disse er av den størrelsen vi er vant til å se i butikkene i Norge. Det er populært å dele disse nesten i to og legge dem i sola til tørk. Våre fikk tre dager i sol før de måtte inn.

Vi har også andre fiken, såkalte kaktusfiken. De av dere som har vært i "sydens varme lande" har sikkert sett de store kaktusene med flate diagonalstilte blad. Øverst på disse finner vi på denne tiden frukten.
Størrelsen når de er skrelte er omtrent som egg, men å skrelle dem er litt av en jobb. De har skarpe pigger og tykke hansker er nødvendig. Personlig synes vi de har lite smak, men de er populære blant de "innfødte"

Våre kaktuser står nederst i bakhagen og jeg har skåret av noen avleggere som vi har lagt ned på jorden ved muren på nordsiden av huset. Oppå bladet har vi lagt steiner og så vanner vi av og til. De ser ut til å overleve.

Nå er det å vente på høsting av valnøtter. Vi har ti-elleve trær som ser ut til å gi varierende mengde nøtter. Det blir høsting om en måneds tid. Kastanjetreet drysser sine nøtter over oss litt senere. Kanskje akkurat passe til å ta dem med hjem til Norge, riste dem i komfyren og spise med smør mens vi drømmer oss tilbake til vårt lille paradis.

tirsdag 7. september 2010

Morbærtreet

Utenfor huset vårt står et morbærtre.  Det står nokså nær slik at greinene gnisset mot huset når det blåste. I fjor høst klippet jeg av alle greinene slik at det stod to stammer igjen. Til naboenes store forskrekkelse. Skal dere drepe det pene treet med de gode fruktene?

Vi var enige om at det så litt stusselig ut, kanskje mer som en skulptur. men tenkte at et gammelt tre må tåle såpass.

Og det gjorde det.  Nye greiner i fleng dukket opp. Det kom ikke mye frukt, men det gjør ingen ting. Det er bare naboene som liker morbær. Vi synes smaken er litt for tam og intetsigende.  Men det er jo litt stas å ha den slags tre.


I høst ser vi hvor mye det har vokst.  I dag tok jeg fram målebåndet og målte ei grein til 2,5 meter! Og det var ikke den lengste, kun en som vokser sideveis.

Nå skal det snart beskjæres igjen, da skal jeg forsøke å sette igjen greiner som gir skygge over hengekøya.

Dette blir gøy.

mandag 6. september 2010

Sofie's briller

9. juli blogget jeg om Sofie's brilleproblemer. Vi har vært innom butikken en gang til for å sjekke om det var mulig å få ny stang til erstatning for den brukne. For tredje (eller var det fjerde?) gang ble nummeret skrevet opp og vårt telefonnummer notert.
Etter et par uker uten at vi hadde hørt noe, var vi innom på mandag kveld. Beklagelse igjen. Hoderystende og småirritert forlot vi butikken.
I en sidegate så vi en annen optiker og stakk innom for å sjekke mulighetene der.
Her var hjelpsomheten en helt annen. Jo, det kunne nok være mulig å få tak i ny stang, men dersom de var utgått fra lager kunne det hende vi måtte kjøpe en annen fargenyanse. Og vi måtte nok kjøpe to stenger, ikke en.
Nye briller? Jo vi leverte brilleseddel som var notert av den forrige butikken. Gamle briller ble målt, øyne "gjennomlyst" og skrekk og gru, den brilleseddelen vi hadde fått som erstatning for originalen vi hadde levert inn, var helt feil.
Nåvel, innfatning (Bvlgari) ble tatt ut, glass bestilt og telefonnummer notert. Vi skulle få beskjed som SMS når de var klar. Det kunne beklageligvis ta en ukes tid forklarte innehaveren.
Allerede lørdag formiddag kom SMS om at brillene var klar. Da var vi på Ikea og det passet ikke å hente dem. Mandag formiddag troppet vi opp i butikken. Der var både de nye brillene og nye stenger til de gamle ankommet. Og Sofie skryter, hun ser så bra ut, både gjennom brillene og for oss som ser henne.

Topp service!
Så hvis noen som skal på besøk trenger nye briller, ta med brilleseddel!

OPS, jeg glemte visst å fortelle prisen for herligheten. Fotokromatiske, progressive glass og Bvlgari innfatning til under kr 4400 lar seg høre.

onsdag 1. september 2010

Uventet besøk

I går formiddag var jeg ute og sjekket bassenget, brukte hoven for å fjerne løv som hadde blåst inn i løpet av kvelden og natten. Jeg kastet et blikk bak huset og oppdaget noe brunt som beveget seg. Hester!
En flokk vallaker, åtte stykker hadde funnet det for godt å beite hos oss. Det er forsåvidt greit for oss, men kanskje ikke for eieren. Jeg kontaktet Pasquale for å få vite hva jeg skulle gjøre. Han anbefalte å ringe Carabinieri. Men, hos Pasquale er der ikke mobildekning, så jeg måtte hjem for å ringe. Carabinieri snakker italiensk! Kun italiensk. Men jeg fikk da forklart at vi hadde hester på besøk.
Adressen vår er vanskelig å formidle. Vi har ikke gate-/ veinavn, kun områdenavn. Vacc. Sacramento er gjennomkrysset av veier i alle retninger så jeg ville heller få hestene ut på veien så kunne de lettere finnes igjen.
Som sagt så gjort. Først tenkte jeg å knytte et tau rundt halsen på en hest og leie han med meg. Men når jeg viste meg med tau, stakk de fra meg. Jeg forsøkte å lokke med vann, og da kom de og drakk. På med tau! men da ble det oppstandelse. Forsøk avsluttet.


Inn på kjøkken etter kjeks som lokkemiddel.  Det fungerte på en av hestene.
De andre fulgte forsiktig etter. Meget forsiktig og veldig på vakt.


Etterhvert kom hele flokken gjennom den lille porten inn fra bakhagen og videre ferd kunne skje.

Jeg tror at det var sjefen som likte kjeksene og som gjorde at de andre fulgte etter. I alle fall var det den største av alle åtte.

Det gikk tålig bra å få den ene med meg, de andre ville helst se seg om i resten av hagen før de fulgte etter.

Etter hvert fikk jeg den "store" ut på veien, de andre fulgte etter smått om senn etter diverse omveier.

Sistemann ut hadde vært en tur innom grønnsakhagen. Men heldigvis uten å ødelegge noe av det nyplantede.


Og så var også sistemann ute på sin videre ferd langs veiene i vacc. Sacramento.



Porten ble stengt - problem løst.

Nabo Mimmo har fortalt at de også var innom søndag for halvannen uke siden. Kanskje de trives bedre hos oss enn hos eieren?

Pasquale kom innom onsdagkvelden og fortalte at det ikke var Carabinieri som skulle kontaktes, men Polizia Forestale. (skogspolitiet)  Her er det så mange typer politi at man går helt i "baddel".
Vi har Carabinieri som vel best kan sammenlignes med det vanlige norske politiet.
Så har vi

  1. Polizia municipale
  2. Polizia Fiscale
  3. Polizia Regionale
  4. Polizia Forestale
  5. Polizia di Frontiera Marittima
  6. Polizia Stradale
  7. Polizia Postale
  8. Polizia Segreteria
  9. Polizia di Frontiera Area Aeroporto
  10. Polizia Nationale
  11. Polizia di Stato
Det er sikkert flere "avdelinger", men disse er vi sikre på. Polizia Fiscale har vi sett i aksjon på markedet. Der kom en mann i sivil bort til en dame, legitimerte seg som  Polizia Fiscale og ba om å få se alle kvitteringer på det som hun hadde kjøpt.

mandag 30. august 2010

Avindsjuk? Det kan du gjøre noe med.

Vi har tidligere i bloggen fortalt om vår gode venn Guido Pagliara som er eiendommegler i San Vito dei Normanni, en by ca 3 mil fra oss. Guido har arbeidet som ingeniør i Tyskland i mange år og har et stort kontaktnett der. Han averterer flere hus på tyske nettsider enn han gjør på sin italienske hjemmeside. Han forteller at han føler at tyskere er mer rettskafne og ikke prøver å lure så mye som hans landsmenn. Det får være hans påstand.
I sommer hadde han besøk av et ungt par fra Tyskland som så etter hus. Guido visste om en trullo som var til salgs i nærheten av oss og tok dem med der. Jeg hadde tidligere tatt fotografier innvendig på Guido's vegne. Trulloen ligger rett ved siden av Pasquale og Vita og naturligvis dro vi innom for å hilse på. Pasquale fortalte at han visste om en annen trullo som også var til salgs i nabolaget og kjørte dit for å vise oss. 
Det var bare mulig å ta bilder utenfra, men etterhvert fikk Guido kontakt med eieren og avtalte, på mine vegne at jeg skulle ta bilder innvendig av denne trulloen også.




Nå er det gjort. Og jeg er en smule imponert. 


Trolloen består av en kon og to utvidelser.


Inne kommer man inn i selve trulloen der det er over fire meter til toppen av det koniske taket.  Dette rommet er ikke stort, bare ca 3 x 3 m.Til venstre finner man en alkove som kan brukes til soverom, tv-stue, bibliotek eller hva man kunne ønske seg. I gulvet var det en firkantet steinluke og eieren forklarte at der under var det en cantina "vinkjeller", dog uten innhold.
Til høyre var det en annen alkove og der var kjøkkenet plassert. Her var det også peis.
Påbygg nummer en kom man til via en lav åpning som utvidet seg til en romslig gang. Til høyre et stort soverom og til venstre et romslig bad.
Neste påbygg hadde bare inngang fra utsiden (til venstre på bildet) Det besto av et stort rom med en liten peis. Innerst var det avdelt til et toalett.  Ypperlig som gjesteværelse.


Eieren forlangte € 140.000 for huset og tomten på ca 18 mål.  
Det er ikke lett å selge hus i Italia for tiden. Finanskrisen har satt en effektiv bremse på omsetningen. Derfor tror jeg at det er mulig på prute uten at jeg vet hvor mye som kan være en reell sluttsum. 


For dere som har lyst til å se flere bilder, sjekk denne linken.  I april 2011 ble trolluen solgt til en person fra Brindisi. Så nå er det for sent. 


Men det finnes mange andre eiendommer, billigere og dyrere. og siden vi bor her kan vi hjelpe med bilder og informasjon dersom du skulle finne noe interessant på nettet.

søndag 29. august 2010

Det går mot høst


Mandelhøsten i år er skral. Heldigvis er det likt hos naboene også. To av våre 20+ tre har gitt avling i år. Lørdag 28. august ble de siste plukket ned og skrelt.


Avlingen ble ikke akkurat imponerende.


"Skrelt" skrev jeg. Mandler og valnøtter er i utgangspunktet grønne og når de er modne sprekker det ytre grønne skallet og nøttene kan plukkes ut. Valnøttene trenger en måneds tid til før de er klar. Kastanjene enda litt lenger.


Grønnsakhagen har blitt frest etter tomatene var plukket. Nye tomatplanter er satt. Litt salat har det også kommet i jorden. Denne gangen har vi lært litt av naboer. Alt nyplantet er satt i furer. Slik som potetene i Norge, bare omvendt. Her plantes i bunnen av furene. Da oppnår vi to ting. Først av alt blir det lettere å vanne. Hagen heller litt og da kan vi bare legge slangen øverst og da blir hele furen vannet akkurat der som plantene står. Da går det med mindre vann. For det andre får småplantene livd for vinden (nordavinden)


Peperoniene som var noe av det første vi satte i begynnelsen av april, vokser og gir ny frukt hele tiden. De gir nok ikke opp før vi drar hjem til Norge i oktober eller november.




Slik så de ut når de var nyplantet, 4. april.










Slik ser de ut 29. august










Og frukt bærer de i massevis.


Dette er peperoni dolce. (søt) Den kan spises rå, hakkes og smaktilsette potetsalat, brukes i vanlig salat etc.
Eller den kan kokes i olivenolje i lag med tomat og annet grønt.
Eller vi steker den i olje og salter litt. Da kan den enten spises med en gang, eller vi kan legge den på glass.






Sosialt samvær og festivitas

Onsdagkvelden var vi bedt til Leonardo og Gratia Maria sitt sommerhus til pizza.Begge er lærere i Grotaglie og bor der, men hele sommerferien tilbringer de i sommerhuset sitt her i nabolaget. Da vi ankom var det dekket langbord ute til 26. 


Det var god fyr i den vedfyrtert bakerovnen og etter hvert fikk vi utdelt håndskrevne menyer. Her var det bare å velge og vrake.På kjøkken var full aktivitet. Damene tilberedet pizza etter ønske og mennene stod for steking. Alle fikk den varianten de ønsket. Jeg klarte såvidt å klemme ned en hel. Sofie klarte ikke sin. Tvers over bordet satt det noen tynne ungdommer. Den tynneste klarte fire! Yngste deltaker på festen var lille Federica på snaut to år, den eldste var sikker over åtti. Høy stemning hele kvelden og dansen gikk sikkert lenge etter at vi hadde gått hjem.


Fredag var det vår tur til å invitere. Denne gang i litt mer kontrollerte og forsiktige former. Kun Leonardo og Gratia Maria, Pasquale og Vita. De fikk servert "kjød å suba" med klumpe og løksaus. Vi hadde kjøpt 3,5 kilo okeskjøtt og hvis det hadde kommet to personer til, hadde det vært for lite. Norsk mat faller i smak blant italienerene.


Bål i grillen, levende lys ute i ca 25 graders varme - jo man kan leve med dette.


Eller som mange av oss kaller dette;
La dolce vita!

mandag 23. august 2010

Rivingsarbeid

forrige eieren av huset vårt var en mann med planer. Lite ble ferdig, mye stod halvferdig. For eksempel garasjen, der var det støpt gulv og murt tre-fire omfar med sementblokker. Den gjorde vi ferdig nokså fort.


Bak huset hadde han planlagt å bygge pizzaovn. Det var murt opp en firkant av blokker, fylt i med stein av ymse slag og dekket over med betong. Slik har det stått siden.  Nå er arbeidet med fjerning igangsatt. De som kjenner meg vet at pizza ikke akkurat er min greie, selv om det er himmelvid forskjell på den pizza man får her i Italia og det som finnes i frysedisken på Rema og Rimi.
Heldigvis er det ikke brukt sement ved muringen, men "malta". Malta er en ferdigblandet mørtel som er kalkbasert, men jeg føler at det virker en smule svakt som bindemiddel. Men alle bruker det her i distriktet.


Spett, medbrakt fra Norge var et glimrende redskap. Bare stikke det ned i hullet og brekke.  Til nå er det fjernet 80 blokker og det er flere igjen, men de ligger delvis nede i jorden. Nå står fjerningen av steiner for tur. Det blir nok enda striere, ikke minst i 27-30 graders varme. Og de må i trillebåre og løs opp oppå allerede eksisterende steingard.
Når alt er fjernet skal blokkene brukes på ny. Planen er å bygge et lite hus i bakhagen. Huset skal gjerdes inne og deretter skal det være bolig for fjærkledde eggprodusenter som skal kjøpes neste vår. Det er i alle fall planene. Den som lever får se.


Dokumentasjon på at alt er fjernet kommer når jobben er gjort. Ikke hold pusten.......
I mellomtiden kommer bilder på utviklingen av haugen

1. september ser det slik ut. Nå er det fjernet over 100 murblokker og kjørt noen trillebårer med stein. Nå må de jevnes ut litt og så må det fylles på med jord.  Det er liksom en mileæl når blokkene er ute av hullet.
Omkring hullet er jorden ujevn. derfor valgte jeg etter å ha jevnet ut steinene, å kjøre jordfreser omkring. Deretter ble det arbeid med steinriven for å glatte det hele ut.

Og torsdag 2. september kl. 13:00 kan jeg stort sett si; FERDIG!

søndag 22. august 2010

På'an igjen..

Lørdag 21. august fikk vi formiddagbesøk av Gaute og Signe Birkeland. Det er mulig at jeg har skrevet i bloggen før om disse to. Men for dere som ikke leser regelmessig; en liten repitisjon.
Gaute er opprinnelig Timebu, født og oppvokst på det som vi Varhaugbuer kaller Tunei. De har solgt alt de eide og hadde i Norge og etter å ha bodd i seilbåt i Middelhavet i nesten et tiår har de kjøpt en nyrestaurert trullo i San Marco i nærheten av Locorotondo.  (de leser bloggen og får korrigere det som er feil)


Når det lei litt på, foreslo jeg at vi tok en tur til Ceglie Messapica for lunch. Forslaget falt i god jord, ikke minst fordi Sofie fylte år.
Vi dro avgårde i hver vår bil og etter parkering i byen gikk vi en tur i "Centro Storico", gamlebyen med sine arkader, smau, trapper og blindgater. Vi var nemlig litt for tidlig ute for at våre osterier har åpent.
Når vi kom fram til førstevalget var det allerede fullbooket. Sikkert på grunn av et bryllup. I alle fall var der en del stivpyntede italienere i området.
Neste osteria ble forsøkt, men der ble vi fortalt av servitøren/eieren  i blådress at dessverre, han hadde stengt i dag fordi han skulle i bryllup. Han anbefalte Osteria Olympic.   Første til høyre, gå forbi Pizzariaen og Osteria messapica, da vil neste være rett sted. Hils fra Francesco (enda en Franseco) var beskjeden vi fikk med oss.
Husets antipasti for to  ble bestilt i lag med vin og vann. På tross av at vi var fire!  På spørsmål om primi og secondo ba vi om ventetid. Vi måtte først sjekke hvor mette vi ble at antipastien.  Vi klarte ikke spise all antipasti, men våget oss allikevel på secondo; pesce frittura misto. Altså fritert sjømat. Jeg husker ikke hvor mange retter antipastien besto av, men det var godt. Sjømaten bestilte vi to av på deling. Småfisk, blekksprut og reker. Herlig er vel den beste beskrivelse av måltidet.
Vi hadde aldri besøkt denne osteriaen før, dermed ble vi nok betraktet som turister. I stedet for en karaffel med vin  til 2-3 euro fikk vi en flaske til € 10. Men ellers, god mat og god stemning. Godt selskap gjør alle måltid til en fest. Og sluttregningen er det heller ikke noe å si på. Fire personer som spiser slik at betegnelsen "hengebuksvin" passer, i alle fall for undertegnede, for under kr 550 er overkommelig.


Forresten, i dag var jeg på marked i Ceglie Messapica.  Sofie ville sylte plommer og da måtte disse først kjøpes. Fire kilo til € 3. Jeg kjøpte også tomatplanter slik at vi kanskje kan få egendyrkede frilandstomater til besøkene i oktober. 16 småplanter pluss seks salatplanter som jeg fikk på kjøpet betalte jeg € 2,50 for.


Torsdagskvelden var vi invitert til cena (middag) hos våre kjære naboer, Mimmo og Lina.  Linas søster, Filomena og datter AnnaLisa og ektefelle Maurizio var også til stede. 
Både AnnaLisa og Maurizio snakker engelsk slik at samværet blir en smule lettere.  Maurizio arbeider i containerhavnen i Taranto, har personalansvar for mange og et budsjett på ca € 3 millioner. Han fortalte at han, inklusiv overtid hadde utbetalt ca kr. 14000 pr måned. Han arbeidet minst ti timer pr dag! AnnaLisa er lærer og underviser i grafisk design. Hennes lønn er litt mindre, ca kr. 10000,  men de føler allikevel at de tjener bra!


Det blir nesten litt pinlig å fortelle om norske pensjoner.


AnnaLisa maler og akkurat nå holder hun på å dekorere foreldrenes trullo.


Her viser hun fram bildet som er "malen" for malejobben på trulloen.


Forresten, vi ble mette den kvelden også. Mer enn mette. Faktisk lurte vi på om vi skulle gå eller trilles hjem.

tirsdag 17. august 2010

SAGRA DELLA SALSICCIA / FERRAGOSTA

Ferragosta er en viktig begivenhet i Puglia.  Lørdag, søndag (Maria himmelfartsdag) og mandag er de fleste butikker stengt, folk samles i festlig lag til mat og drikke og det hele avsluttes med fyrverkeri mandag kveld.

For oss startet det søndag med cena (lunch/middag) i lamiaen til Andrianis. Vi hadde laget en skål med norskinspirert potetsalat og møtte opp i 13-tiden som ønsket av vertskapet.  Der var det allerede full rulle med fyr på tre griller.  Og vi spiste og spiste. Det var ingen ende på alt som vi måtte få i oss. Først antipasti, deretter blekksprut, reker, pølser, lammekoteletter, kjøttboller omviklet med bacon,  nøtter, frukt og kaker. Av hensyn til Sofie skal jeg ikke vise bilde av magene etter måltidet, men kan fastslå at de var definitivt ikke mindre enn ved ankomst.


Etter hjemkomst fikk vi visitt av Leonardo og to av hans kones søskenbarn. Leonardo og Gratia Maria har sommerhus ca 4-500 meter fra oss) Søskenbarnet hadde også med seg to barn, den minste en jente på fire år. Hun spurte etter Lucas som hun traff såvidt i sommer, men når vi fikk forklart at Lucas nå var i Norge, var det ok. Spesielt når hun fikk seg en tur i bassenget i lag med Leonardo.

Vi hadde også en snarvisitt på formiddagen, men det var "bare" en times tid med kaffe og smågodt.



Mandag 16. var vi invitert av Mimmo og Lina, våre nærmeste naboer til å bli med på Sagra delle Salsiccia på Agriturismo Masseria Madonna del Arco.
Det var første gang slik sagra var arrangert der. Og det var første gang vi besøkte stedet. Vi kjenner godt til produktene fra Masseriaen. Vi får nemlig ukentlige besøk av ostebilen derfra som i tillegg har egg og kjøtt.

Vi skulle dra herfra kl. 20 og nå har Mimmo lært norsk avtaletid. Når vi hadde satt oss inn i bilen, pekte han stolt på klokka. Akkurat 20:00!  Når vi kom fram havnet vi rett i grillkøen. 

Og det viste seg at det var godt at vi kom i god tid.  Etter oss kom syndfloden, køen fram til serveringen var tredobbel og minst tjue meter lang like til ca 23. Da tyntes det ut noe i matkøen. 
Vi (Mimmo) betalte € 7 pr person og da fikk vi fire pølser som hvis de hadde blitt rettet ut kunne måle ca 20 cm hver. I tillegg et beger ricottini (Ricotta i små beger kalles riccottini), to skiver brød og ett beger hvitvin. I tillegg kunne man betale € 5 ekstra og da fikk man en porsjon lammekjøtt. Nesten som fårikål uten kål. 
Man kunne også kjøpe mer drikke; 0,33 øl a € 1, 1/2 liter vann a € 0,50Ingen stive priser akkurat.


Det er påstått, fra offisielt hold at det gikk med 300 kilo pølser denne kvelden!


Åstedet for sagra'en lå ca 2,5 km fra Locorotondo. Og avslutningen av Ferragosta ble markert med fyrverkeri. I området her regnes fyrverkeriet i Locorotondo som det beste og selv om det ikke kom i gang før 0:45 var det et imponerende skue. Faktisk kjente jeg smellene på kroppen akkurat som man føler en basshøyttaler på full guffe. Med tanke på nyttårsfyrverkeriene hjemme i Norge, diskusjonen om privat eller offentlig oppskyting, anbefales et syn som dette før man i det hele tatt tok del i den diskusjonen. Familiepakken til 500 kroner blir liksom litt pinglete etter en slik opplevelse.


Her skulle vi hatt en videosnutt, men internettet spiller oss et puss og har svært lav hastighet akkurat i dag. Kanskje siden...............


Stadig opplever vi innbydelser fra naboer og venner om å være med å delta på forskjellige aktiviteter. Faktisk må vi  noen ganger si at vi makter ikke å være med på alt.

Bloggarkiv

Følgere