Sex, crime and rock'n' roll og litt til

Ja, du leste riktig.
I Martina Franca er det er restaurant som vi frekventerer ofte. Il Baretto er navnet og innehaveren ser ut og oppfører seg som en engelsk butler.  Vi har hatt noen minnerike måltider der.

Fredag kveld var det annonsert spesialkveld;

God mat, god drikke og skuespillere som laget et krim-mysterium rett foran øynene på oss.















Mye Rock'n' roll også selv om musikerne (skuespillerne) mimet til musikken.

Jeg hadde bestilt bord til seks personer, men Aksel og Lise Lotte måtte melde sykdomsavbud. dermed ble det bare Gaute og Signe Birkeland og oss to som utgjorde den "norske bordet"

Vi fikk ikke rett løsning på hvem morderen var, men det gjorde ingen ting.

Det er kjekt å delta i lokalsamfunnet og det som skjer. Samtidig som vi har glede av det, gi det kjærkomne inntekter til de som sliter i et kriserammet land.








Apropos krise. Når vi skal handle maskiner og utstyr har vi tidligere brukt å dra til Leroy Merlin, et fransk konsern med supermarkeder med hus og hage som satsingsområde.  For et par år siden kjøpte vi jordfreser der. Alt var fryd og gammen til den plutselig stoppet. Jeg leverte den inn til et lokalt verksted for service og fikk den fikset. Samtidig fikk jeg beskjed om at kileremmene var nesten utslitt og må€tte skiftes snarest. Ved neste besøk hos Leroy Merlin ba jeg om å få kjøpe kileremmer. Men nei, slikt hadde de ikke på lager og kunne heller ikke skaffe. Men de hadde en reparatør i Ostuni, bare 15-16 km fra oss som hadde lager på reservedeler .. . . . .
Lørdag demonterte jeg jordfreseren og tok de utslitte kileremmene med meg til Ostuni. Mitt spørsmål om reservedeler utløste en tirade om Leroy Merlin, ansvarsfraskrivelse etc. Ingen kileremmer å få.
Jeg måtte dra derfra med uforrettet sak. Det viste seg at "min" spesialbutikk i nabobyen Villa Castelli kunne hjelpe. Kileremmer måtte bestilles og kunne hentes mandag ettermiddag.
Igjen god service fra de små lokale når de store internasjonale kun er ute etter engangsalg og gir blaffen etterpå. Nå har vi lært - tror jeg.  Det skal meget gode tilbud til før vi handler andre steder enn lokalt.

Dette er så forskjellig fra norske forhold at man blir helt satt ut av og til.

Når det er sagt, vi skal kjøpe en bod til å ha i hagen. Vi ville handle lokalt og fikk tilbud fra en trelasthandel. € 1350.- Jeg slo ikke til der og da, men kom tilbake en ukes  tid senere. Da var tonen en annen. Han kunne selge meg billigere enn det han hadde først sagt - påstod han.  Det hadde jeg liten tro på men selvsagt skulle jeg høre tilbudet. Da var prisen € 2500,-.

 Og det som jeg hadde fått pris på € 1350 på var plutselig steget til € 2000 pluss frakt + beis + taktekking.  Jeg påstod at dette var for dyrt og at jeg kunne få det billigere på internett. Det hadde han ingen tro på, han hadde uslåelig pris.
Han har sikkert uslåelig pris på mange produkter, men hageboden som jeg fant på nettet var litt større og mange hundre euro billigere.
Nå venter jeg svar på hvilke krav som settes til fundamentering. Hvis jeg kan klare meg med å lage et fundament for hver langside blir det mindre arbeid enn hvis jeg må lage en hel platting.


Slik går no dagan.....

Tilbake til hverdagen

I alle fall nesten. Trodde vi.
Vi har internett her på matrikkelen. Men vi har for liten kapasitet. Det trodde vi skulle være en enkel sak å få ordnet. Det er et spørsmål om pris og avtale. Det viser seg vanskeligere enn vi trodde. For å få høyere kapasitet må vi fylle ut et skjema.
Det krever at vi har printer.
Deretter må skjemaet fylles ut og signeres.  For hånd.
Så må skjemaet sendes få telefax til internettleverandøren.
Etter to-tre dager har vi så høyere kapasitet.  I alle fall hvis de klarer å lese håndskriften min.

Man skulle tro at et selskap som driver med tilknytning  av internett brukte systemet de leverer, men den gang ei.
Nå måtte vi finne et kontor som ga oss tilgang til å bruke vår mail på deres PC (ikke lett) og som samtidig har printer og telefax.
Som en liten digresjon; vi hadde en mistanke om at problem kunne oppstå og derfor printet vi et skjema før vi dro fra Norge, fylte det ut, scannet det og sendte.  Dessverre viste det seg at det hadde kommet nye skjema etter at vi forlot Norge. De gamle skjema ble ikke akseptert.

Når det gjelder nymotens ting som internett ligger Italia langt etter Norge. Det sitter saksbehandlere på offentlige kontor som ikke vet at de har tilgang til  internett på den datamaskinen som står foran dem. Og da er det lang vei for dem å forstå hvordan slike ting fungerer.
For ikke å snakke om oppdateringer.
På nettsidene til restauranter kan man fortsatt lese om menyen til jul 2011 og nyttår 2011/2012. De har fått en guru til å sette sammen nettsiden, men ingen kan vedlikeholde.

Dette var dagens hjertesukk.
Men jeg fikk ordnet det til slutt. representanten i Martina Franca var behjelpelig og fikk printet skjemaet og sendt det på fax. Det vil si, det er ikke helt i orden. Men jeg antar at det vil løse seg etterhvert. De har i alle fall begynt prosessen med endringen.

Været er bra nå for tiden. Sol og klarvær i dag. Og meldingene ser bra ut framover også.

Så får vi se om de stemmer.  Det er i alle fall mulig å drive med litt hagearbeid selv om jorden er for våt og tung til å bearbeide med jordfreseren.

Det blir helst litt rydding etter vinteren.

Hønene har fått nytt "tak" mot solen. Jeg forventet mye leven fra Bøgvald (hanen) når jeg skulle jobbe i hønsegarden, men det gikk bra. Kanskje han husket hvordan det så ut i fjor og ønsket muligheten for skygge velkommen?

I fjor når vi dro hjem måtte vi legge igjen endel greiner og ved i bakhagen. Tiden strakk ikke til for å få saget og kappet alt. Nå skal det fram i lyset igjen. Smågreiner skal enten brennes eller kjøres gjennom kompostkvernen. Foreløpig brennes det så mye som mulig.

Vi har rikelig oppkapp fra  i fjor til å dekke gangene i grønnsakhagen når den tid kommer.

Aprikostreet er nesten avblomstret.

Morellene er midt i høysesongen nå. Slår det til med frukt som blomstringen tyder på, kan det bli noen kilo i år også.  I fjor ble det ikke så mye, året før ca 100 kilo på dette ene treet. Og vi har seks trær!

Pranzo di pasqua

Eller påskelunch om du vil.

Det har blitt en tradisjon at vi nordmenn i området samles til påskelunch på La Silvana i Selva di Fasano. I forfjor var vi atten nordmenn. I år blir vi elleve. Det er et etegilde av dimensjoner. La Silvana er favorittrestauranten til Signe og Gaute Birkeland. De bor her hele året og er på restauranten minst hver fjortende dag.
De som var tilstede var:
Signe og Gaute Birkeland
Aksel og Lise-Lotte Horvei (Aksel er Signes bror)
Gaute og Lill-Karin Auglend
Geir og Anne Marie Hausken
Helge (deres sønn)
Livar og Sofie.

I tillegg var det to amerikanere med. Disse er på besøk i naboeiendommen til Gaute og Signe. Ganske modig gjort å stille på bespisning i lag med folk som snakker stammespråk. Men hva gjør man ikke for å få et godt måltid mat.
Auglend og Hausken møttes først hos oss i Villa Serena for å kjøre sammen til Trullo Pernoll. Turen tar litt lenger tid enn vanlig fordi vi må unngå trafikkaoset utenfor gravplassen i Martina Franca. Første påskedag er en av de viktige dagene for gravbesøk her i Italia. Forrige gang brukte vi omtrent 20 minutt på 2-300 meter. I år gikk det noe bedre, men allikevel var det problemer med trafikken. Men, vi kom fram til slutt.

Vi skal forsøke på et lite innblikk i hva som skjedde rent matmessig på La Silvana.

For det første lå det flere menyer på bordet vi hadde fått tildelt.  Allerede ved gjennomlesing forsto vi at igjen skulle det bli et uforglemmelig måltid.




En mengde forretter av alle sorter som ganen kunne begjære. I mengder som bare fantasien kan overgå..

Dette ble fulgt av to primi:

Først  pasta med hjerteskjell og vill asparges,




deretter crespelle; pannekake fylt med spinat og ricottaost.


















Secondi var først en diger fisk. Dentice  som på norsk heter havkaruss. Helstekt med en herlig saus. Under oppdelingen dro kelneren plutselig fram en fiskekrok som satt igjen i hodet.

En fisk var rikelig til oss elleve..

Deretter kom det geitekje med årets første erter...

Det smakte aldeles nydelig.

'

Som dessert var det frisk frukt, kaker, kaffe og likør.

Fem timers etegilde gjør at vi sannsynligvis ikke vil spise igjen før langt utpå mandag ettermiddag.  Jeg har sikkert glemt noe i oppramsingen, det får stå sin prøve.

Travelt med nordmenn

For tiden er vi støttekontakter. Og det er kjekt.  Lill Karin og Gaute Auglend er på påskeferie i sitt nyanskaffede hus ikke langt fra oss. Etter å ha bodd her såpass mye som vi har, er våre språkferdigheter en smule bedre enn Auglends og da er det trygt å ha med støttekontaktene.

I vinter har mye skjedd med huset. Nytt golv på kjøkken og ny kjøkkeninnredning. Inngangspartiet har fått ny trapp og nye fliser.

Bakehuset har fått fliser på vegger og golv samt to arbeidsbord i marmor. Utenfor der er det laget en stor terrasse som også skal få pergola over seg.

I Ceglie Messapica kom det trelasthandel i fjor. Og vi stakk innom for å høre om de kunne lage pergola til en akseptabel pris. Og de kunne de.

Ekspeditøren fulgte med for synfaring og deretter skal det settes opp skriftlig avtale om pris, utførelse og ferdigstillelse.

Når kjøkkenet var blitt montert må elektrisk og vann kobles. Det gjør ikke montørene, men etter press fra Guido som står for tilsyn med renoveringen koblet de koketopp, oppvaskmaskin og vasken provisorisk slik at Auglend i alle fall kunne bruke fasilitetene.
Vaskemaskinen som stod igjen fra forrige eiere var en engelsk type som måtte kobles til både varmt og kaldt vann. Det er ikke noen god løsning når det bare finnes kaldt vann der den skal stå. Vår egen vaskemaskin holder også på å ta kvelden så vi tok en tur på onsdag for å kjøpe to nye vaskemaskiner. Prisnivået er behagelig, € 199, men på grunn av feilleveranse av håndtak til Auglends kjøkken, ble prisen redusert med € 20 pr vaskemaskin.

Samtidig fikk vi bestilt en ny sovesofa.

 Sengen på gjesterommet er ikke noe å skrive hjem om, så etter en smule leting på internett fant vi  at samme butikk som solgte vaskemaskiner hadde sovesofa som passet inn i stedet for sengene som vi fjerner. Den var for stor til å få inn i bilen, så levering er bestilt. Det kostet € 15.
Nye korrekte håndtak til kjøkkenet blir levert samtidig med sofaen.



Onsdag kveld kom elektriker til Auglends for å koble kjøkkenviften, stekeovnen og vaskemaskinen.  Og en av våre naboer som har lastebil kom for å gi tilbud på fjerning av alt søppel som tidligere eiere hadde samlet opp. prisen ble akseptert og allerede noen timer etterpå var de i full gang med å få søppel opp i lastebilen. Bildet viser det som befant seg i garasjen. I tillegg var det mye søppel ute også.

Det er nesten ikke til å tro at huskjøpere må rydde opp etter selgerne. Men slik er Italia.  Som Geir bruker å si, det er ikke vanskelig, bare annerledes.

Hønene er kommet hjem

Det er en sannhet med visse modifikasjoner. Ikke alle kom seg velberget gjennom vinteren. Pasquale hadde hatt ubedt gjest i hønsegarden. En rev hadde tatt seg inn og ekspedert 15 høner. Deriblant tre av våre. Som plaster på vårt store sår fikk vi en pose med egg og en høne til låns. Den er til gjengjeld avkom etter en av våre nå avdøde og hanen Bøgvald. så det blir liksom innen slekta.  


Bøgvald tok seg en tur utenfor nettingen nokså fort og vi tenkte at det var nok det siste vi så til han, men en times tid senere var han tilbake i folden. 
Jeg sjekket vingene etter at han hadde gått til ro for natten, men det så ikke ut til å være nødvendig å klippe mer. Det har vel vært en kombinasjon av iherdig flaksing og klatring for å komme seg ut og inn. 

2. mai er det hønemarked igjen i Ceglie Messapica. Da kan vi få supplert bestanden igjen.   


Og Pasquale er tydelig misunnelig på oss som har elektrisk gjerde for å holde rovdyrene på avstand.

Verping er i godt gjenge umiddelbart. Allerede søndag formiddag var det to egg levert. Eller "plantet" som Lucas kaller det. 

Alle redskaper er nå flyttet fra innendørslageret og ut i garasjen.  Der får de stå i ro en stund til, vi har bare tomme bensinkanner. 

Selv om Martino hadde satt på varmepumpen på onsdag har det ikke blitt skikkelig varme før nå. Tykke murvegger trenger en tid før de gir slipp på kulde og fuktighet.  Men med vedovnen i full gang sprer varme og hygge seg i heimen.

Ellers på matrikkelen ser vi tydelig at det har vært den våteste vinteren i manns minne, iflg. Pasquale.  Det går nok en stund før jordfreseren kan settes i arbeid. Vi sådde endel grønnsaker før vi dro til Norge i fjor, men ingen ting av det har spirt. Det er bare løk og hvitløk som er i god vokster.  Så får vi finne ut hva vi skal plante senere. 

Det er heldigvis andre som har plantet. Slik at vi kan nyte. € 2 for 600 gram, bare for å erte.

Framme!

Endelig tilbake til feriedrømmen.  Vi har gledet oss i lang tid. Billettene var allerede bestilt i oktober i fjor. Denne gang ble det med Airbaltic. De hadde både korteste reisetid og rimeligste pris så valget var relativt lett.  Selv om reisetiden var kortest, ble det flere timers opphold i Riga. Som vi benyttet til en liten bytur.
Turen gikk så til Bari, via Roma. På flyplassen i  Bari ventet Fara og Francesco på oss for å kjøre oss til Ceglie Messapica der vår egen bil stod klar for siste etappe til Villa Serena.  Slike venner er det få forunt å ha.

Denne gang, som så mange andre kom ikke den innsjekkede bagasjen fram. Godt og vel en time i roma er nok i korteste laget når bagasjen skal skifte fly. det kan bli litt krise, Bagasjen inneholdt 2,5  dypfryste røkte laksesider. som nå sannsynligvis ligger i Roma og tiner.
At vi aldri lærer!
Nå er det slutt, Sofie har bestemt seg for at sommerklær skal ligge igjen her i Villa Serena. Og da vil det stort sett bli slutt på innsjekket bagasje.

Men, når det er sagt, vi hadde en spesiell opplevelse på flyplassen i Riga.  Der er det organisert slik at bagasjeoppbevaringen er lokalisert utenfor innsjekket område. Og nå vi da hadde minst fire timer til rådighet bestemte vi oss for å lagre håndbagasjen og ta en taxi inn til et kjøpesenter i byen. det var forsåvidt greit, Livar kjøpte et par rimelige spesielle sko, og Sofie kjøpte rav.  Men, da vi kom tilbake til flyplassen forsto vi at nå kunne det bli problemer. På Sola hadde vi kjøpt både brune (og hvite varer)  som kunne komme i konflikt med reglene om væskemengde i håndbagasjen. Men det gikk greit, personalet forsto hvorfor vi hadde både sigaretter og akevitt  med oss. Rett gjennom sikkerhetskontrollen.

I tillegg møtte vi en gjeng unge damer på jentetur til Riga. De hørtes ut som om de kom fra Brusand. Men nærmere ettersyn og konversasjon viste at de var Varhaug- og Vigrestbuer.  Og ettersynet viste at gener kunne spores.....

Familien Curri har hatt ansvar for å passe på huset i vårt fravær. Og det har de gjort bedre enn forventet. Alt var tipp topp, Vi hadde fått melding om at vannpumpen ikke fungerte som den skulle, men etter en smule lirking og overtalelse fungerte den helt greit.  En bekymring mindre.

Før vi dro til Norge i fjor høst tenkte vi at vi ikke skulle ta inn bassenget. Det gikk bedre med vårt enn med Hausken sitt. Vi har en åpning til filterpumpen ca 45 ca over bunnen. Vannet, (les regnet,)  hadde nådd dette nivået i løpet av vinteren.

Ute er det en smule overgrodd. Grønnsakhagen får vente til vi gidder å bry oss, men det er vår!

Mimosatreet er nesten ferdig med sin blomstring.

Mandeltrærne er fortsatt i blomst.

Og det blomstrer i potter og kar.











Etter noen timers innsats er det meste på G.  I alle fall nesten.

Prisnivå her og der

Tirsdag i forrige uke fikk jeg et spørsmål fra Lucas, mitt barnebarn på seks år. "Vil du prøve skateboardet mitt?"
Jeg skulle svart nei.

I tillegg til sår i pannebrasken ble det ene brilleglasset oppskrapt. Jeg hadde et gammelt brillepar liggende, men det paret var slett ikke optimalt.  Derfor tok jeg turen til optiker i Hillevåg for å få nytt glass.

I dag kom det SMS om at glasset var ankommet og brillene var klar til avhenting. Glad og fornøyd dro jeg avgårde og fikk "tilbake synet".







Så kom oppgjørets time. Brillene hadde jeg kjøpt i Martina Franca sommeren 2011. De kostet ca kr 3200.
Glasset, levert fra samme fabrikk og i samme kvalitet kostet meg kr 5590,- i Norge.
Optikeren selger samme slags innfatning og her koster den omtrent det samme som det jeg ga for brillene i Italia.

Jeg skulle heller ha holdt ut tre uker til, så hadde jeg spart noen tusen.

Det er ganske tydelig at Norge er et høykostland.

Vinterstatus

Når vi er i Norge om vinteren føles det som om vi har gått i hi. Vi tenker på vårt italienske hjem og lengter og planlegger.

Planlegging av hva som skal gjøres inne og ikke minst ute når vi kommer tilbake. Det er mulig at jeg skal forhøye muren mot nord slik at vi får bedre livd mot vind.  Det er godt å tenke på dette i god tid slik at tankene får svive og ideer til utforming kan komme.

Og vi mimrer.
Mimrer om varme late dager med gode venner på besøk, god mat og god drikke, liv og røre.

Igjen å få besøke markeder med dette enorme utvalget i både klær, sko og ikke minst matvarer.

Vi har pakket en kasse med bøker og annet som Geir Hausken  har lovet å ta med nedover til sommeren. Han drar i bobil i lag med sin bror Oddvar, for å få transportert større og tyngre kolli enn det som er mulig å ta med på fly.
Vi har også kjøpt noen småting som er lettere å få tak i her i Norge enn det er i Italia. Samt ny PC. Jeg må ha PC med norsk tastatur selv om det kanskje hadde vært billigere å kjøpt i Italia.

PC-kjøpet er forsåvidt en spesiell historie. Jeg kjøpte en HP laptop for tre år siden hos Expert. Den sluttet å fungere før jul i fjor og ble levert inn for feilsøking. Når den kom tilbake var feilen ikke fikset og den ble sendt inn igjen. Etter kort tid fikk jeg telefon fra Expert med beskjed om at jeg kunne komme å ta ut en ny PC til samme pris som den jeg kjøpte for tre år siden. Uten spørsmål. Jeg er imponert.
Så nå får Geir ta med en gammel PC, mens jeg tar med meg en ny i håndbagasjen. Da er vi sikret om noe skulle skje med en av dem.

Vi fikk nettopp statusrapport fra våre naboer som har tilsyn med eiendommen i vårt fravær. Hver søndag, hvis været tillater, åpner de dører og vinduer slik at huset blir godt utluftet. I tillegg kjøres avfukterne i begge varmepumpene for ytterligere å begrense innvendig fuktighet. Klimaet om vinteren er veldig fuktig og det er viktig å passe på slik at vi ikke får mugg innendørs.
Det er godt med slike naboer.

Det gleder oss å se at Gaute og Lill Karins renovering går framover.

Både kjøkkengulv- og vegger er ferdige og terrassen utenfor mangler bare den nye trappen. Og det ser meget bra ut med keramiske fliser og marmorkanter. Alt kjøpt fra Ciciriello  i Villa Castelli til meget hyggelige priser.

Vi ser framover mot et nytt hyggelig opphold og har begynt nedtellingen.

A casa in Norvegia.

Så er vi tilbake i Norge.

Det ble en hektisk avslutning av oppholdet i år også. Venner stakk innom for å si - ikke farvel, men arrivederci - på gjensyn. Mange av dem med gaver, noe som vi i grunnen ikke liker. Vi har det vi trenger og vår smak er ofte ikke i samsvar med givernes. Men, etter at vi spanderte middag på restaurant på søndag, ser det ut som vi leder gavekappløpet og det må utjevnes.

Pasquale og Vita har fått nøkler til hus og hjem for å passe på vårt paradis mens vi er på vacanza i Norge. Når vi tok avskjed med dem var det såvidt Pasquale klarte å holde tårene borte. Sterkt!
Torsdag var vi hos naboene Suleiman og Mona til lunch. De har det travelt, tre små barn under to år! Men, de tar seg tid til å invitere naboer. Vi benyttet anledningen til å tømme kjøleskap og tørrvareavdelingen slik at de kunne få litt gratis mat........ Ikke at vi nødvendigvis tror at det er nødvendig.
Lille Alia på to år er svært glad i musikk og jeg dro fram mobilen der jeg har Spotify og satte på Enya. Hun ble henført og havnet i fanget en lang periode før moren overtok og hun sovnet.
Om kvelden var vi invitert til Guido m. fam. i San Vito dei Normanni. På grunn av sykdom kunne de ikke være med på søndag, og det tok de igjen torsdag. Mye og god mat der også.

Fredag 2. november dro vi avgårde slik at vi kunne sette inn bilen hos "vår" bilforhandler i Ceglie Messapica.  Pietro Argentiero eier Masseria Sacramento som har gitt navn til området der vi bor. Og når vi kjøpte bilen hos ham, fulgte gratis vinterparkering med i handelen.

På vei til byen var det omkjøring. Veien ved gravlunden var stengt og vi måtte dra mange kilometer omvei. Når vi kom tilbake til byen så vi hvorfor. Torsdag 1. november var det allehelgensdag og fredag 2. november er det markering av de døde troende. (Commemorazione dei Defunti,)  Folk kom bærende på stoler, medbrakt blomster og pakker med spesielle kaker. Veien var altså stengt på grunn av folkevandringen.

Vel hjemme var det på ny tid for bakoversveis. Kjøleskapet var tomt og det måtte handles inn. Det tar nok en tid før man vennes til det norske prisnivået.

Returbilletten er allerede bestilt. Og vi gleder oss til slekt og venner på besøk, til god mat og god drikke, til sol og varme.

Innspurt før avreise

Fredag 2. november setter vi oss på flight nr. AZ 1612 kl. 11;15 på Bari Flyplass. Stopper underveis i Roma og København og lander forhåpentligvis etter planen på Sola kl. 21;35. Det er lang reisetid og mulig å få kortere, men da koster det kr 12000 ekstra. Da har vi ganske god timebetaling for tre-fire timer.

Men før det skal mye skje. Jeg skrev om vedaskog og vedkløyver tidligere og vedkløyveren har sannelig fått kjørt seg.

Nå er det meste av de stammene kappet og kløyvd, men fortsatt er det mye greiner igjen. Og disse har varierende tykkelse. Mange er såpass tykke at de må kløyves. Det blir nok et prosjekt til våren. Selv om vedkløyveren ikke sliter på kroppen som jobbing med kløyveøks gjør, så kjennes det i ledd og muskler. Og når kløyvingen går så lett er det vanskelig å stoppe i tide.

Tirsdag kjente jeg at nok var nok den dagen, så for å unngå fristelsen, dro vi til kjøpesenteret Mongolfiera i Taranto. Mitt ærend var å kjøpe hummer, Sofie ville ha nye sko. Begge ærend ble utført og det ble et herlig måltid etter hjemkomst.  Prisen på hummer har steget det siste året. Nå var den kommet opp i € 31 pr kilo.

Lørdag kveld kom våre naboer på sørsiden innom. De viser igjen at de setter pris på naboforholdet. Denne gang manifestert i et par pyntegjenstander,  håndlaget i Grottaglie - keramikkbyen. Det blir så alt for meget.

Søndag kveld var det "avslutningsfest" med 20 av våre italienske venner  på restaurant i Grottaglie. Dessverre meldte Guido m.fam. avbud på grunn av sykdom, så vi ble "bare" 19 i alt.



Høy stemning fra første øyeblikk blant alle fremmøtte:

Pasquale og Vita,
Leonardo og Grazia
Fara og Francesco
Francesco og Cira
Maurizio og Annalisa
Mimmo og Lina
Filomena og Riccardo
Rosa
Francesco og Pina

og vi.

Restauranten hadde fått carta bianca (frie hender) når det gjaldt maten. Dermed kom det husets spesielle antipasti (forretter) Ti forskjellige retter i store porsjoner. Så store at mot slutten måtte mye bæres ut igjen uten at gjestene maktet å spise alt.

 Matorgie er vel rette ordet.

Når regningen kom var den av en slik størrelse at vi som nordmenn får tårer i øynene - gledestårer. I tillegg ble regningen avrundet kraftig nedover. Vi har tatt med mange gjester til restauranten og dette var deres måte å vise takknemlighet på. Det og at vi har skrevet om dem på Tripadvisor.


Mandag var vi bedt til Aksel og Lise-Lotte til lunch. Der kom også Gaute og Signe Birkeland og vi fikk servert norsk laks etter forretten! Vi var fortsatt mette fra søndagens matorgie og når vi dro fra Horvei's hadde vi nesten mageknip....
Ikke før var vi kommet hjem kom der innbydelse til lunch på torsdag hos Mona og Suleiman, våre naboer, 200 meter i luftlinje fra oss.  900 meter hvis man skal bruke bil.  Det blir nesten som om det er gjøgrisen som skal feites opp før slakting.

Vi forsøker også å gjø opp Pasquales griser. I veien utenfor vår eiendom og på nabotomten er det mange eiketrær og nå faller nøttene ned. Jeg samler nøtter og gir til Pasquale slik at hans griser skal få noen gode dager på slutten av livet.

 Forrige gang vi kikket innom grisene lå den ene og spiste eikenøtter, for mett til å stå oppreist. De skal slaktes, begge to når bare temperaturen blir lavere. Varm fuktig sønnavind er ikke optimalt når kjøttet skal foredles til pølser, skinker, steiker etc.  Antakelig bøter de med livet til helgen når vi er i Norge.

Det er travelt før avreise. Utemøbler, verktøy, maskiner etc skal lagres innendørs. Og når det meldes regn og kaldere vær, bør det skje så fort som mulig mens det ennå er varmt og opphold.

I tillegg øker mengden av slikt utstyr for hvert år som går. Noe blir lite brukt, andre ting mer. I år har jordfreseren fått kjørt seg lite i forhold til tidligere år. Jorden i grønnsakhagen er såpass bra nå etterhvert at det kreves mindre bearbeiding før jorden er laglig for såing og planting. Og nå er det sådd mye som skal vokse i løpet av vinteren. Både kepaløk, hvit løk, hvitløk, purre og vårløk. I tillegg til fennikel og litt salat.

 Plenklipping har det også blitt lite av i år, ikke minst på grunn av mye varmt vær og lite og ikke regn.
Bakhagen ble harvet med traktor i sommer, dermed ble det lite jobbing med rydningsag, plenklipper og jordfreser i forhold til tidligere år.  Apropos harving, vi har til gode å se en plog her i Puglia. Nei, her kjøres det med store skålharver i stedet. Her er upløyd mark for Kvernelandploger, bokstavelig talt. Vi har også tilgode å se en steinrive her selv om behovet er klart til stede.

Hanen Bøgvald med sitt lille harem på fem høns ble flyttet til Pasquales hønsegård på søndag formiddag. Til store protester under innfangingen, som vanlig. Sikkert en skummel opplevelse for hønene med vinterferie, men  Bøgvald opplever vel flyttingen som "Paradiso" med 30 nye høner.......

Vi glemte reven og Sofies nye hobby.

Søndag gikk Sofie og satte seg utenfor for å røyke. Plutselig ropte hun til meg at det var en rev i hagen. Jeg tok kameraet og stormet ut. Og ganske riktig, en rev stod ute i hagen og spiste nedfallsfrukt fra fikentreet bak grillen. Jeg listet meg stille framover og tok bilde av dyret på ca tre meters hold.


Etter at en fiken var fortært bar det over til treet for å hente en til som han bar tilbake for bespisning midt i hagen.

Bildene ble vist til nabo Mimmo som  kunne fortelle at reven av og til var innom hos dem også. De satte ut mat til han og trodde at det var derfor han var så lite sky.

Jeg har sett rev krysse veien noen hundre meter oppover fra oss. Kanskje det er den samme.

Sofie har fått seg en ny hobby. Vi har fått en liten duk som Cira har brodert.  (Cira's søster Rosa har også gitt oss en, litt større.)
Sofie har fått opplæring, men falt nokså snart av lasset. Hun skal ha for utholdenhet, men det er også alt.

Bildet viser duken som er 18x18 cm. Neste bilde viser broderingen i nærbilde.
Ikke en eneste maske som er feil blir akseptert. Her er det perfeksjonisme. For damer som kan noe om brodering; det er brodert på lin med ankergarn størrelse 60! (nesten som sytråd)

Til slutt Sofies, tja hva skal man kalle det? Forsøk?

Sofie legger til at bestillinger på hennes arbeid mottas!!

Det blir litt lått og løye når Sofie viser sine forsøk til våre venner.

Snart hjemreise, men........

Vi var over hos nabo Mimmo med egg forleden dag. Våre høner verper såpass bra at vi ikke har mulighet til å konsumere alt selv. Det blir gitt egg til venner, naboer og kjente ved enhver leilighet. Pasquale klager over sine verpehøns. 30 dyr ga ett egg, våre fem gir 3-5 egg daglig. Men kanskje våre får bedre forpleining?

 Det varte ikke lenge før Mimmo var tilbake med en skål med nyhøstede kaki.

Kaki er opprinnelsen til det vi i Norge får kjøpt som Sharonfrukt. Sharon har ikke garvesyre og kan dermed høstes umodne. Kaki må være modne før de kan spises. Og da er de så modne at de sprekker. Dermed blir de aldri eksportert til Norge. De er utrolig søte med en deilig vaniljesmak. Og så saftige at det renner......

Kastanjer spiser vi nesten daglig. Rett fra treet og inn i ovnen.
Søndag var vi invitert til lamiaen til Andriani's og kunne ta med oss varme pannekaker, syltetøy fra egne moreller, varme kastanjer og egenprodusert likør av Mele Cotogne.

Våre egne Mele Cotogne er modne nå og jeg laget en ny omgang med likør. Det har blitt gitt bort flere liter i høst. Og vi vil ikke risikere å gå lens! Men etter siste produksjon måtte saftsentrifugen kasseres.  En gjenlemt stein fra moreller i fjor gjorde at det oppsto en sprekk i plasten. Det ble reparert med slangeklemme, men dessverre var skruen litt for stor og silen ble ødelagt. Jeg kom allikevel gjennom de 9,5 kiloene som var hentet.  Noen få "epler" ble skåret i skiver og lagt i en form. Deretter ble det helt på rødvin, fløte. litt smør og til slutt honning før hele sulamitten havnet i ovnen på 180 grader en halvtimes tid. Det ble en herlig dessert.

Som nevnt i tidligere bloggposter så har vi hatt et enestående vær i sommer og høst. Og det bare fortsetter og fortsetter. 22. oktober var det ut i vedaskog iført kun kortbukse og sko!   Etter at Martino og Pasquale felte trær er det mye ved som skal berges. Kløyving er et problem med store stammer og greiner med kvister. Derfor undersøkte jeg i Villa Castelli om det var mulig å få tak i en vedkløyver. Og det var det, men den måtte bestilles. Utsalgsprisen var € 330, men gode kunder fikk rabatt. Prisen ble satt til € 270,-, i underkant av  2000 norske.   Tirsdag midt på dagen ringte firmaet og fortalte at nå var kløyveren  ankommet. Og når siestaen var over ble "dyret" hentet hjem.
Om den levde opp til forventningene? Jovisst gjorde den det. Store stammer kløyvdes så lett så bare det.

Men, det tar tid. Jeg blir nok ikke ferdig i høst, men det kommer nye lodder neste år.



Det nærmer seg avreise tilbake til Norge. I år har vi vært litt slappe med å invitere til festlig lag hjemme hos oss så nå tok vi den helt ut og inviterte 20 italienske venner til festaften på Ristorante Opera Prima i Grottaglie. Det blir en smaksopplevelse av de sjeldne. Samtlige har takket ja og vi gleder oss til å sette et verdig punktum for årets opphold i paradiset vårt.

En liten ting til slutt. Det finnes også en annen blogg fra området; http://gelleh.blogspot.it/

Høst i Puglia

Det går utvilsomt mot høst. De glovarme dagene er over og vi er nede på norske sommertemperaturer med 20 til 25 grader som maksimum på dagen. Vi har også hatt noen få millimeter med regn og mer kan det bli framover. Det gjør at vi slipper å vanne så mye og vi slipper også å kjøpe mer vann i år.

Forrige søndag morgen 06;30 kom Martino Semeraro for å kutte ned noen trær hos oss. Fra to trær stakk greiner ut mellom strømledningene. Disse ble kuttet helt ned. To andre ble beskåret slik at ikke samme problem skulle oppstå senere. Martino klatret som en apekatt opp i trærne og festet solide tau. De ble igjen festet i traktoren til Pasquale og mens Pasquale dro ble trærne saget slik at de falt i riktig retning.

Det blir mye ved av disse trærne. De er ca tretti år gamle og i dette klimaet vokser pinjetrærne hurtig. Det største var  1/2 meter i diameter.  Nå skal trær og greiner sages til ved. Smågreiner skal gjennom kompostkvern og bli til jordforbedring.

Grønnsakhagen er gjennomfrest og tilsådd. I år med løk, hvitløk, hvit løk, fennikel, purre, vårløk og andre godsaker. Så får vi se hvordan avlingen blir neste år. Det er litt rart å så nå om høsten, men vi slipper i alle fall å vanne. Regnet her kommer stort sett om vinteren.

Etter greiner har blitt kjørt gjennom kompostkverna ble resultatet brukt som ganger i kjøkkenhagen. Slik som jorda er her er det umulig å gå i mold hvis den er fuktig. Da følger det med kilovis av mold på hver sko.



Vi har hatt en utrolig høst værmessig. Hver dag med temperaturer opp mot 25-30 grader i oktober. Kjøligere netter og fuktigere luft er det som minner oss mest på at høsten er kommet.  Vi syntes høsten i fjor var bra, men dette er enda bedre.

Mandag 15 begynte kranene på badet å lekke skikkelig. Jeg forsøkte å plukke dem fra hverandre for å skifte pakninger. Men, de hadde ikke vært åpnet på tretti år og så ut deretter.  Avgårde til Bufano i Villa Castelli for hjelp. Kom hjem med ny vask og underskap, speil,  armatur og oppløftventil. Til den nette sum av € 208,- sånn ca 1540,- for hele sulamitten. Men, det er alltid et aber. Systemet måtte monteres.

Og når skapet var montert og vasken satt på skulle armaturen på plass. Forsåvidt greit, men oppløfterventilen passet ikke til vasken. Tilbake til butikken. Men først vente til siestaen er over, to timer etter at feilen ble oppdaget. Ny armatur og vannlås ble med hjem. Så viste det seg at tilkoblingene ikke passet med de 30 år gamle originalene. Ny runde, denne gang til en annen butikk. Hjemme igjen ble den gamle vasken knust, det var den eneste måten å få den ned på. Når alt var montert sammen viste det seg at avløpet fra den nye vasken var ca 10 cm høyere enn den gamle.
Det hadde vært atskillig enklere og kanskje billigere  å få tak i rørlegger i første omgang.

Når Gaute og Lill-Karin var på besøk kjøpte jeg en kilo kastanjer på markedet i Martina Franca. Det var første gang våre gjester spiste slikt. Det var forsåvidt ingen usmak. Jeg har kjøpt en halvkilo til i butikken i Ceglie, men de var vanskelige å skrelle.

I forgårs og i dag plukket jeg kastanjer fra eget tre. Det var noe annet. Lette å skrelle og med herlig smak.

I Norge har vi lært at når kastanjer skal stekes, skal man skjære et kryss i den spisse enden. Her i Puglia gjøres det omvendt. Her skjærer man en halvrunding   omkring den butte enden. Det er ingen tvil hos oss om hvilken metode som er best. Aldri mer kryss i den spisse enden.



Her har vi to PC'er. En to år gammel HP og en eldgammel Dell. Nå streiket HP'en der alle bildene er lagret. Heldigvis bruker jeg Picasa med automatisk opplasting til web-album, men når nettet ikke fungerte ordentlig noen uker ble ikke alle bildene lastet opp. Det er ikke bare en ting...... For våre lesere betyr det færre bilder i bloggen.
Vi får se om ikke en tur til en god PC-forhandler i Norge kan løse dette problemet.